Sosial angst

Ting jeg har lært av terapi [ukens tema]

Denne uken er temaet ‘mental helse’, så da tenkte jeg å skrive et innlegg jeg alt har tenkt på en stund!

I høst gikk jeg i terapi for mild sosial angst. Det var ikke mange timene jeg hadde, og før jeg begynte med dem trodde jeg at jeg kom til å trenge mange fler, men de hjalp faktisk utrolig mye. Så jeg anbefaler virkelig alle som sliter med å søke behandling. Mest sannsynlig blir det bare verre hvis du ikke gjør det, så jo tidligere man tar tak i det, jo enklere blir det å behandle. Ikke la det utvikle seg! Får du henvisning av legen er det lang ventetid, men til gjengjeld er det ikke dyrt. Noen kommuner har gratis tilbud med kortere ventetid, og det var det jeg gikk til.

+ Å skrive ned ting hjelper faktisk.
Dette er noe jeg fortsatt er dårlig på, men de gangene jeg gjør det, får jeg alltid noe ut av det. Å skrive ned ting hjelper med å sortere tankene, men mest får det ting til å se mindre ut. Som når jeg går og bekymrer meg for noe sosialt som skal skje, så skriver jeg ned alle tingene jeg bekymrer meg for. “Å si noe rart.” “Å måtte smaltalke.”  “Å fremstå teit.” osv. Det jeg ser når jeg skriver det ned, er at jeg ikke bekymret meg for så mange ting som jeg trodde. Jeg blir rett og slett sittende og tenke Var det alt? Når man ikke skriver ned ting og kun tenker det, så vokser det fort. Man tenker på de samme tingene igjen og igjen i evig loop, og det føles som om man har 100 ting å bekymre seg for istedenfor kanskje 10.

+ Man begynner å unngå ting, uten å en gang tenke over det.
Når man snakker med noen om det man sliter med, så får man ikke bare hjelp med å sortere tankene, men man oppdager raskt ting man ikke en gang var helt klar over at man gjorde. Og hvordan kan man jobbe med ting man ikke er klar over? Et eksempel er at jeg hadde lagt meg for vane å unngå ting jeg syntes var skummelt. Jeg var blitt så vandt med det at jeg ikke en gang tenkte over det lenger. Hvordan? Så fort jeg kjente det minste ubehag om å gjøre noe, spurte jeg Paul om å gjøre det. “Kan du ringe for meg?” “Kan du spørre om hjelp?” “Kan du snakke med henne?” Etterhvert trengte jeg ikke å kjenne ubehaget en gang, jeg bare spurte Paul. Det bare falt meg helt naturlig, som å puste eller gå. Å innse at jeg var blitt så avhengig av noen andre ga meg et skikkelig spark bak til å ta tak i det.

+ Negative automatiske tanker.
De er skikkelig dritt, men når man lærer seg å identifisere dem, klarer man å jobbe mot dem. En negativ automatisk tanke (eller nat) er en negativ tanke som man har tenkt så ofte at det skjer automatisk. Man legger ikke merke til det selv en gang, det blir bare en ting man konstant føler og tror. For hver gang man tenker noe, blir det nemlig lettere å tenke det igjen. Som når man går gjennom et jorde. Det første gangene er gresset høyt og det tar litt tid å komme gjennom, men etterhvert tråkker man det ned, og til slutt vokser det ikke en gang gress der. Man lager en sti som er enklere å komme gjennom. Sånn er det med tanker også. Å for eksempel tenke “jeg er stygg” en gang i blant blir fort til at man føler seg stygg 100% av tiden.

+ …og hvordan stoppe dem.
Når man klarer å identifisere de negative tankene, kan man begynne å jobbe mot dem. Så når man legger merke til at man tenker “jeg er stygg”, så kan man tenke “Nei, vet du hva! Det er en veldig slem ting å tenke om noen. Jeg ville aldri tenkt det om vennene mine, så hvorfor skal jeg tenke det om meg selv? Jeg ser faktisk bra ut! Jeg har jo en kropp, og det meste fungerer som det skal også!”. Eventuelt noe litt enklere, som “nehei!”. For akkurat som man kan lære seg å tro på de negative tankene, så lærer man seg å tro på de positive. De lager stier i åkeren, de også.

+ Å akseptere sykdommen sin.
Uansett hvordan syk man er, så har jeg lært at det er så viktig å akseptere det. Man trenger ikke å like det eller tenke “This is it, dette er livet mitt nå.”, men man trenger å akseptere at man faktisk er syk. At man har lov til å være syk, og man kan ingenting for det. Jeg var fæl med å tvile på min egen sykdom, hele tiden lurte på hvorfor og hvordan, og på å føle at jeg ikke gjorde nok for å bli frisk. Hadde jeg en dårlig dag, så var det min feil. Spiste jeg litt usunt en periode, så var det min feil. Alt var min feil! Alle de tankene, hvor de fleste var ganske negative, var faktisk med på å gjøre meg sykere. De tok så utrolig mye energi! Så, å snakke med noen om det fikk meg til å innse at slik kunne jeg ikke fortsette. At de tankene mest sannsynlig holdt meg mer tilbake enn at jeg spiste litt mye kake forrige uke.

Der, det var noe av tingene! Jeg er absolutt ikke kvitt angsten enda, men den er mindre, og jeg føler jeg nå sitter med masse verktøy som jeg kan kjempe videre med på egenhånd. Del gjerne deres erfaring med terapi! 

Andre som er med:
– Marie fra supermarie.net
– Caroline fra carolinewillemine.blogg.no
– Renate fra winterwinds.net
– Lisa fra lisaskaar.wordpress.com
– Julie fra overtenking.wordpress.com

I krig med angsten

Foto fra unsplash.com
photo-1446071103084-c257b5f70672

Jeg husker rett og slett ikke om jeg har nevnt det her, men for 1-2 måneder siden begynte jeg å gå til psykolog for å jobbe med den sosiale angsten min. Det er via et gratistilbud som kommunen har, og jeg liker det veldig godt. Men det er tøft, utrolig tøft. Å snakke om alle de vonde tingene, om hvorfor man føler og opplever ting sånn og sånn. Også er jo psykologer sånne djevler som vet akkurat hva de skal si for å få deg til å gråte (les: de gjør en god jobb).

Det går litt opp og ned med denne angsten for tiden. For det meste opp. Jeg føler jeg har fått noen gode verktøy å jobbe med, føler jeg klarer mer, og føler meg veldig motivert. Men noen dager har jeg lyst til å bare gi opp kampen helt. Jeg har det jo fint? Jeg kan da leve med litt angst?

For det er en kamp. Det føles som om man har to stemmer i hodet, eller en person på hver skulder, som sier helt forskjellige ting. Den ene er angsten, mester i å tenke ut de verste tingene som kan skje, og er ganske overbevist om at det vil skje også. Den andre er fornuften, som sier ting som “Neida, det er ikke farlig å spørre noen om hvor mye klokka er. Og hvis de blir sure på deg, så er det jo de som er dust.”

photo-1455793222120-98f37a8d4ede

Jeg vet hvilken jeg skal høre på, men det gjør ikke den andre stemmen mindre vond og tung å bære. Den er der alltid, lusker i bakgrunnen og er max skeptisk. Jeg er blitt ganske flink til å ignorere den da, men også litt for flink til å ignorere alle de vonde følelsene. De som bor dypt inni kroppen og kommer fra opplevelser man helst ikke vil tenke så mye på.

Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med det. Jeg var deprimert i flere år som tenåring på grunn av de følelsen, og trodde jeg hadde jobbet med gjennom de. Det kan nå virke som om jeg kanskje bare fant et kott og låste dem inn i stedet. Som ikke er så bra, for ting forsvinner ikke når du ignorere de. De vokser. Litt som hybelkaninene under senga.

Det går bra altså. Veldig bra, de siste månedene har vært noen av de beste på en god stund. Selv om det er tunge dager, så er motivasjonen på plass. Det er jeg som skal vinne denne krigen.

Dårlige dager

DSCF6407

Jeg har dårlige dager for tiden. Dårlige dager hvor jeg er ovebevist om at ingen egentlig vil snakke med meg. Det har ikke noe å si om det er venner eller familie, jeg er sikker på at folk heller vil gjøre noe annet enn å snakke med meg. Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn, og jeg vet at det egentlig ikke er sant, men det er fortsatt vanskelig. Alt er bare i hodet mitt, og det er så frustrerende. Sukk.

Det får meg til å føle meg så verdiløs, og jeg forstår ikke. Hvorfor er kroppene våres lagd sånn her? Sånn at hodet kan tenke slike løgner? Hvorfor er vi skapt slik at vi kan mislike oss selv helt uten grunn? I tillegg har matlysten forsvunnet og jeg får ikke til å sove ordentlig, og det gjør bare alt verre. Dobbelsukk.

Det føles så teit. For jeg har det jo egentlig fint, det er bare denne mørke skyen som dukker opp av og til. Som et ekko fra da jeg var deprimert i flere år. Noen gang lurer jeg på om man aldri blir helt kvitt det. At selv om jeg er kvitt depresjonen nå, så vil jeg kanskje alltid ha et arr som gjør ting litt vanskeligere innimellom. Eller kanskje det forsvinner hvis jeg noen gang blir kvitt den dumme angsten. Trippelsukk.

(Jeg skulle ha ringt legen for en måned siden. Kanskje neste uke?)

sosial angst


Siden jeg har følt meg litt bedre i det har jeg naturligvis tenkt en del på fremtiden. Håpet på å bli frisk er større enn noen gang, og jeg gleder meg. Men blant all gleden er den en ting jeg gruer meg til: å søke jobb. Og noen dager gruer jeg meg så mye at jeg nesten ønsker at jeg aldri blir frisk. Det igjen gjør meg utrolig sint, for det et ikke noe jeg har mer lyst til enn å kunne jobbe. 

Når jeg merket hvor mye jeg faktisk gruer meg begynte jeg å tenke mer over dette som jeg har slitt med så lenge jeg kan huske. Sosial angst. Jeg har alltid tenkt at jeg bare er sjenert, og at det jeg faktisk har opplevd som angst ikke har vært så ille. Men etter å ha tenkt over det en del nå innser jeg at det egentlig er verre enn jeg har trodd, og at jeg nok har bagatelliserer mye. 
Jeg husker en episode når jeg gikk i barnehagen. Jeg var rundt 4 år, og en av de voksne sa “du må vente på tur, sett deg ned”. De var ikke sure eller noe, bare litt bestemt. Jeg begynte å gråte. Her hadde jeg gjort noe jeg ikke hadde lov til, og så blitt “tatt” for det. Husker at jeg tenke at den voksne nok syntes jeg var en veldig dårlig unge nå, og det føltes så fælt. 
(Nå kan ikke jeg så mye om barn, så kanskje det var en helt vanlig reaksjon. Men en annen del av meg tenker at det kanskje var en litt vel kraftig reaksjon til å bare kunne forklares som sjenert?)

Det er så utrolig mange små og store ting jeg er redd for. Som å snakke til fremmede og bekjente, ringe noen eller svare telefonen, spør om hjelp av lærere eller ansatte i butikken, rekke opp hånda, snakke forran en gruppe, besøke nye steder (som når man begynner på ny skole), gå alene i byen og butikker, spørre om hjelp (til og med av familie), dele noe jeg liker på facebook, snakke på et annet språk (selv om jeg tullesnakker), skrive noe veldig feil, og mye mer. Heldigvis er ikke angsten min så ille som den er for mange andre. Jeg klarer fortsatt å gjøre disse tingene, men det er veldig ubehagelig og krevende. Noen ting har heldigvis blitt letter ved tiden (feks å ringe er ikke lenger det verste jeg kan tenke meg), og forhåpentligvis kan jeg en dag si det om alle tingene.
Jeg vet ikke hvordan man skal forklare angst til noen som aldri har opplevd det, eller om man klarer å forestille seg hvordan det er. Når jeg må gjøre noe jeg er redd for, som feks ringe til NAV, tar det meg gjerne flere dager, noen ganger uker. Jeg tenker igjennom alt jeg skal si flere ganger, hvilke spørsmål jeg kan bli stil, og hvilke svar jeg kan gi på dem. Og med flere ganger mener jeg at jeg går igjennom samtalene i hodet mitt i flere dager og ligger våken lenge om natta. Til slutt ringer jeg med en stor klump i magen og holder gjerne pusten. I andre situasjoner hvor det plutselig dukker opp ting jeg har angst for ender det med at jeg strever med å snakke og blir helt desorientert, og hvis jeg har mulighet stikker jeg så fort som mulig med hjertet oppi halsen. Angst oppleves nok forskjellig fra person til person, og forskjellig fra dag til dag. Jeg har gode og dårlige perioder. Noen dager føler jeg meg som superwoman og klarer å ringe uten et sekunds nøling, spør om hjelp i butikken, og kjøpe frimerker uten å ha planlagt hva jeg skal si først. Andre ganger føles ting helt umulige. 
Når jeg var 16 og bodde for meg selv hadde jeg en periode hvor jeg ikke turte å gå ut med mindre jeg absolutt måtte. En dag prøvde vennene mine å presse meg. De ville hjelpe og tenkte jeg hadde godt av å komme litt ut. De sto utenfor døren min og banket på i flere minutter, mens jeg satt helt musestille inne. Etter de hadde gått sendte jeg en melding hvor jeg løy om at jeg plutselig hadde måtte dra på jobb og hvor kjipt det var, slik at de ikke skulle tro at jeg latet som om jeg ikke var hjemme. Det var ikke sånn at jeg ikke ville treffe vennene mine, jeg bare klarte ikke. Så jeg satt hjemme resten av kvelden og var ensom istedet. 
Sosial angsten påvirker mye av livet mitt, hver eneste dag. Noen ting er ubetydelige, mens andre ting er litt verre. Som når det kommer til å bli kjent med nye folk og å få venner. Heldigvis har jeg 3 gode venner pluss Paul, og med dem føler jeg meg trygg og har aldri noen angst-problemer på grunn av dem. Når det gjelder alle andre, om det er bekjente eller fremmede, så er ting mye vanskeligere. Skal jeg treffe noen vil jeg igjen ofte tenke over hva jeg kan si flere dager i forveien. Jeg gjentar de samme setningene om og om igjen, i forskjellige formuleringer. Det ender som regel med at jeg ikke sier så mye, spesielt fordi jeg er så redd for å avbryte noen. Og uansett hvem jeg snakker med er alltid en del av meg overbevist om at de egentlig ikke vil snakke med meg. Jeg var på vegetarfestivalen i fjor og hadde en god dag, så jeg snakket med flere bekjente uten noen problemer der og da. Nå, et år senere, driver jeg fortsatt og tenker at de egentlig ikke ville snakke med meg og at jeg ikke burde ha plaget dem. 
Noe av det mest irriterende med sosial angst er at jeg er veldig klar over at alle disse tingene ikke er noe å være redd for, og at det meste bare er i hodet mitt. (Og hvis noen faktisk ikke vil snakke med meg, synd for dem!). Det føles litt som om jeg har to personer i hodet. Den ene med angst og negative tanker om alt, og den andre prøver å overbevise om at alt bare er tull og at det ikke er noe å være redd for. Dessverre vinner den siste personen sjeldent. Jeg håper den gjør det oftere fremover. 
Dette er helt ærlig veldig skummelt å skrive her. Jeg er redd noen skal tolke det
som at jeg er ute etter sympati eller oppmerksomhet, eller at alt dette er helt normalt og jeg er dum som tror det er noe galt/annerledes med meg, eller at jeg rett og slett er helt gal. Og det er nettopp derfor jeg skriver det er. Eneste måten å bli berdre fra sosial angst er å gjøre det som er skummelt. Igjen og igjen. Og jeg skriver det her for at jeg ikke er den eneste som har det sånn, og kanskje leser noen dette og føler seg litt mindre ensom. 
Jeg har altså i det siste innsett at jeg har mer å jobbe med enn jeg trodde før. Dette er en slags start. Ting blir noen ganger lettere når man sier det høyt, så da prøver jeg det. Ønsk meg gjerne lykke til, så gruer jeg meg kanskje ikke så mye den dagen jeg endelig skal søke jobb. 
(Og nå trykker jeg publiser før jeg ombestemme meg igjen, eller rekker å bekymre meg for mye over alle skrivefeilene og dårlige formuleringer som garantert er her.)