Kategori: Sosial angst

Her er alle innleggene som har med sosial angst å gjøre.

Den forbaska angsten

Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppdatering på hvordan det går med den sosiale angsten min. Etter behandlingen jeg fikk i høst (tror det var 8 timer med samtale) følte jeg det gikk mye bedre. Jeg fikk noen teknikker, satt tankene på rett plass. Fortsatte å eksponere meg for ting jeg syntes var skummelt. Det funket, jeg følte jeg ble mye bedre, og har hatt noen veldig fine måneder.

Greia med angst er at du kan tro det er over, og så plutselig står den der igjen, som en stor ulv. Oppfører seg som om den aldri dro. Ikke at jeg trodde den faktisk var vekke, men trodde den hadde krympet til en liten valp eller noe, i det minste. For jeg tror ikke man noen gang egentlig blir helt kvitt angsten. Den er alltid der, man bare lærer seg å leve med den.

Angsten hoppet seg opp denne gangen på grunn av fotojobben jeg har på Øya. Jeg er «ansatt» av en av matbodene som vil ha både bilder og film, og jeg stresser alltid med at det ikke skal bli bra nok. At de forventer mer. Men det ordner seg jo alltid. Og i dag er det sol igjen, så kameraet risikerer iallfall ikke å dø av fuktskader.

Ting jeg har lært av terapi [ukens tema]

Denne uken er temaet ‘mental helse’, så da tenkte jeg å skrive et innlegg jeg alt har tenkt på en stund!

I høst gikk jeg i terapi for mild sosial angst. Det var ikke mange timene jeg hadde, og før jeg begynte med dem trodde jeg at jeg kom til å trenge mange fler, men de hjalp faktisk utrolig mye. Så jeg anbefaler virkelig alle som sliter med å søke behandling. Mest sannsynlig blir det bare verre hvis du ikke gjør det, så jo tidligere man tar tak i det, jo enklere blir det å behandle. Ikke la det utvikle seg! Får du henvisning av legen er det lang ventetid, men til gjengjeld er det ikke dyrt. Noen kommuner har gratis tilbud med kortere ventetid, og det var det jeg gikk til.

+ Å skrive ned ting hjelper faktisk.
Dette er noe jeg fortsatt er dårlig på, men de gangene jeg gjør det, får jeg alltid noe ut av det. Å skrive ned ting hjelper med å sortere tankene, men mest får det ting til å se mindre ut. Som når jeg går og bekymrer meg for noe sosialt som skal skje, så skriver jeg ned alle tingene jeg bekymrer meg for. «Å si noe rart.» «Å måtte smaltalke.»  «Å fremstå teit.» osv. Det jeg ser når jeg skriver det ned, er at jeg ikke bekymret meg for så mange ting som jeg trodde. Jeg blir rett og slett sittende og tenke Var det alt? Når man ikke skriver ned ting og kun tenker det, så vokser det fort. Man tenker på de samme tingene igjen og igjen i evig loop, og det føles som om man har 100 ting å bekymre seg for istedenfor kanskje 10.

+ Man begynner å unngå ting, uten å en gang tenke over det.
Når man snakker med noen om det man sliter med, så får man ikke bare hjelp med å sortere tankene, men man oppdager raskt ting man ikke en gang var helt klar over at man gjorde. Og hvordan kan man jobbe med ting man ikke er klar over? Et eksempel er at jeg hadde lagt meg for vane å unngå ting jeg syntes var skummelt. Jeg var blitt så vandt med det at jeg ikke en gang tenkte over det lenger. Hvordan? Så fort jeg kjente det minste ubehag om å gjøre noe, spurte jeg Paul om å gjøre det. «Kan du ringe for meg?» «Kan du spørre om hjelp?» «Kan du snakke med henne?» Etterhvert trengte jeg ikke å kjenne ubehaget en gang, jeg bare spurte Paul. Det bare falt meg helt naturlig, som å puste eller gå. Å innse at jeg var blitt så avhengig av noen andre ga meg et skikkelig spark bak til å ta tak i det.

+ Negative automatiske tanker.
De er skikkelig dritt, men når man lærer seg å identifisere dem, klarer man å jobbe mot dem. En negativ automatisk tanke (eller nat) er en negativ tanke som man har tenkt så ofte at det skjer automatisk. Man legger ikke merke til det selv en gang, det blir bare en ting man konstant føler og tror. For hver gang man tenker noe, blir det nemlig lettere å tenke det igjen. Som når man går gjennom et jorde. Det første gangene er gresset høyt og det tar litt tid å komme gjennom, men etterhvert tråkker man det ned, og til slutt vokser det ikke en gang gress der. Man lager en sti som er enklere å komme gjennom. Sånn er det med tanker også. Å for eksempel tenke «jeg er stygg» en gang i blant blir fort til at man føler seg stygg 100% av tiden.

+ …og hvordan stoppe dem.
Når man klarer å identifisere de negative tankene, kan man begynne å jobbe mot dem. Så når man legger merke til at man tenker «jeg er stygg», så kan man tenke «Nei, vet du hva! Det er en veldig slem ting å tenke om noen. Jeg ville aldri tenkt det om vennene mine, så hvorfor skal jeg tenke det om meg selv? Jeg ser faktisk bra ut! Jeg har jo en kropp, og det meste fungerer som det skal også!». Eventuelt noe litt enklere, som «nehei!». For akkurat som man kan lære seg å tro på de negative tankene, så lærer man seg å tro på de positive. De lager stier i åkeren, de også.

+ Å akseptere sykdommen sin.
Uansett hvordan syk man er, så har jeg lært at det er så viktig å akseptere det. Man trenger ikke å like det eller tenke «This is it, dette er livet mitt nå.», men man trenger å akseptere at man faktisk er syk. At man har lov til å være syk, og man kan ingenting for det. Jeg var fæl med å tvile på min egen sykdom, hele tiden lurte på hvorfor og hvordan, og på å føle at jeg ikke gjorde nok for å bli frisk. Hadde jeg en dårlig dag, så var det min feil. Spiste jeg litt usunt en periode, så var det min feil. Alt var min feil! Alle de tankene, hvor de fleste var ganske negative, var faktisk med på å gjøre meg sykere. De tok så utrolig mye energi! Så, å snakke med noen om det fikk meg til å innse at slik kunne jeg ikke fortsette. At de tankene mest sannsynlig holdt meg mer tilbake enn at jeg spiste litt mye kake forrige uke.

Der, det var noe av tingene! Jeg er absolutt ikke kvitt angsten enda, men den er mindre, og jeg føler jeg nå sitter med masse verktøy som jeg kan kjempe videre med på egenhånd. Del gjerne deres erfaring med terapi! 

Andre som er med:
– Marie fra supermarie.net
– Caroline fra carolinewillemine.blogg.no
– Renate fra winterwinds.net
– Lisa fra lisaskaar.wordpress.com
– Julie fra overtenking.wordpress.com

I krig med angsten

Foto fra unsplash.com
photo-1446071103084-c257b5f70672

Jeg husker rett og slett ikke om jeg har nevnt det her, men for 1-2 måneder siden begynte jeg å gå til psykolog for å jobbe med den sosiale angsten min. Det er via et gratistilbud som kommunen har, og jeg liker det veldig godt. Men det er tøft, utrolig tøft. Å snakke om alle de vonde tingene, om hvorfor man føler og opplever ting sånn og sånn. Også er jo psykologer sånne djevler som vet akkurat hva de skal si for å få deg til å gråte (les: de gjør en god jobb).

Det går litt opp og ned med denne angsten for tiden. For det meste opp. Jeg føler jeg har fått noen gode verktøy å jobbe med, føler jeg klarer mer, og føler meg veldig motivert. Men noen dager har jeg lyst til å bare gi opp kampen helt. Jeg har det jo fint? Jeg kan da leve med litt angst?

For det er en kamp. Det føles som om man har to stemmer i hodet, eller en person på hver skulder, som sier helt forskjellige ting. Den ene er angsten, mester i å tenke ut de verste tingene som kan skje, og er ganske overbevist om at det vil skje også. Den andre er fornuften, som sier ting som «Neida, det er ikke farlig å spørre noen om hvor mye klokka er. Og hvis de blir sure på deg, så er det jo de som er dust.»

photo-1455793222120-98f37a8d4ede

Jeg vet hvilken jeg skal høre på, men det gjør ikke den andre stemmen mindre vond og tung å bære. Den er der alltid, lusker i bakgrunnen og er max skeptisk. Jeg er blitt ganske flink til å ignorere den da, men også litt for flink til å ignorere alle de vonde følelsene. De som bor dypt inni kroppen og kommer fra opplevelser man helst ikke vil tenke så mye på.

Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med det. Jeg var deprimert i flere år som tenåring på grunn av de følelsen, og trodde jeg hadde jobbet med gjennom de. Det kan nå virke som om jeg kanskje bare fant et kott og låste dem inn i stedet. Som ikke er så bra, for ting forsvinner ikke når du ignorere de. De vokser. Litt som hybelkaninene under senga.

Det går bra altså. Veldig bra, de siste månedene har vært noen av de beste på en god stund. Selv om det er tunge dager, så er motivasjonen på plass. Det er jeg som skal vinne denne krigen.