Stikkord: meg

Ting jeg har lært av terapi [ukens tema]

Denne uken er temaet ‘mental helse’, så da tenkte jeg å skrive et innlegg jeg alt har tenkt på en stund!

I høst gikk jeg i terapi for mild sosial angst. Det var ikke mange timene jeg hadde, og før jeg begynte med dem trodde jeg at jeg kom til å trenge mange fler, men de hjalp faktisk utrolig mye. Så jeg anbefaler virkelig alle som sliter med å søke behandling. Mest sannsynlig blir det bare verre hvis du ikke gjør det, så jo tidligere man tar tak i det, jo enklere blir det å behandle. Ikke la det utvikle seg! Får du henvisning av legen er det lang ventetid, men til gjengjeld er det ikke dyrt. Noen kommuner har gratis tilbud med kortere ventetid, og det var det jeg gikk til.

+ Å skrive ned ting hjelper faktisk.
Dette er noe jeg fortsatt er dårlig på, men de gangene jeg gjør det, får jeg alltid noe ut av det. Å skrive ned ting hjelper med å sortere tankene, men mest får det ting til å se mindre ut. Som når jeg går og bekymrer meg for noe sosialt som skal skje, så skriver jeg ned alle tingene jeg bekymrer meg for. «Å si noe rart.» «Å måtte smaltalke.»  «Å fremstå teit.» osv. Det jeg ser når jeg skriver det ned, er at jeg ikke bekymret meg for så mange ting som jeg trodde. Jeg blir rett og slett sittende og tenke Var det alt? Når man ikke skriver ned ting og kun tenker det, så vokser det fort. Man tenker på de samme tingene igjen og igjen i evig loop, og det føles som om man har 100 ting å bekymre seg for istedenfor kanskje 10.

+ Man begynner å unngå ting, uten å en gang tenke over det.
Når man snakker med noen om det man sliter med, så får man ikke bare hjelp med å sortere tankene, men man oppdager raskt ting man ikke en gang var helt klar over at man gjorde. Og hvordan kan man jobbe med ting man ikke er klar over? Et eksempel er at jeg hadde lagt meg for vane å unngå ting jeg syntes var skummelt. Jeg var blitt så vandt med det at jeg ikke en gang tenkte over det lenger. Hvordan? Så fort jeg kjente det minste ubehag om å gjøre noe, spurte jeg Paul om å gjøre det. «Kan du ringe for meg?» «Kan du spørre om hjelp?» «Kan du snakke med henne?» Etterhvert trengte jeg ikke å kjenne ubehaget en gang, jeg bare spurte Paul. Det bare falt meg helt naturlig, som å puste eller gå. Å innse at jeg var blitt så avhengig av noen andre ga meg et skikkelig spark bak til å ta tak i det.

+ Negative automatiske tanker.
De er skikkelig dritt, men når man lærer seg å identifisere dem, klarer man å jobbe mot dem. En negativ automatisk tanke (eller nat) er en negativ tanke som man har tenkt så ofte at det skjer automatisk. Man legger ikke merke til det selv en gang, det blir bare en ting man konstant føler og tror. For hver gang man tenker noe, blir det nemlig lettere å tenke det igjen. Som når man går gjennom et jorde. Det første gangene er gresset høyt og det tar litt tid å komme gjennom, men etterhvert tråkker man det ned, og til slutt vokser det ikke en gang gress der. Man lager en sti som er enklere å komme gjennom. Sånn er det med tanker også. Å for eksempel tenke «jeg er stygg» en gang i blant blir fort til at man føler seg stygg 100% av tiden.

+ …og hvordan stoppe dem.
Når man klarer å identifisere de negative tankene, kan man begynne å jobbe mot dem. Så når man legger merke til at man tenker «jeg er stygg», så kan man tenke «Nei, vet du hva! Det er en veldig slem ting å tenke om noen. Jeg ville aldri tenkt det om vennene mine, så hvorfor skal jeg tenke det om meg selv? Jeg ser faktisk bra ut! Jeg har jo en kropp, og det meste fungerer som det skal også!». Eventuelt noe litt enklere, som «nehei!». For akkurat som man kan lære seg å tro på de negative tankene, så lærer man seg å tro på de positive. De lager stier i åkeren, de også.

+ Å akseptere sykdommen sin.
Uansett hvordan syk man er, så har jeg lært at det er så viktig å akseptere det. Man trenger ikke å like det eller tenke «This is it, dette er livet mitt nå.», men man trenger å akseptere at man faktisk er syk. At man har lov til å være syk, og man kan ingenting for det. Jeg var fæl med å tvile på min egen sykdom, hele tiden lurte på hvorfor og hvordan, og på å føle at jeg ikke gjorde nok for å bli frisk. Hadde jeg en dårlig dag, så var det min feil. Spiste jeg litt usunt en periode, så var det min feil. Alt var min feil! Alle de tankene, hvor de fleste var ganske negative, var faktisk med på å gjøre meg sykere. De tok så utrolig mye energi! Så, å snakke med noen om det fikk meg til å innse at slik kunne jeg ikke fortsette. At de tankene mest sannsynlig holdt meg mer tilbake enn at jeg spiste litt mye kake forrige uke.

Der, det var noe av tingene! Jeg er absolutt ikke kvitt angsten enda, men den er mindre, og jeg føler jeg nå sitter med masse verktøy som jeg kan kjempe videre med på egenhånd. Del gjerne deres erfaring med terapi! 

Andre som er med:
– Marie fra supermarie.net
– Caroline fra carolinewillemine.blogg.no
– Renate fra winterwinds.net
– Lisa fra lisaskaar.wordpress.com
– Julie fra overtenking.wordpress.com

Å miste seg selv (og andre)

Jeg tok et lite dykk i arkivet og fant dette innlegget fra 2012. Har blåst litt støv av det og pusset det litt opp for en liten reprise.

Untitled

Noe av det verste med å være syk så lenge som jeg har vært, er at det føles som om man gradvis mister seg selv. At man ikke helt vet hvem man er lengre. Altså, jeg vet jo hvem jeg egentlig er, men jeg kan ikke være den personen akkurat nå. Sykdommen stopper meg fra å være meg.

Jeg liker å være aktiv. Jeg liker å gå turer, både korte og lange. Jeg liker å være med vennene mine, flere ganger i uka, og finne på alt mulig sprell og gøy. Jeg liker å dra på konserter og danse, å teste nye kaféer og spisesteder. Å sykle, løpe og gå, hit og dit. Jeg elsker dyr og natur, og liker å gjøre det jeg kan for å hjelpe, demonstrere og dele og informere. Jeg liker å treffe nye mennesker og snakke med dem i flere timer. Jeg liker å støtte og hjelpe vennene mine når de trenger det. Jeg liker å trene, kjenne kroppen jobbe og bli sprekere. Jeg liker å lese og se filmer, gjerne dagen lang. Aller-aller best liker jeg å reise, det er det jeg har drømt om hele livet, og jeg hadde lett sittet i kassa på Rema så jeg kunne tjent penger til å oppleve verden.

Jeg vil og vil og har så lyst, men jeg kan ikke gjøre noe av det. Jeg orker nesten aldri å gå tur, og de er aldri lange. Jeg treffer sjeldent vennene mine. Å dra på kaféer og spisesteder er slitsomt, og i tillegg er det ofte alt for mange lyder til at jeg klarer å få med meg hva de andre sier. Jeg er avhengig av kollektivtrafikken, det er flere år siden jeg syklet sist. Jeg orker nesten aldri å være med å demonstrere, og jeg klarer ikke å trene. Jeg kan ikke være der for vennene mine sånn som jeg ønsker, for jeg er tvunget til å tenke på meg selv først. Jeg kan lese og se på filmer, men konsentrasjonen min er så svekket at det går tregt og tar veldig på kreftene. Å møte nye mennesker er vanskelig da jeg til og med sliter med den enkle tingen ‘å prate’. Og jeg trenger vel ikke å en gang påpeke at jeg ikke kan jobbe.

Untitled

Men tenk det da, at man kan være for sliten til å prate. Å prate! Det plager meg sånn, for det er jo ikke det at jeg ikke klarer å snakke, jeg har jo ikke mistet taleevnen, men det tar så utrolig på kreftene. Sosiale sammenkomster blir alltid noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg gleder meg til å treffe venner og familie igjen, men så vet jeg hvordan det blir. De stiller meg spørsmål, spør hvordan det går, hva jeg driver med. Jeg svarer og…det er det. Stillhet. Jeg vil jo spørre om ting tilbake, <em>Hvordan har du det? Hadde du en fin juleferie? Hørte du har fått ny jobb, så spennende!</em>, men jeg orker ikke, klarer ikke. Hodet mitt er helt blankt, og all fokusen er på å sitte oppreist og prøve å følge meg på samtalen rundt bordet. De få ordene jeg klarer å tenke frem setter seg fast i halsen min, og jeg lengter alt tilbake til sengen som jeg hatet så intenst for bare noen timer siden.

Så, mens jeg sitter der og hører på alle andre prate, merker jeg hvordan jeg gradvis mister kontakt med folkene rundt meg. Min egen familie blir til fremmede. Venner slutter å ta kontakt fordi jeg så ofte sier nei og ikke er noe gøy å henge med lenger. Fordi jeg ikke er der. Jeg skulle bare ønske jeg i det minste orket å fortelle grunnen til at jeg er blitt så stille. «It’s not you, it’s me…»

Det er så alt for mye mer jeg ikke klarer lengre, så alt for mye jeg savner. Som å skrive, tegne, fotografere, å bare la kreativiteten strømme. Men det går bra altså, for det meste. Man lærer seg å sette pris på det man fortsatt kan, å finne store gleder i små ting. Men, det stikker alltid hver gang noen sier «uff, så fælt at du er syk, men det må være deilig å slippe skole og jobb!«.

Jeg forstår hvor det kommer fra, og mest forstår jeg at de aldri har vært ordentlig syke, men folk må virkelig lære seg å tenke litt lengre enn nesa. Jeg er ikke på ferie. Jeg kan ikke gjøre noen av de tingene jeg vil, og de fleste dagene orker jeg ikke en gang de enkleste ting som å lese en bok eller skrive et brev. Jeg er innestengt i leiligheten flere uker i strekk, lenket til sofaen eller senga, og det er ikke deilig. Jeg er fanget i min egen kropp, og jeg får ikke en gang lov til å være meg.

Jakten på en ny diagnose

Dette er et langt innlegg som nok ikke er så veldig spennende for folk flest, men jeg poster det allikevel. Hvis du har EDS selv blir jeg glad for en kommentar!

DSCF8643

De smertene er jo sikkert helt normalt? Kanskje du bare innbiller deg de? Har du ikke allerede nok med diagnoser? Hvor mange vil du ha egentlig? Hva tror du at du liksom kan få ut av å skaffe enda en? På grensa til hypokonder eller? Er du egentlig syk nok for den diagnosen? Hva kommer folk til å tro om deg nå? Vil du være syk for alltid du, kanskje? Tåler du ingenting?

Det er noen av de hyggelige tankene jeg har surrende rundt i hodet mitt etter å ha tatt en avgjørelse. Sånne koselige, hjelpsomme tanker. Jeg skal ha en ny utredning, som kanskje leder til en ny diagnose. Dere som følger meg på snapchat (tine-katrine) har kanskje alt fått det med dere, men det er det jo ikke alle som gjør, så her kommer det en gang til!

Jeg har altså bestemt meg for å gå til legen og kreve å bli utredet for EDS. Ehlers-Danlos’ syndrom. Det er en bindevevssykdom, arvelig og ganske kjip. Det fins flere typer, og jeg har nok den som går ut på hypermobile ledd. Det fører til en del og daglige smerter, som jeg har hatt så lenge jeg kan huske, og de blir bare verre. Jeg har prøvd å bli utredet for det før, for når jeg leser gjennom symptomene, så stemmer skummelt mye. (Dårlig emalje er til og med et, og jeg får jo hull i tennene bare jeg tenker på mat.)

Det har ikke gått så bra med de utredningene da. Jeg fikk strengt tatt aldri noen. En lege lo av meg da jeg foreslo det, noen andre sa at den diagnosen ikke fantes lenger. Så fikk jeg ME-diagnosen, og bestemte meg for å gi opp alt det andre. Jeg orket ikke, hadde ikke energi til å forholde meg til leger som ikke så ut til å ville hjelpe.

I tillegg var det jo en mulighet for at jeg ikke hadde det. Ene legen skulle jo ha det til at EDS ga mye verre symptomer enn det jeg hadde. Jeg var altså ikke syk nok. Også tenkte jeg at siden jeg alt hadde en diagnose, så var det vel strengt tatt ikke nødvendig med en til. Jeg fikk jo alt stønad fra nav.

Greia er bare det at jeg har hatt disse smertene mye lengre enn jeg har hatt ME, og det er noen symptomer som ikke helt passer inn. Så jeg spurte følgerne til Snapkollektivet om noen av de hadde EDS, og (dessverre) var det mange. Og de kunne fortelle meg ting som gjorde at det bare virket enda mer sannsynlig. Som at folk med EDS hadde større sjanse for å få ME og Fibromyalgia. Og at man ikke trenger å ha armer og ben som popper ut av ledd for å ha diagnosen.

Så jeg prøver igjen. Jeg vil ha en ordentlig utredning, så jeg kan få et sikkert ja eller nei. Hvis det viser seg at jeg har EDS, så er det lettere å vite hva jeg må ta hensyn til, så jeg ikke blir verre. Også er det jo litt greit å vite om man bærer på en arvelig sykdom eller ikke. Flere i familien sliter med det samme, så den arvelige delen ville i så fall stemme ganske bra, og hvis jeg får en diagnose, så vil det nok bli lettere for dem å bli utredet også. Så det er ikke bare meg selv jeg gjør dette for, kinda.

Nå må jeg bare komme meg til legen (igjen, føler jeg er der så ofte for tiden, mye som skal ordnes), og krysse fingrene for at jeg blir tatt alvorlig denne gangen. Tips og råd mottas veldig gjerne. 

I krig med angsten

Foto fra unsplash.com
photo-1446071103084-c257b5f70672

Jeg husker rett og slett ikke om jeg har nevnt det her, men for 1-2 måneder siden begynte jeg å gå til psykolog for å jobbe med den sosiale angsten min. Det er via et gratistilbud som kommunen har, og jeg liker det veldig godt. Men det er tøft, utrolig tøft. Å snakke om alle de vonde tingene, om hvorfor man føler og opplever ting sånn og sånn. Også er jo psykologer sånne djevler som vet akkurat hva de skal si for å få deg til å gråte (les: de gjør en god jobb).

Det går litt opp og ned med denne angsten for tiden. For det meste opp. Jeg føler jeg har fått noen gode verktøy å jobbe med, føler jeg klarer mer, og føler meg veldig motivert. Men noen dager har jeg lyst til å bare gi opp kampen helt. Jeg har det jo fint? Jeg kan da leve med litt angst?

For det er en kamp. Det føles som om man har to stemmer i hodet, eller en person på hver skulder, som sier helt forskjellige ting. Den ene er angsten, mester i å tenke ut de verste tingene som kan skje, og er ganske overbevist om at det vil skje også. Den andre er fornuften, som sier ting som «Neida, det er ikke farlig å spørre noen om hvor mye klokka er. Og hvis de blir sure på deg, så er det jo de som er dust.»

photo-1455793222120-98f37a8d4ede

Jeg vet hvilken jeg skal høre på, men det gjør ikke den andre stemmen mindre vond og tung å bære. Den er der alltid, lusker i bakgrunnen og er max skeptisk. Jeg er blitt ganske flink til å ignorere den da, men også litt for flink til å ignorere alle de vonde følelsene. De som bor dypt inni kroppen og kommer fra opplevelser man helst ikke vil tenke så mye på.

Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med det. Jeg var deprimert i flere år som tenåring på grunn av de følelsen, og trodde jeg hadde jobbet med gjennom de. Det kan nå virke som om jeg kanskje bare fant et kott og låste dem inn i stedet. Som ikke er så bra, for ting forsvinner ikke når du ignorere de. De vokser. Litt som hybelkaninene under senga.

Det går bra altså. Veldig bra, de siste månedene har vært noen av de beste på en god stund. Selv om det er tunge dager, så er motivasjonen på plass. Det er jeg som skal vinne denne krigen.

Et liv med M.E.

M.E. er forkortelsen for sykdommen Myalgisk Encefalopati, og er en form for kronisk utmattelse. For mer informasjon om hva det er, symptomer og alt sånt, sjekk ut Norges ME forening sine sider. 

2

Er jeg heldig, så starter dagen med at jeg har sovet natten gjennom, uten å våkne en eneste gang. Det skjer kanskje en gang i måneden. Vanligvis våkner jeg gjerne tre, fire, fem ganger, helt uten grunn. Mest sannsynlig brukte jeg også lang tid på å sovne. At kronisk utmattelse gir søvnproblemer er jo egentlig ganske ironisk.

Når jeg våkner, så føler jeg meg nesten alltid syk. Gjerne kvalm, og vonde muskler. Morgener er den verste tiden for meg. Hvis jeg har noen planer den dagen, så passer jeg på å stå opp helst to timer før jeg må dra, slik at jeg har god tid til å komme meg.

Før jeg kan gjøre noe som helst, må jeg ta et regnestykke. Jeg må telle skjeene mine, finne ut hvor mye energi jeg har og vurdere hva jeg kan og ikke kan gjøre i dag. Orker jeg å sitte i sofaen i dag, eller må jeg bli i senga? Får jeg filmet den youtube videoen jeg har tenkt på så lenge? Redigert ferdig de bildene fra den ferien for fem måneder siden? Få besøk som planlagt? Alt for ofte må jeg utsette planer og det jeg har lyst til, og ta enda en hviledag.

Forhåpentligvis har jeg i det minste energi til å komme meg ut av senga og lage meg noe ordentlig til frokost. Kanskje orker jeg til og med å rydde litt opp etter meg i løpet av dagen. Ta den klesvasken jeg har måtte utsette i en uke. Brette de klærne som har hengt på stativet like lenge. Vaske opp litt. Kanskje dusje?

2016-09-13-01-53-28-1

Helseproblemene er dessverre ikke det eneste som er vanskelig med ME. En annen ting er at sykdommen er så usynlig. Det er kun de nærmeste, som har vært mye sammen med meg, som vet hvordan jeg egentlig har det. For vanligvis når jeg drar ut og treffer folk, så har jeg spart opp energi flere dager i forveien, og føler meg derfor ganske grei den dagen jeg har planer. Jeg orker å gå rundt i byen, smile og le. Jeg ser frisk ut, og de ser ikke hvor sliten jeg er de neste dagene hvor jeg ikke kan gjøre noen ting.

4

Folk kommer med noen kommentarene nå og da. Selv om det er tydelig at de ikke aner hva de snakker om og ikke mener noe vondt, så stikker det fortsatt litt. Som når noen sier at man må bare presse seg selv litt, så går det over. Man må bare tenke positivt. Spise sunt. «Hæ, vil du ta bussen? Men det er bare et lite stopp?» Det verste var da jeg først ble syk og min da gode venninne sa jeg hørtes ut som en hypokonder.

1

Jeg hadde egentlig en plan og et mål med dette innlegget, men det ble litt surrete når jeg først begynte å skrive. Litt av poenget var å prøve å gi folk litt mer forståelse av ME, men det er et stort tema som det er vanskelig å skrive kort om. Jeg ville også skrive litt om det siden dette var et av temaene mine på den forrige dagen min på Snapkollektivet.

Jeg har klippet snappene sammen til en liten film her. Jeg snakker litt om hvordan det føles å ha ME, om en av mine verste perioder med sykdommen, hvordan jeg fikk diagnosen, og så har jeg et par tips til dere som mistenker at dere har det samme. Beklager at lyden er litt rar, det er snapchat sin feil. 

Hvis folk har noen spørsmål, så ikke nøl med å still dem. Jeg håper jeg klarer å skrive litt mer om ME, på en måte som ikke alltid er så deprimerende. Så hvis noen har noen ønsker om noe litt mer konkret jeg kan skrive om, si ifra.

sykdomstanker

Untitled

Pappa lurte på om jeg ville begynne å øvelseskjøre igjen, og sa at det sikkert ikke skulle så mye mer til nå før jeg kunne ta oppkjøring. Kanskje til og med i sommer hvis jeg sto litt på. Å få lappen og bil hadde gjort ting mye enklere. Som hvis jeg må å handle trenger jeg ikke å hvile i to dager for å klare gåturen til butikken. Hvis jeg vil besøke venner trenger jeg ikke å bytte flere busser og bruke opp halve energilageret innen jeg kommer frem. Men, når man knapt klarer å forlate leiligheten, så klarer man ikke å øvelseskjøre heller.

Sist gang jeg var ute av leiligheten var på tirsdag. Jeg gikk en ti minutters tur og ble dårlig. Før det var jeg ute på fredag og traff ei venninne i Oslo. Det var en fin dag.

Det er frustrerende å måtte si nei ni av ti ganger, og å alltid måtte utsette planene sine. For et år siden skrev jeg liste over alt jeg hadde lyst til å gjøre i 2015, og noen mål jeg hadde veldig lyst til å klare. Av de tjue punktene klarte jeg rundt tre, og bare et av de fire målene. Fjoråret skulle bli så fint og bra, men i stedet var jeg sengeliggende det meste av tiden. Ni av ti dager var en dårlig dag.

I dag er jeg også dårlig, kvalm for tredje dag på rad. Jeg vet ikke hvorfor. Nesten ingen mat frister, og det hjelper ikke akkurat på energien å ikke spise. Så jeg ligger i senga og tenker på alle mine favorittretter, prøver å finne noe som frister. Så langt har hvitløksbaguetter hatt mest suksess.

Fine ting i dag: timer med playstationspilling, lese bok jeg liker, og Paul som hjelper.

tine og den kinesiske mur

snart skal jeg poste bildene fra turen til den kinesiske mur, men først tenkte jeg at jeg burde fortelle litt om meg og muren. for jeg er veldig fascinert av den, unormalt fascinert av den viser det seg. jeg trodde alle digget muren, men flere av dem jeg gnålte på om at jeg skulle dra dit svarte med «åja.. så kult da …..». som om jeg sa «skal en tur til karl johan jeg!».

jeg vet ikke hvorfor jeg er så fascinert av den, eller hvordan det begynte. fascinasjonen for den har iallefall vært der så lenge jeg kan huske.


hvilken unge blir ikke gira av det liksom… kan ha noe med det andre jeg ble fortalt.

……….. jeg hadde ikke så mange venner for å si det sånn.

noe annet jeg husker er at jeg innbilte meg at muren gikk rundt hele landet. (noe som kanskje også kan forklare litt hvorfor jeg syntes den var så kul)

jeg innså til slutt at det ikke var mulig.

dere kan jo forestille skuffelsen min.

men kjærligheten min til muren var fortsatt like sterk. hallo, noe man kan se fra månen (not), hvor kult er ikke det?!

jeg ble nok en gang skuffet for noen måneder siden da jeg lærte at det faktisk ikke var bare en svær mur, men flere murer…… hvorfor heter den «the great wall of china» da? hvorfor ikke wallSSSS? jeg følte meg lurt. skikkelig lurt. skikkeligskikkelig.

men, jeg er fortsatt glad i muren. så glad at jeg tok med en liten stein fra den. okey, greit, det er sement. og ja, den er sikkert ikke et år gammel en gang. MEN! jeg plukket den når jeg var på muren. (ser dere, overdrevent fascinert. it’s a sickness!)

russeren foreslo at vi kunne ta med en murstein (det lå flere løse rundt forbi), men den ville blitt litt vanskelig å få med hjem tror jeg.

jeg har forresten en teori over hvorfor jeg er så fascinert av den, den er veldig bra: i et av mine forrige liv var jeg en av kineserne som bygde på denne muren, så da er det jo bare logisk at jeg har et kjært forhold til den. jeg var sikkert en av dem som daue og ble bygd oppå. (nei, jeg har ingen anelse om det er sant at de gjorde det, jeg kan ingenting om muren. tragisk nok.)

i min veske

IMG_3868

tror det er første gang jeg lager et sånn her innlegg. hoho. er vel fordi jeg sjeldent går med veske. og det er vel fordi jeg så sjeldent går ut av huset… uansett, her er min kinaversjon av veskeinnhold! litt mer spennende enn hva for klær og toalettsaker jeg pakket, tenker jeg.

IMG_3863

+ solbriller fra etsy, med ekte klass istedet for plastikktull. elsker dem!
+ antibac
+ lommeboken min
+ pass
+ tbane kort
+ canon powershot s95 (hvis jeg ikke har med 5D’en)
+ mac lader (hvis vi skal på café)
+ usb kabel (samme som med mac lader)
+ det objektivet som ikke er på kamera (har 50 mm og 35 mm)
+ nøkkel til leiligheten
+ ekstra minnekort
+ traumeel, naturlig smertestillende krem
+ kindle
+ skrivebok, med trykkblyant og viskelær og postkort
+ kam fra hostellet, hehe (håret mitt floker seg så lett, så jeg tenkte det kanskje er litt lurt å kamme det innimellom. noen jenter med langt hår som har tips til å unngå floker?)

egentlig litt imponert at det er plass til alt, og mer. macen har jeg under armen, og kamera henger på skulderen når det ikke ligger i vesken.