Stikkord: topp

Ok, la oss ta en shoppestopp

Det gir liksom ikke helt mening å kvitte seg med masse ting og å bli mer miljøbevisst, hvis jeg skal fortsette å shoppe. Ikke at jeg shopper så veldig mye, men jeg kjøper absolutt mer enn jeg trenger. Så nå tar vi en pause!

Dette er ikke første gang jeg har prøvd meg på en shoppestopp, men denne gangen tror jeg at det skal gå mye bedre. Før har jeg vært motivert av å spare penger, men pengene har alltid forsvunnet til andre ting, så da har jeg bare gitt opp. Andre ganger har jeg rett og slett glemt at jeg har en shoppestopp gående.

Denne gangen er jeg mer motivert av miljø. Dette bruk og kast samfunnet vi lever i funker ikke. Det kommer til å ta livet av planeten vår hvis vi ikke snur snart. I tillegg er det jo ikke helt etisk å handle fra alle disse klesbutikkene, vi vet jo godt at flest klær er produsert på dårlige måter. Ikke bare belaster de miljøet, men folk arbeider under helt grusomme forhold. Bare så vi kan kjøpe topper til en femti kroner, som er ødelagt etter noen få vask? Nei, jeg orker ikke å delta i det lenger.

Jeg prøver jo også på å få meg et litt mer minimalistisk hjem, og da vil jeg jo ikke dra inn nytt dill og dall. Istedenfor vil jeg ha gjøre mer gjennomtenkte, etiske og fornuftige kjøp. Kjøpe ting jeg faktisk trenger, av god kvalitet, produsert på en god måte.

Det er mine to hovedgrunner, motivasjonen, denne gangen. Så eventuelt penger som blir spart blir bare en bonus! Jeg begynte shoppestoppen den 1 august, og nå skal jeg skrive ned reglene mine.

Regler for shoppestopp 2017

  1. Shoppestoppen inkluderer alt av klær, ting og planter. Egentlig alt bortsett fra mat.
  2. Kino og sånt er fortsatt lov. Sitter allerede nok hjemme og stirrer i veggen. Dette er uansett ikke for å spare penger.
  3. Gaver til andre er også lov. Dette er forresten en ting jeg vil skrive mer om senere!
  4. Blir noe plutselig ødelagt, så kan jeg kjøpe nytt. Kan ikke gå uten mobil eller data for eksempel, det bare går ikke.
  5. Ting fra jukse-lista er lov. Dette er ting jeg trenger og har tenkt på å kjøpe lenge, så hvis jeg kommer over noe som passer alle kriteriene mine, så kjøper jeg det.

Sånn. Jeg holder det enkelt! Hvis du vil bli med, anbefaler jeg at du lager dine egne regler. Kanskje mine regler ikke helt passer deg, kanskje de blir for strenge? Det er viktig å ikke gjøre ting for vanskelig for en selv. Man må hjelpe seg selv så det blir lettere å fullføre, tenker jeg. Kanskje du kan gi deg lov til å kjøpe en ting i måneden? Eller et bestemt antall ting i løpet av perioden?

Denne gangen tenker jeg å holde det gående til 30 november. Altså 4 måneder. Jeg tror en kort periode er best, hvis ikke gir jeg nok raskt opp. Godt mulig jeg tar en ny shoppestopp etter denne som varer lenger.

Jukse-liste

Her er tingene jeg har lov til å kjøpe denne perioden. Altså ikke en liste over ting jeg skal kjøpe, men som jeg kan kjøpe hvis jeg finner noe som passer og jeg føler for det. Så den virker kanskje litt lang, men det er godt mulig jeg bare kjøper en eller to av tingene. Kanskje til og med ingen?

  • Nintendo Switch. Dette har jeg tenkt på noen måneder, og planen har hele tiden vært å kjøpte det til høsten, så vi får se hva som skjer. Kanskje jeg finner en bruk på finn.no eller noe.
  • Høstsko. Dette har jeg tenkt på i et par år nå, minst, men jeg er ganske treig.
  • Glassboller. Dette tenker jeg å se etter på en bruktbutikk.
  • Regnjakke. Nok en ting jeg har tenkt på lenge, men aldri kjøper. Skal finne en i god kvalitet!
  • Lamper til å filme med. Vi går mot vinteren, og hvis jeg skal kunne filme da, trenger jeg noen skikkelige lys.
  • Kjøkkenmaskin. Vi baker brød og sånt selv nå, så trenger litt hjelp.

Det var det! Hvem er med på shoppestop?

Hvordan jeg ble veganer.

Jeg har endelig tenkt å begynne å skrive litt ordentlig om veganisme her på bloggen. Målet er å svare på det folk måtte lure på, og så håper jeg å kanskje klare å inspirere litt også. Alle har godt av at kjøttkonsumet synker, men – det er ikke det jeg skal fokusere på i dag! Jeg tenkte å begynne med begynnelsen – min lille reise til å bli veganer.

Først vil jeg bare påpeke hvor utrolig lang tid det har tatt meg å skrive dette innlegget. Jeg har prøvd flere ganger i løpet av de siste årene, og alltid gitt opp. Denne gangen tok det meg tre dager før jeg endelig fikk presset meg til å fullføre.

Hvorfor har det vært så vanskelig å skrive dette innlegget?

Litt fordi det fins en del veganere som er perfeksjonister, på den litt ekstreme siden. De er rask med å dømme andre, og påpeke alle feilene man gjør. Så å skrive et innlegg om alle «feilene» jeg har gjort, føles litt ubehagelig. Det føles rett og slett som om jeg stille meg opp foran målskiven. Men det skal ikke stoppe meg. Dessuten er de fleste veganere ganske ok folk, det er bare ikke de som roper høyest.

En annen grunn er at jeg er kronisk syk og overvektig. To ting man kanskje ikke helt forventer når man hører snakk om veganere. Jeg er redd at folk skal tro det har en sammenheng, redd for at jeg skal være et dårlig forbilde. Men det skal jeg prøve å drite i. Jeg vil heller vise at veganer kommer i alle mulige utgaver, akkurat som kjøttspisere og alle andre kosthold.

Og så har jeg vært redd for at noen skal ta min fortelling som et slags…angrep? Tolke ting ut i fra det jeg forteller, og ta det personlig. Presse på meg meninger jeg ikke har. Folk går gjerne i litt forsvarsmodus når kosthold diskuteres. Så jeg vil bare påpeke nå at det som står i dette innlegget bare er tanker og spørsmål jeg har hatt og stilt meg selv. Selv om jeg ønsker å inspirere andre, så er dette innlegget kun ment til å fortelle om mine opplevelser.

Sånn! Da kan jeg begynne, og det med å fortelle hvilken stor kjøttelsker jeg var. Jeg spiste alt, bortsett fra salami og wienerpølse. Bacon var min beste venn, sammen med osten og rekene og kyllingvingene og de stekte eggene og majones og ost ost ost. Jeg elsket det, alt sammen, og jeg skulle aldri i verden slutte å spise noe av det.

Det startet egentlig da jeg var liten. Jeg har alltid vært utrolig glad i dyr og hadde selv som liten litt tanker om å spise dem. Jeg hadde jo hørt om folk som ikke spiste dyr, og selv om jeg da trodde alle var hippier som var litt vel glad i naturen, så syns jeg det virket veldig kult. Hvorfor spise noe du var så glad i, sant? Men jeg ble raskt fortalt av voksne fra alle kanter at dyr må man spise for å være sunn og rask. Og siden alt det voksne sier er sant, så jeg slo den tanken raskt fra meg.

Så ble jeg 18 og den ene kompisen min ble brått veganer. Han var ganske politisk engasjert, så det kom nok derfra. Fra ham fikk jeg knust noen av mytene jeg hadde blitt fortalt. Kompisen min var like frisk og rask som før, og han var veganer. Jeg husker spesielt godt at han fortalte at alle proteinene man trenger for en uke får man med å spise en biff. Jeg vet ikke hvor sant det er, og det er heller ikke poenget her, annet enn at det satte i gang noen tanker. Kanskje alt det jeg kunne om mat ikke har vel sant allikevel? Kanskje man kunne klare seg ute kjøtt?

Samme året dro jeg på folkehøgskole, hvor jeg møtte flere vegetarianere og veganere. Så jeg begynte å lure på hvorfor folk egentlig kuttet ut kjøtt. Dyr spiser dyr, det er jo helt naturlig? Og så veganere da, hva er galt med egg og melk? Dyrene produserer det jo uansett.

Jeg spurte dem litt, men for det meste tok jeg sake i egne hender og vendte meg til google. Søkte opp alt jeg lurte på. ‘Hvorfor spiser ikke veganere honning?’ ‘Hvorfor blir folk vegetarianere?’ ‘Hva er galt med fiskeindustrien?’ og alt sånt. Og jo mer jeg leste, jo mindre fristet kjøttet som lå på den tallerkenen.

Etter bare et par måneder satte jeg meg opp på lista over de som spiste vegetarmat. På folkehøgskole blir jo all maten laget til oss, så det ga meg en litt lettere overgang. Jeg slapp å tenke ‘hva skal jeg spise nå da?’ – noen andre gjorde det for meg!

Først var planen å kun kutte ut rødt kjøtt, men fortsette med fisk og kylling. «Jeg skal aldri slutte å spise kylling!» tenkte jeg. Dette var altså på høsten, men julen det året spiste jeg fortsatt ribbbe og pinnekjøtt. Det var helt utenkelig å feire jul uten kjøtt på tallerkenen.

Så leste jeg litt flere artikler, og innen skoleåret var over, så fristet ikke kylling så mye lenger. Jeg levde som pescetarianer den sommeren, altså jeg spiste fisk og sjømat. Det var ganske problemfritt, selv på ferie i Frankrike. Det er alltid noe fisk på menyen! Men så, bare et par dager før jeg dro hjem, satt jeg tilfeldigvis å så på et fiskeprogram på tv. Krabbefiske, mer nøyaktig, hvor man følger med disse store båtene som samler flere tonn krabber. I en scene så sto den ene fiskere og hoppet oppå krabbene for å få dem ned i lasterommet.

Det gjorde vondt i magen. Selv om dette bare var krabber, så syntes jeg ikke det var greit. Og det fikk meg til å tenke på noe mamma hadde fortalt meg tidligere, om da de handlet levende krabber en sommer. Det var av noen private folk, sånn som man tenker er litt snillere mot dyr og miljø. Det hadde vært en veldig stor krabbe der. «Denne er det ikke noe særlig kjøtt i kroppen,» hadde selgeren sagt, før han knakk av begge klørne og slang krabben tilbake på havs. Klør gror jo tilbake på krabber, men det betyr da ikke at de ikke føler smerter? Og jeg lurer på hvordan krabber spiser og beskytter seg selv uten noen hender.

Jeg bestemte jeg for at dette var ikke noe jeg ville ta del i lenger, og jeg ble vegetarianer. Jeg ble kalt hysterisk av mamma, men hun tok det raskt tilbake. Vennene var ganske innstilt på at de skulle få meg til å spise kjøtt igjen. «Du elsker jo kylling!» Nå er det 8 år siden, og jeg har ikke spist en eneste bit kylling, selv om det er dager hvor jeg savner smaken skikkelig.

Etter det levde jeg som vegetarianer i et år, mens jeg fortsatt bodde hjemme. Jeg husker ikke hva jeg spiste til jul det året, men jeg tror den var helt vegansk, faktisk. Etter det året, kuttet jeg ut egg også. Jeg fant ut hva som skjedde med alle hanekyllingene, pluss at egghøns ikke har det så bra selv om de får leve litt lengre enn kyllingene som blir spist. Trange bur og ingen dagslys. Så jeg klarte ikke å spise det lenger.

Jeg flyttet til Oslo rundt samme tid, og hadde plutselig tilgang på butikker som solgte vegansk ost. Så i løpet av det neste året kuttet jeg ut melk også. Å vite at ku-mammaene ble fratatt ungene sine gang på gang slik at vi kunne drikke melken, gjorde vondt langt inn i hjertet. Selv om jeg ikke har barn selv, så kan jeg forestille meg hvor utrolig vondt det gjør. Selv for et dyr. Jeg husker jo hvordan kattene våres gråt og lette etter kattungene sine hver gang vi tok dem vekk.

Så det er vel 6 år siden nå hvor jeg kuttet ut alt av animalsk mat fra kostholdet mitt. Iallfall så godt som. På ferier hendte det at jeg skeiet litt ut. Kjøpte noen kaker med melk, spiste nudler selv om det var egg i. Ble litt ferie-vegetarianer, rett og slett. Sånn holdt jeg på et par år før jeg kuttet det ut også. Det føles i dag helt feil å spise animalske ting, selv på ferie. I tillegg merket jeg at kroppen begynte å reagere på det.

Så jeg var ingen perfekt veganer i begynnelsen, ikke hjemme heller. Det hendte jeg spiste ting med ‘melkeprotein’ i, ting som hadde litt honing i seg. Men jeg passet på å ikke kalle de tingene vegansk, og spiste det kun hjemme, for jeg ville ikke skape forvirringer rundt hva som er vegansk og ikke for andre.

Gradvis kuttet jeg ut de tingene også, og nå er det vel 3-4 år siden jeg med vilje og viten spiste noe animalsk. Så jeg vet ikke nøyaktig når jeg ble «ordentlig veganer», men det er vel egentlig ikke så nøye heller.

Så, der er den. Min lange og kronglete vei til å bli veganer. Jeg som aldri skulle slutte å spise ditt og datt, endte med å slutte med alt. Jeg har aldri angret, og den matgleden jeg var bekymret for, den har bare vokst seg ti ganger så stor. Det kan jeg snakke om i neste innlegg!

Alle bildene i dette innlegget er mine, og tatt for å brukes på matbloggen min, Grønt på bordet.

Mindre rot – kaste 5 ting hver dag?

På snapchat i går (følg tine-katrine!) så snakket jeg en del om rot. Jeg snakket også om å kvitte deg med ting og å kanskje leve litt mer minimalistisk. Mindre ting = mindre rot. Jeg ba folk sende inn sinn tips. Da fortalte en om en utfordring hun hadde gjort, som var å kvitte seg med 5 ting hver dag i 100 dager, og hun anbefalte meg å prøve det samme.

Første tanken som slo meg var GALSKAP! Hvordan skal jeg klare å finne fem ting hver dag i hundre dager som jeg ikke vil ha lenger? Jeg liker jo tingene mine, det er jo derfor jeg har så mange!

mindre rot

Kvitte meg med 500 ting?

Så tenkte jeg litt mer på det. Disse fem tingene, det kan jo være fem hårstrikker en dag. Fem ledninger som aldri blir brukt. Fem kjøkkenting – vi har en skuff hvor jeg tror vi ikke bruker halvparten en gang. Og klær, jeg har jo så mye klær jeg kan kvitte meg med! Så kanskje det ikke er så vanskelig, selv om det faktisk er snakk om 500 ting. Det er litt ekkelt å tenke på at jeg eier så mange ting i det hele tatt. Eier vel flere tusen ting, faktisk. Hjelpes!

Så, vet dere hva, jeg prøver! Jeg tar utfordringa, og så ser vi hvordan det går! Det verste som skjer er at jeg ikke fullfører, sant? Og kanskje dere vil bli med også? Etter å ha googlet litt, så virker det som om det ikke er noen faste regler på det her. Noen har kvittet deg med 3 ting, andre 10 ting. Noen har gjort det i 30 dager, andre et helt år. Så her er det jo bare å lage sine egne regler!

mindre rot

Mine regler for 5 ting 100 dager!

  1. Vi skal kvitte meg med 5 ting hver dag, i 100 dager.
  2. Tingene kan kastet, selges, gis bort, hva som helst så lenge de tas ut av huset.
  3. I første omgang samler vi alt i en eske, i tilfelle vi ombestemmer oss. (Jeg bor med en som er redd for å kaste ting, så da blir det sånn.) Hvis jeg tar ut en ting,  må jeg erstatte den med noe annet.
  4. Det er lov å kvitte seg med flere ting en dag, og dermed kvitte seg med mindre en annen dag. Kanskje rydder man ut av en eske og finner 10 barbidukker man ikke trenger. Da har man 2 dager med ting! Kanskje man glemmer seg en dag, og må ta dobbelt neste dag!
  5. Jeg skal prøve å poste alt på instagram med hastaggen #5tingmindre – kult om flere bruker den!

Dag 1!

Jeg starter alt i dag, og her er de fem første tingene. En sekk vi aldri bruker, et grytelokk til en gryte vi alt har kastet, en pokemon, en hårstrikk, og en mobil-pynte-dings.

mindre rot

Jeg har ny instagram!

Siden jeg har begynt å interessere meg for zero waste og minimalisme og litt sånne ting, så fant jeg ut at jeg ville ha en egen instagram for det istedenfor på poste det på min vanlige. Det ble litt rotete, og det var sikkert kjedelig for de gamle følgerne mine å plutselig få bilder av plastikkopper og sånt.

Så nå kan de som faktisk er interessert følge meg på @tkfikserlivet. Der tenkte jeg å poste om alle greier jeg gjør for å gjøre livet mer miljøvennlig, og bedre på andre måter. Kommer sikkert noen life hacks for oss kronisk syke også. En slags miniblogg for å fikse opp i livet, rett og slett.

tkfikserlivetDa var det bare å fortsette, da. Prøve 100 dager. Jeg er ganske nervøs og skeptisk, faktisk, men samtidig føles det godt å være i gang med noe. Også noe som ikke krever så mye energi! En oppdatering kommer når dere minst venter det. Kjempegøy om noen flere slenger seg på!

Snapkollektivet 1 år

kulturhuset oslo

Mandag 26 juni 2017 var det 1 år siden Snapkollektivet gikk live. Jeg klippet en video for å markere det, satt hele søndagen før for å få den ferdig i tide. Blir veldig glad hvis dere vil trykke dere inn her og legge igjen en like og en kommentar!

Det måtte jo selvfølgelig feires! Alle bortsett fra Lisa kunne komme, og det ble en veldig fin mandagskveld. Vi var innom både Kulturhuset (bildet over) og Lille Saigon før vi landet på Angst. Vi spise vegansk kake fra Toppet Sweetness, og fikk besøk av følgere og gjestesnappere. Var en kjempefin kveld, og en tidlig kveld for min del. Klarte å holde ut til klokka 9, da måtte jeg kaste inn håndkleet og la de andre feste videre til langt på natt.

snapkollektivet
snapkollektivet
snapkollektivet
angst oslo
snapkollektivet
snapkollektivet

Jeg filmet selvfølgelig også, som en ekte youtuber. Følg meg på youtube hvis du ikke alt gjør det!

Er jeg egentlig syk?

IMG_5885

Jeg lurte lenge på hva jeg skulle skrive til dette temaet. I det store og hele føler jeg meg som en ganske sikker person, men det er ett usikkert element i livet mitt: den kroniske sykdommen. Blir jeg noen gang frisk? Og ikke minst, er jeg egentlig syk?

Det siste spørsmålet stiller jeg meg selv ofte, alt for ofte. Nesten daglig, og gjerne flere ganger om dagen. Jeg har en cd kalt ‘tvil’ som surrer på repeat i hodet mitt. Er jeg egentlig sliten? Eller er jeg lat? Innbiller jeg meg at jeg har vondt nå? Kjenner jeg for godt etter? Kanskje alle har det sånn, og jeg bare overdriver? Er jeg svak? Er jeg syk? Er jeg syk? Er jeg syk? 

Hadde det vært mulig å velge hadde jeg heller tatt en annen sykdom. For det gjør så vondt, å konstant gå med denne usikkerheten. Selv om jeg egentlig vet at disse smertene ikke er normale, og jeg vet at man ikke skal bli svimmel av å lage middag, og jeg vet at jeg er syk. Men er jeg? Så gi meg noe som sier klart ‘ja, dette har du!’ på prøvene legen tar. Eventuelt ta en fot eller noe. Da kan jeg ikke tvile mer, og folk kan ikke tvile på meg.

For det er jo der de tvilen stammer fra. Andre sin tvil. Nav og familie og venner og tilfeldige folk. «Åja, sånn har jeg det også!» sier hun som er i full jobb og treffer venner på fritiden hver eneste dag. «Jeg vet hva du mener, da er det bare å presse seg gjennom det, så går det over!» sier han som føler seg litt trøtt etter en uke med mye aktiviteter. «En venn hadde det, og hun ble frisk av å gå til psykolog,» sier en tilfeldig person på en fest. «Sikker på at du ikke bare er deprimert?» spør vikarlegen.

Til høsten har jeg hatt diagnosen i seks år. Myalgisk encefalopati. ME. Kronisk utmattelse. En diagnose de setter på deg hvis du har de rette symptomene og ingenting annet feiler deg. En rekke perfekte prøver som ikke gir noe ordentlig svar. Papiret sier jeg er frisk, kroppen sier noe annet. Det tok meg to år å få den diagnosen. Det er åtte år til sammen i en syk kropp. 8 år. Og jeg er fortsatt usikker? Det blir for dumt. Tror det er på høy tid å slutte å være usikker.


Følg meg på instagram @ tinekatrine

Dette innlegget er en del av en ukentlig bloggutfordring.
Ukens tema var ‘usikkerhet’. De andre som er med:
RenateLisa

Anniken – Sunniva – Ester Maria
Benedicte – Inger Helgestad

La kropp være kropp

 

Det har tatt meg latterlig lang tid å skrive dette blogginnlegget. Hver gang jeg har åpnet det halvferdige greiene jeg hadde skrevet, har jeg bare sukket tungt og lukket det ned igjen. Ikke fordi jeg har noe anstrengt forhold til kropp, jeg er vel ganske heldig sånn sett, jeg er bare så lei. Så utrolig lei alt dette fokuset på kropp.

Ikke bare er det et evig mas om sommerkropp og å spise sunt og bra for å slanke seg, men man skal også være så ille glad i seg selv uansett hva, og man skal være fornøyd og ikke slanke seg, samtidig som man ikke skal være overvektig, og…ja. Forstå det den som kan. Det føles litt som om uansett hva man gjør, så er det på et vis galt. Og i tillegg så skal man barbere og vokse og plukke og peele og skrubbe og sminke og farge og alt mulig rart. Det tar liksom aldri slutt, det som forventet av oss.

Kan vi ikke bare la kroppen være kropp? Dere vet, den tingen som er lagd for at vi skal ha noe å bo i, hvor jobben dens er å ta oss fra A til B. Frakte oss gjennom livet. Kan vi ikke heller fokusere på hva vi kan gjøre for å holde den frisk og rask, og drite langt i hvordan den ser ut? Det er godt mulig det bare er jeg som er litt vel bitter, siden jeg bor i en syk kropp og ser på alle friske sløse så mye energi på å prøve å møte et mål som for folk flest er umulig. Ser at folk tar den gode helsa deres for gitt og virkelig risikere den for å få litt flatere mage og litt strammere rumpe.

Kropp er flott, folkens. Vær snill med den. Dere får bare en. Plus vi er her ikke så lenge. Har vi ikke noe bedre å bruke tiden våres på?

Dette innlegget er en del av en ukentlig bloggutfordring.
Ukens tema var ‘kroppen’. De andre som er med:
RenateLisa

Anniken – Sunniva – Ester Maria
Benedicte – Inger Helgestad

Harpiks av Ane Riel – ett småguffent boktips!

Harpiks av Ane Riel er sponset av Aschehoug

Ane Riel HarpiksAne Riel Harpiks

Tidligere i år leste jeg Harpiks av Ane Riel, og nå har jeg eeeendelig fått tatt noen bilder så jeg kan skrive om den. Gikk rett utenfor blokka her med props og knipset i vei mens folk og biler gikk forbi. Good times. Men ja, tilbake til boka!

Historien handler om en liten rar familie som bor på en liten rar øy, og gjennom brev og tilbakeblikk finner vi ut hva som egentlig skjedde i det huset som ligner mer på en søppelplass enn et hjem. Kanskje litt vag beskrivelse, for jeg vil ikke spoile for mye. Bare les den! Eventuelt sjekk ut beskrivelsen på goodreads.

Den er litt mørk og guffen, men ikke skummel. Sånn helt passe mørk. Jeg likte den veldig godt, og beskrivelsene var så bra at det var som om jeg selv satt i skogen med jord under neglene. Anbefaler den altså veldig, og jeg gleder meg til å lese mer av Ane Riel.

Ane Riel HarpiksAne Riel Harpiks

Sjekk ut den andre bøkene Ascheoug har sponset meg, En, Kvartinger og Min venn pingvinen. Vit at det er helt frivillig for meg å skrive om bøkene jeg får tilsendt!

Yushima Tenmangu Shrine – En liten skatt gjemt i Tokyo

Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo

Yushima Tenmangu Shrine på sitt beste?

Endelig et nytt innlegg fra Tokyo! Denne gangen fra Yushima Tenmangu Shrine, et lite tempel hvor det foregikk en plomme-blomstring-festival. Jeg viste litt av det i vloggen jeg postet for litt siden. Det er et lite tempel, plassert midt mellom boligblokker og travle veier, som gir veldig flotte kontraster. Var et av de fineste templene vi besøkte, samtidig som det er litt vanskelig å sammenligne dem. Meiji templet vi besøkte rett før var jo også kjempefint.

Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo

Det var så mange fine trær, både store og små. Som disse bonsaitrærne! Tenk hvor mange år det må ha tatt å gro dem. Mener å huske at noen av de var 60 år, men skal ikke si det for sikkert.

Yushima Tenmangu Shrine Tokyo
Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo
Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo
Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo
Yushima Tenmangu Shrine Tokyo
Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo

Det var noen som tok byllupsbilder der, så måtte snikfotografere litt. (Jeg var langt ifra den eneste, hehe.)

Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo
Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo Yushima Tenmangu Shrine Tokyo

Her er forresten meg om noen år. Foto er visst en populær hobby for eldre folk i Japan. Gleder meg!

Yushima Tenmangu Shrine TokyoYushima Tenmangu Shrine Tokyo