M.E.

Ting jeg har lært av terapi [ukens tema]

Denne uken er temaet ‘mental helse’, så da tenkte jeg å skrive et innlegg jeg alt har tenkt på en stund!

I høst gikk jeg i terapi for mild sosial angst. Det var ikke mange timene jeg hadde, og før jeg begynte med dem trodde jeg at jeg kom til å trenge mange fler, men de hjalp faktisk utrolig mye. Så jeg anbefaler virkelig alle som sliter med å søke behandling. Mest sannsynlig blir det bare verre hvis du ikke gjør det, så jo tidligere man tar tak i det, jo enklere blir det å behandle. Ikke la det utvikle seg! Får du henvisning av legen er det lang ventetid, men til gjengjeld er det ikke dyrt. Noen kommuner har gratis tilbud med kortere ventetid, og det var det jeg gikk til.

+ Å skrive ned ting hjelper faktisk.
Dette er noe jeg fortsatt er dårlig på, men de gangene jeg gjør det, får jeg alltid noe ut av det. Å skrive ned ting hjelper med å sortere tankene, men mest får det ting til å se mindre ut. Som når jeg går og bekymrer meg for noe sosialt som skal skje, så skriver jeg ned alle tingene jeg bekymrer meg for. “Å si noe rart.” “Å måtte smaltalke.”  “Å fremstå teit.” osv. Det jeg ser når jeg skriver det ned, er at jeg ikke bekymret meg for så mange ting som jeg trodde. Jeg blir rett og slett sittende og tenke Var det alt? Når man ikke skriver ned ting og kun tenker det, så vokser det fort. Man tenker på de samme tingene igjen og igjen i evig loop, og det føles som om man har 100 ting å bekymre seg for istedenfor kanskje 10.

+ Man begynner å unngå ting, uten å en gang tenke over det.
Når man snakker med noen om det man sliter med, så får man ikke bare hjelp med å sortere tankene, men man oppdager raskt ting man ikke en gang var helt klar over at man gjorde. Og hvordan kan man jobbe med ting man ikke er klar over? Et eksempel er at jeg hadde lagt meg for vane å unngå ting jeg syntes var skummelt. Jeg var blitt så vandt med det at jeg ikke en gang tenkte over det lenger. Hvordan? Så fort jeg kjente det minste ubehag om å gjøre noe, spurte jeg Paul om å gjøre det. “Kan du ringe for meg?” “Kan du spørre om hjelp?” “Kan du snakke med henne?” Etterhvert trengte jeg ikke å kjenne ubehaget en gang, jeg bare spurte Paul. Det bare falt meg helt naturlig, som å puste eller gå. Å innse at jeg var blitt så avhengig av noen andre ga meg et skikkelig spark bak til å ta tak i det.

+ Negative automatiske tanker.
De er skikkelig dritt, men når man lærer seg å identifisere dem, klarer man å jobbe mot dem. En negativ automatisk tanke (eller nat) er en negativ tanke som man har tenkt så ofte at det skjer automatisk. Man legger ikke merke til det selv en gang, det blir bare en ting man konstant føler og tror. For hver gang man tenker noe, blir det nemlig lettere å tenke det igjen. Som når man går gjennom et jorde. Det første gangene er gresset høyt og det tar litt tid å komme gjennom, men etterhvert tråkker man det ned, og til slutt vokser det ikke en gang gress der. Man lager en sti som er enklere å komme gjennom. Sånn er det med tanker også. Å for eksempel tenke “jeg er stygg” en gang i blant blir fort til at man føler seg stygg 100% av tiden.

+ …og hvordan stoppe dem.
Når man klarer å identifisere de negative tankene, kan man begynne å jobbe mot dem. Så når man legger merke til at man tenker “jeg er stygg”, så kan man tenke “Nei, vet du hva! Det er en veldig slem ting å tenke om noen. Jeg ville aldri tenkt det om vennene mine, så hvorfor skal jeg tenke det om meg selv? Jeg ser faktisk bra ut! Jeg har jo en kropp, og det meste fungerer som det skal også!”. Eventuelt noe litt enklere, som “nehei!”. For akkurat som man kan lære seg å tro på de negative tankene, så lærer man seg å tro på de positive. De lager stier i åkeren, de også.

+ Å akseptere sykdommen sin.
Uansett hvordan syk man er, så har jeg lært at det er så viktig å akseptere det. Man trenger ikke å like det eller tenke “This is it, dette er livet mitt nå.”, men man trenger å akseptere at man faktisk er syk. At man har lov til å være syk, og man kan ingenting for det. Jeg var fæl med å tvile på min egen sykdom, hele tiden lurte på hvorfor og hvordan, og på å føle at jeg ikke gjorde nok for å bli frisk. Hadde jeg en dårlig dag, så var det min feil. Spiste jeg litt usunt en periode, så var det min feil. Alt var min feil! Alle de tankene, hvor de fleste var ganske negative, var faktisk med på å gjøre meg sykere. De tok så utrolig mye energi! Så, å snakke med noen om det fikk meg til å innse at slik kunne jeg ikke fortsette. At de tankene mest sannsynlig holdt meg mer tilbake enn at jeg spiste litt mye kake forrige uke.

Der, det var noe av tingene! Jeg er absolutt ikke kvitt angsten enda, men den er mindre, og jeg føler jeg nå sitter med masse verktøy som jeg kan kjempe videre med på egenhånd. Del gjerne deres erfaring med terapi! 

Andre som er med:
– Marie fra supermarie.net
– Caroline fra carolinewillemine.blogg.no
– Renate fra winterwinds.net
– Lisa fra lisaskaar.wordpress.com
– Julie fra overtenking.wordpress.com

Et liv med M.E.

M.E. er forkortelsen for sykdommen Myalgisk Encefalopati, og er en form for kronisk utmattelse. For mer informasjon om hva det er, symptomer og alt sånt, sjekk ut Norges ME forening sine sider. 

2

Er jeg heldig, så starter dagen med at jeg har sovet natten gjennom, uten å våkne en eneste gang. Det skjer kanskje en gang i måneden. Vanligvis våkner jeg gjerne tre, fire, fem ganger, helt uten grunn. Mest sannsynlig brukte jeg også lang tid på å sovne. At kronisk utmattelse gir søvnproblemer er jo egentlig ganske ironisk.

Når jeg våkner, så føler jeg meg nesten alltid syk. Gjerne kvalm, og vonde muskler. Morgener er den verste tiden for meg. Hvis jeg har noen planer den dagen, så passer jeg på å stå opp helst to timer før jeg må dra, slik at jeg har god tid til å komme meg.

Før jeg kan gjøre noe som helst, må jeg ta et regnestykke. Jeg må telle skjeene mine, finne ut hvor mye energi jeg har og vurdere hva jeg kan og ikke kan gjøre i dag. Orker jeg å sitte i sofaen i dag, eller må jeg bli i senga? Får jeg filmet den youtube videoen jeg har tenkt på så lenge? Redigert ferdig de bildene fra den ferien for fem måneder siden? Få besøk som planlagt? Alt for ofte må jeg utsette planer og det jeg har lyst til, og ta enda en hviledag.

Forhåpentligvis har jeg i det minste energi til å komme meg ut av senga og lage meg noe ordentlig til frokost. Kanskje orker jeg til og med å rydde litt opp etter meg i løpet av dagen. Ta den klesvasken jeg har måtte utsette i en uke. Brette de klærne som har hengt på stativet like lenge. Vaske opp litt. Kanskje dusje?

2016-09-13-01-53-28-1

Helseproblemene er dessverre ikke det eneste som er vanskelig med ME. En annen ting er at sykdommen er så usynlig. Det er kun de nærmeste, som har vært mye sammen med meg, som vet hvordan jeg egentlig har det. For vanligvis når jeg drar ut og treffer folk, så har jeg spart opp energi flere dager i forveien, og føler meg derfor ganske grei den dagen jeg har planer. Jeg orker å gå rundt i byen, smile og le. Jeg ser frisk ut, og de ser ikke hvor sliten jeg er de neste dagene hvor jeg ikke kan gjøre noen ting.

4

Folk kommer med noen kommentarene nå og da. Selv om det er tydelig at de ikke aner hva de snakker om og ikke mener noe vondt, så stikker det fortsatt litt. Som når noen sier at man må bare presse seg selv litt, så går det over. Man må bare tenke positivt. Spise sunt. “Hæ, vil du ta bussen? Men det er bare et lite stopp?” Det verste var da jeg først ble syk og min da gode venninne sa jeg hørtes ut som en hypokonder.

1

Jeg hadde egentlig en plan og et mål med dette innlegget, men det ble litt surrete når jeg først begynte å skrive. Litt av poenget var å prøve å gi folk litt mer forståelse av ME, men det er et stort tema som det er vanskelig å skrive kort om. Jeg ville også skrive litt om det siden dette var et av temaene mine på den forrige dagen min på Snapkollektivet.

Jeg har klippet snappene sammen til en liten film her. Jeg snakker litt om hvordan det føles å ha ME, om en av mine verste perioder med sykdommen, hvordan jeg fikk diagnosen, og så har jeg et par tips til dere som mistenker at dere har det samme. Beklager at lyden er litt rar, det er snapchat sin feil. 

Hvis folk har noen spørsmål, så ikke nøl med å still dem. Jeg håper jeg klarer å skrive litt mer om ME, på en måte som ikke alltid er så deprimerende. Så hvis noen har noen ønsker om noe litt mer konkret jeg kan skrive om, si ifra.

sykdomstanker

Untitled

Pappa lurte på om jeg ville begynne å øvelseskjøre igjen, og sa at det sikkert ikke skulle så mye mer til nå før jeg kunne ta oppkjøring. Kanskje til og med i sommer hvis jeg sto litt på. Å få lappen og bil hadde gjort ting mye enklere. Som hvis jeg må å handle trenger jeg ikke å hvile i to dager for å klare gåturen til butikken. Hvis jeg vil besøke venner trenger jeg ikke å bytte flere busser og bruke opp halve energilageret innen jeg kommer frem. Men, når man knapt klarer å forlate leiligheten, så klarer man ikke å øvelseskjøre heller.

Sist gang jeg var ute av leiligheten var på tirsdag. Jeg gikk en ti minutters tur og ble dårlig. Før det var jeg ute på fredag og traff ei venninne i Oslo. Det var en fin dag.

Det er frustrerende å måtte si nei ni av ti ganger, og å alltid måtte utsette planene sine. For et år siden skrev jeg liste over alt jeg hadde lyst til å gjøre i 2015, og noen mål jeg hadde veldig lyst til å klare. Av de tjue punktene klarte jeg rundt tre, og bare et av de fire målene. Fjoråret skulle bli så fint og bra, men i stedet var jeg sengeliggende det meste av tiden. Ni av ti dager var en dårlig dag.

I dag er jeg også dårlig, kvalm for tredje dag på rad. Jeg vet ikke hvorfor. Nesten ingen mat frister, og det hjelper ikke akkurat på energien å ikke spise. Så jeg ligger i senga og tenker på alle mine favorittretter, prøver å finne noe som frister. Så langt har hvitløksbaguetter hatt mest suksess.

Fine ting i dag: timer med playstationspilling, lese bok jeg liker, og Paul som hjelper.

The Spoon Theory

For en som aldri har vært kronisk syk er det nok vanskelig å forestille seg hvordan det virkelig er, og det er minst like vanskelig å forklare det. The Spoon Theory klarer det derimot veldig bra. Jeg ble så glad når jeg leste den første gang for noen år siden, for den klarte faktisk å forklare noe jeg har slitt med selv. Så her er den, i tilfelle noen ikke har fått den med seg. Den er fin å kunne, spesielt hvis man kjenner noen som er syke (fysisk eller psykisk) og vil forstå bedre hvordan de har det.

Den er litt lang, og hvis man heller vil lese den på norsk, så kan man det her.

Skjermbilde 2015-09-14 kl. 20.04.07

My best friend and I were in the diner, talking. As usual, it was very late and we were eating French fries with gravy. Like normal girls our age, we spent a lot of time in the diner while in college, and most of the time we spent talking about boys, music or trivial things, that seemed very important at the time. We never got serious about anything in particular and spent most of our time laughing.

As I went to take some of my medicine with a snack as I usually did, she watched me with an awkward kind of stare, instead of continuing the conversation. She then asked me out of the blue what it felt like to have Lupus and be sick. I was shocked not only because she asked the random question, but also because I assumed she knew all there was to know about Lupus. She came to doctors with me, she saw me walk with a cane, and throw up in the bathroom. She had seen me cry in pain, what else was there to know?

I started to ramble on about pills, and aches and pains, but she kept pursuing, and didn’t seem satisfied with my answers. I was a little surprised as being my roommate in college and friend for years; I thought she already knew the medical definition of Lupus. Then she looked at me with a face every sick person knows well, the face of pure curiosity about something no one healthy can truly understand. She asked what it felt like, not physically, but what it felt like to be me, to be sick.

As I tried to gain my composure, I glanced around the table for help or guidance, or at least stall for time to think. I was trying to find the right words. How do I answer a question I never was able to answer for myself? How do I explain every detail of every day being effected, and give the emotions a sick person goes through with clarity. I could have given up, cracked a joke like I usually do, and changed the subject, but I remember thinking if I don’t try to explain this, how could I ever expect her to understand. If I can’t explain this to my best friend, how could I explain my world to anyone else? I had to at least try.

At that moment, the spoon theory was born. I quickly grabbed every spoon on the table; hell I grabbed spoons off of the other tables. I looked at her in the eyes and said “Here you go, you have Lupus”. She looked at me slightly confused, as anyone would when they are being handed a bouquet of spoons. The cold metal spoons clanked in my hands, as I grouped them together and shoved them into her hands.

I explained that the difference in being sick and being healthy is having to make choices or to consciously think about things when the rest of the world doesn’t have to. The healthy have the luxury of a life without choices, a gift most people take for granted.

Most people start the day with unlimited amount of possibilities, and energy to do whatever they desire, especially young people. For the most part, they do not need to worry about the effects of their actions. So for my explanation, I used spoons to convey this point. I wanted something for her to actually hold, for me to then take away, since most people who get sick feel a “loss” of a life they once knew. If I was in control of taking away the spoons, then she would know what it feels like to have someone or something else, in this case Lupus, being in control.

She grabbed the spoons with excitement. She didn’t understand what I was doing, but she is always up for a good time, so I guess she thought I was cracking a joke of some kind like I usually do when talking about touchy topics. Little did she know how serious I would become?

I asked her to count her spoons. She asked why, and I explained that when you are healthy you expect to have a never-ending supply of “spoons”. But when you have to now plan your day, you need to know exactly how many “spoons” you are starting with. It doesn’t guarantee that you might not lose some along the way, but at least it helps to know where you are starting. She counted out 12 spoons. She laughed and said she wanted more. I said no, and I knew right away that this little game would work, when she looked disappointed, and we hadn’t even started yet. I’ve wanted more “spoons” for years and haven’t found a way yet to get more, why should she? I also told her to always be conscious of how many she had, and not to drop them because she can never forget she has Lupus.

I asked her to list off the tasks of her day, including the most simple. As, she rattled off daily chores, or just fun things to do; I explained how each one would cost her a spoon. When she jumped right into getting ready for work as her first task of the morning, I cut her off and took away a spoon. I practically jumped down her throat. I said ” No! You don’t just get up. You have to crack open your eyes, and then realize you are late. You didn’t sleep well the night before. You have to crawl out of bed, and then you have to make your self something to eat before you can do anything else, because if you don’t, you can’t take your medicine, and if you don’t take your medicine you might as well give up all your spoons for today and tomorrow too.” I quickly took away a spoon and she realized she hasn’t even gotten dressed yet. Showering cost her spoon, just for washing her hair and shaving her legs. Reaching high and low that early in the morning could actually cost more than one spoon, but I figured I would give her a break; I didn’t want to scare her right away. Getting dressed was worth another spoon. I stopped her and broke down every task to show her how every little detail needs to be thought about. You cannot simply just throw clothes on when you are sick. I explained that I have to see what clothes I can physically put on, if my hands hurt that day buttons are out of the question. If I have bruises that day, I need to wear long sleeves, and if I have a fever I need a sweater to stay warm and so on. If my hair is falling out I need to spend more time to look presentable, and then you need to factor in another 5 minutes for feeling badly that it took you 2 hours to do all this.

I think she was starting to understand when she theoretically didn’t even get to work, and she was left with 6 spoons. I then explained to her that she needed to choose the rest of her day wisely, since when your “spoons” are gone, they are gone. Sometimes you can borrow against tomorrow’s “spoons”, but just think how hard tomorrow will be with less “spoons”. I also needed to explain that a person who is sick always lives with the looming thought that tomorrow may be the day that a cold comes, or an infection, or any number of things that could be very dangerous. So you do not want to run low on “spoons”, because you never know when you truly will need them. I didn’t want to depress her, but I needed to be realistic, and unfortunately being prepared for the worst is part of a real day for me.

We went through the rest of the day, and she slowly learned that skipping lunch would cost her a spoon, as well as standing on a train, or even typing at her computer too long. She was forced to make choices and think about things differently. Hypothetically, she had to choose not to run errands, so that she could eat dinner that night.

When we got to the end of her pretend day, she said she was hungry. I summarized that she had to eat dinner but she only had one spoon left. If she cooked, she wouldn’t have enough energy to clean the pots. If she went out for dinner, she might be too tired to drive home safely. Then I also explained, that I didn’t even bother to add into this game, that she was so nauseous, that cooking was probably out of the question anyway. So she decided to make soup, it was easy. I then said it is only 7pm, you have the rest of the night but maybe end up with one spoon, so you can do something fun, or clean your apartment, or do chores, but you can’t do it all.

I rarely see her emotional, so when I saw her upset I knew maybe I was getting through to her. I didn’t want my friend to be upset, but at the same time I was happy to think finally maybe someone understood me a little bit. She had tears in her eyes and asked quietly “Christine, How do you do it? Do you really do this everyday?” I explained that some days were worse then others; some days I have more spoons then most. But I can never make it go away and I can’t forget about it, I always have to think about it. I handed her a spoon I had been holding in reserve. I said simply, “I have learned to live life with an extra spoon in my pocket, in reserve. You need to always be prepared.”

Its hard, the hardest thing I ever had to learn is to slow down, and not do everything. I fight this to this day. I hate feeling left out, having to choose to stay home, or to not get things done that I want to. I wanted her to feel that frustration. I wanted her to understand, that everything everyone else does comes so easy, but for me it is one hundred little jobs in one. I need to think about the weather, my temperature that day, and the whole day’s plans before I can attack any one given thing. When other people can simply do things, I have to attack it and make a plan like I am strategizing a war. It is in that lifestyle, the difference between being sick and healthy. It is the beautiful ability to not think and just do. I miss that freedom. I miss never having to count “spoons”.

After we were emotional and talked about this for a little while longer, I sensed she was sad. Maybe she finally understood. Maybe she realized that she never could truly and honestly say she understands. But at least now she might not complain so much when I can’t go out for dinner some nights, or when I never seem to make it to her house and she always has to drive to mine. I gave her a hug when we walked out of the diner. I had the one spoon in my hand and I said “Don’t worry. I see this as a blessing. I have been forced to think about everything I do. Do you know how many spoons people waste everyday? I don’t have room for wasted time, or wasted “spoons” and I chose to spend this time with you.”

Ever since this night, I have used the spoon theory to explain my life to many people. In fact, my family and friends refer to spoons all the time. It has been a code word for what I can and cannot do. Once people understand the spoon theory they seem to understand me better, but I also think they live their life a little differently too. I think it isn’t just good for understanding Lupus, but anyone dealing with any disability or illness. Hopefully, they don’t take so much for granted or their life in general. I give a piece of myself, in every sense of the word when I do anything. It has become an inside joke. I have become famous for saying to people jokingly that they should feel special when I spend time with them, because they have one of my “spoons”.

Writen by Christine Miserandino

Dårlige måneder

Bilde tatt 25-5-15 kl. 16.52 #4

Årh, jeg er så dårlig for tiden. Det har egentlig vart i hele år. Vanligvis har jeg dårlige perioder og så blir jeg bedre igjen, men denne gangen blir jeg aldri det. Føles som om jeg har gjørme opp til armene og ikke kommer meg noe sted.

Ting som er for slitsomt:

– å stå opp om morgenen
– lage frokost
– sitte oppreist
– poste bilder på instagram
– våkne minst fire ganger hver natt
– se på film
– vaske håret
– lese blogger
– svare på meldinger

Og egentlig bare alt. Jeg ligger i senga hele natta, og så står jeg opp og går ti skritt for å ligge på sofaen hele dagen. Det er det jeg har energi til. Jeg lufter Moshi en gang i uken, er sosial en gang i måneden, og føler meg som en superhelt hvis jeg klarer å gjøre noe som helst (som å skrive dette her).

Jeg er så lei for tiden, så utrolig lei av å være syk. Til høsten er det seks år. Seks år hvor livet har stått på vent, seks år hvor jeg tenker “kanskje jeg orker å dra dit neste sommer” for så å bli skuffet, seks år hvor jeg bare får gjort en liten brøkdel av det jeg vil (og kunne, hadde jeg bare vært frisk).

Og så føles det så poengløst å klage, men dette er på en måte en liten forklaring. Jeg savner å blogge, kjempemasse, men det er så slitsomt. Alt er så utrolig, fysisk slitsomt.

solkrem og parabener




i dag våknet jeg opp til ekte sommervær, og det første jeg gjorde da var å smøre meg inn i solkrem. huden er det største organet vi har, og det er veldig viktig å ta vare på og beskytte den. og en av måtene å gjøre det på er å bruke solkrem. ikke bare for å slippe å bli solbrent, men også fordi det minsker sjansen på å få hudkreft. først litt fakta:


råd om solbeskyttelse: (fra her)
+ ta pauser fra solen, spesielt mellom klokken 12 og 15.
+ bruk klær, solbriller og solhatt som beskyttelse.
+ bruk solkrem med minst faktor 15 på ubeskyttet hud.
+ bruk av solarium øker risikoen for hudkreft.
+ bruk en svanemerket solkrem. svanemerkede solkremer inneholder få eller ingen helse- og miljøbelastende stoffer, og oppfyller alle krav og anbefalinger om beskyttelse mot UVA og UVB.

UVA = langbølget stråling som ikke gjør oss solbrente, men som skader huden dypere, og kan føre til tidligere aldring enn normalt. UVA-stråling er også en medvirkende årsak til hudkreft, i og med at de kan absorberes i overhuden og ødelegge arvestoffet i cellene her. UVA-strålene går gjennom glass, skylag og atmosfære, i motsetning til UVB som blir absorbert.

UVB = kan gi solbrenthet, som etter gjentatte ganger igjen kan føre til hudkreft. UVB-stråler fører til økt produksjon av pigmenter og en fortykkelse av huden, som igjen kan gi beskyttelse mot UV-stråling senere. (det er altså denne strålingen som gjør huden brun)

kjemisk filter (sunscreen)
– trenger ned i huden og stopper solstrålene ved hjelp av en kjemisk prosess, slik at de ikke trenger ned i og skader huden. denne typen filter kan gi allergiske reaksjoner hos enkelte.

fysisk filter (sunsblock)
– blir liggende som et tynt lag utenpå huden og reflekterer solstrålene. de anbefales gjerne på små barn. kremer med fysisk filter er ofte fetere og føles mer klissete og er tyngre å smøre ut, enn kremer med kjemisk filter.

mange mener at sunblock er best da de reflekterer vekk strålene før det får trekke ned i huden.


så, da tenker man vel at det bare er å løpe i butikken og kjøpe den første solkremen man finner? vel, man kan jo selvfølgelig det (det er jo bedre enn ingenting!), men det er mange solkremer som inneholder hormonforstyrrende stoffer, og noen inneholder til og med ting som bare gjør huden mer utsatt.

(er sikkert noen som tviler veldig nå, for hvorfor ville de selge solkremer som er skadelige eller som ikke en gang funker? fordi selskapene er bare ute etter en ting: å tjene penger. selv om de maser så veldig i reklamene sine om at produktene dems vil hjelpe deg, betyr det ikke nødvendigvis at det er sant. hvem har feks ikke prøvd kjempemange forskjellige hudrenser uten at det har hjelpet en ting, selv om reklamen sa det var et vidunderprodukt? haha!)


et hormonforstyrrende stoff som begynner å bli mer og mer kjent er parabener. (flere og flere land har gradvis begynt å forby det)

“Alle parabener står på EUs kandidatliste for hormonforstyrrende stoffer i kategori 1. Det betyr at alle parabener har vist hormonforstyrrende effekter i minst ett dyreforsøk. Hormonforstyrrende stoffer mistenkes bl.a for å kunne påvirke fruktbarhet, kjønnsutvikling og læringsevne. Hormonforstyrrende stoffer er også satt i sammenheng med enkelte former for kreft.” (les mer her)

ikke noe man vil smøre huden sin inn med akkurat, da huden absorberer alt den får på seg. så hva gjør man da? man kan ta en titt på denne testen over hvilke solkremer som er best – men vær obs på at noen av dem er dyretested, som coop sin! (og hvis du vil finne ut hvor i testen solkremen du bruker kom kan du se om den er med her)


jeg bruker denne, og har brukt denne før, og er veldig fornøyd med begge. (noen andre som bestiller solkremer fra iherb? hvilken?) hvis noen skulle føle for å bestille sin første pakke fra iherb kan man bruke denne koden – ZEM324 – til å spare 5$.


+ for en liste med flere kjipe stoffer som blir puttet i kosmetik kan man se her.
+ her er den en artikkel på solkrem på engelsk for dem som vil “fordybe seg mer i emnet”, haha.

solkrem til folket, året rundt!


english:
a little text about the importance of using sun cream (sunscreen/sunblock) – watch the video! – and the importance about choosing the right one. there are many scary things hiding in skin products, like paraban. here is a article about sun cream, the ingredients you should avoid, what works best +++. i use this and this. (if you want you can use this code – ZEM324 – to save 5$ on your first order)

å miste seg selv (og andre)

[bildene er dessverre mistet]

noe av det verste med å være syk (dette kommer vel på andreplass, det at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil vinner førsteplassen) over en så lang periode er at det føles som om man gradvis mister seg selv, at man ikke helt vet hvem man er lengre. eller, jeg vet jo hvem jeg virkelig er, men jeg kan ikke være den personen. sykdommen stopper meg.

jeg liker å være aktiv, og det jeg liker aller best er å reise – det er det jeg har drømt om hele mitt liv (jeg hadde lett sittet i kassa på rimi så jeg kunne tjent penger til å oppleve verden). også liker jeg å gå turer, lange og harde. jeg liker å være med vennene mine, flere ganger i uka og finne på alt mulig gøy. jeg liker å dra på konserter og danse, å teste nye kaféer og spisesteder, å sykle og gå hit og dit istedet for å være avhengig av kollektivtrafikken. jeg elsker dyr og natur, og liker å gjøre det jeg kan for å hjelpe (være med på arrangementer som ‘vi vil ikke ha dyr i sirkus’ og ‘drit i å borr etter olje i lofoten da!’). jeg liker å treffe nye mennesker og å prate masse med dem, og å støtte og hjelpe vennene mine når de trenger det. jeg liker å trene, kjenne kroppen jobbe og bli sterkere. jeg liker å lese bok etter bok, og se flere filmer hver dag.

men jeg kan ikke gjøre noe av det. jeg kan ikke jobbe, som igjen gjør det vanskelig å få råd til å reise. jeg orker sjeldent å gå tur (og de er aldri lange eller harde) eller å treffe vennene mine. å dra på kaféer og spisesteder er slitsomt da det ofte er for mye “bråk” til at jeg klarer å få med meg hva andre sier. jeg er avhengig av kollektivtrafikken, sykling går egentlig bare i nedoverbakker, jeg orker aldri å være med å arrangementer, og jeg klarer ikke å trene. jeg kan ikke være der for vennene mine i den stor grad jeg ønsker, for jeg er tvunget til å tenke på meg selv først. jeg kan lese og se på filmer så klart, men konsentrasjonen min er så svekket at det går tregt og tar veldig på kreftene. og å møte nye mennesker er vanskelig da jeg sliter veldig med den enkle tingen ‘å prate’.

tenk det, at man kan være for sliten til å prate. og det plager meg veldig. det er jo ikke det at jeg ikke klarer å snakke, jeg har jo ikke mistet taleevnen, men det tar så utrolig på kreftene. sosiale sammenkomster blir alltid noe jeg gleder og gruer meg til på samme tid. jeg gleder meg til å treffe venner og familie igjen, men så vet jeg hvordan det blir. de stiller meg spørsmål, spør hvordan det går, hva jeg driver med. og jeg svarer. …og det er det. stillhet. jeg vil jo spør om ting tilbake, jeg lurer jo veldig på hvordan det går med dem. hvordan har du det? skal du noe spennende i sommer? hørte du har fått ny jobb, så spennende! men jeg orker ikke, klarer ikke. de fleste ordene setter seg fast i halsen min, og jeg klarer i beste tilfeller bare å delta halvveis i samtaler.

(og det er så vanskelig å forklarer hvordan noe så enkelt kan være så slitsomt, det bare… er det.)

så, mens jeg sitter der og hører på alle andre prater, merker jeg hvordan jeg gradvis mister kontakt med folkene rundt meg. hvordan min egen familie gradvis blir til fremmede, hvordan venner slutter å ta kontakt da jeg aldri orker å gjøre noe uansett og ikke er den kuleste personen å være med lengre.

(og jeg har en viss forståelse for det, jeg skulle bare ønske jeg i det minste orket å fortelle grunnen til at jeg er blitt så stille. “it’s not you, it’s me…”)

det er så alt for mye mer jeg ikke klarer lengre, så alt for mye jeg savner (som å skrive. før skrev jeg historie etter historie, store bunker med ark fylt med min fantasi. nå får jeg ingenting ut av pennen.). men det går bra, for det meste. man lærer seg å sette pris på det man fortsatt kan, å finne store gleder i små ting,

(men det stikker alltid litt hver gang noen sier “uff, så fælt at du er syk, men det må være deilig å slippe skole og jobb!“. jeg forstår hvor det kommer fra, men folk må virkelig lære seg å tenke litt lengre enn nesa. jeg er ikke på ferie. jeg kan ikke gjøre noen av de tingene jeg vil, og de fleste dagene orker jeg ikke en gang de enkleste ting som å lese en bok eller skrive et brev. jeg er innestengt i leiligheten flere uker i strekk, og det er ikke deilig. jeg er fanget i min egen kropp, og hadde det ikke vært for at jeg ikke ønsker noen å oppleve dette, så kunne vi godt ha byttet.)

(og så tenker jeg på dem som har vært syk i så mange flere år enn meg. jeg syns så utrolig synd på dere, og sender dere et hav med gode tanker og ønsker <3)

frykten


afternoon
bildene er linket


jeg er omringet av mørket og ligger i sengen. kjenner på hvor utslitt kroppen min er, så sliten at det føles som om jeg ikke klarer å bevege meg. frykten kommer snikende, snurrer seg rundt leddene og brystet mitt, kryper inn i hodet. frykten for at jeg skal bli dårligere, sykere.

så dårlig at jeg aldri klarer å gå ut eller få besøk, og ender opp helt isolert fra omverdenen. så sliten at beinene mine begynne å svikte, og jeg ender opp i rullestol. så syk at jeg ikke takler lys eller lyder, så jeg må ligge på et mørkt rom døgnet rundt.

jeg lukker øynene og konsentrerer meg om pusten, trekker den dypt og tungt ned i magen, rolig. skjenner tårene presse på og lar dem renne ned på puta, krøller meg litt mer sammen og kjenner på hvor takknemlig jeg er for at jeg i det minste har noen til å holde rundt meg der og da. som hjalp meg til rommet og kledde av meg, skrudde av lyset og lukket døra. som stryker meg i nakken og kysser bort tårene, gir beroligende ord og passer på at jeg slapper av. som lager te når jeg føler meg litt bedre.

etter noen timer går det bedre. jeg får i meg noe mat, sover noen timer, holder meg mest mulig stille. kjenner kroppen få litt energi igjen, noen få dyrebare smuler med energi som jeg gjemmer bak hjertet til senere. konsentrere meg om pusten igjen og drar frem håpet, fyller lungene og hodet med det, skremmer vekk frykten. den fæle, vonde frykten.

et nakketak

IMG_6737


jeg vet jeg ikke har tatt så godt vare på deg i det siste. de siste månedene har jeg ikke hatt tid eller krefter til å gi deg den oppmerksomheten du trenger, og jeg har ikke vært flink nok til å høre på det du har å si, men heller fulgt mine egne ønsker og presset deg videre. jeg har prøvd innimellom, men det har ikke vært nok, det vet jeg.

og det har gått utover oss. for når du lider, lider jeg også. men nå, som ting har roet seg og (nesten) alt har falt på plass, skal det forandre seg. nå, kjære kroppen min, blir det andre boller.


IMG_6739


det var jo et av målene mine for 2012 – å bli litt supersunn igjen, å ta bedre vare på kroppen. jeg sluttet med alle mine sunne vaner i sommer da det var så mye stress med flytting og annet, og når jeg da var på plass i kollektivet var det så mye enklere å ikke begynne igjen enn å begynne igjen… rart det der! spiste ikke akkurat så sunt heller, så det forklarer nok hvorfor jeg har følt meg så dårlig de siste månedene. og så kom jo julen, full av sukker og andre herligheter.

men nå har jeg begynt igjen da, jeg sitter faktisk nå og drikker min grønne juice som jeg drakk hver morgen før. det har jeg gjort noen dager nå, og jeg føler meg alt et hakk bedre.


IMG_6742


så, en liten liste over ting jeg skal bli flinkere til:


putte i meg masse sunt som den grønne juicen og annen supermat, vitamintilskudd for å være på den sikre siden, og masse friske grønnsaker og frukt.


spise mindre gluten igjen. magen min er så vond for tiden, og funker ikke så bra for å si det sånn. blir nok ikke 100% glutenfri igjen, satser mer på 80%. og minst mulig sukker, for jeg merker jeg blir dårlig av det.


gå og legge meg når jeg merker at jeg kan sovne, uansett hva klokka er eller hva jeg driver med (nesten iallefall). jeg er litt sta til tider og holder meg våken når jeg kunne ha sovet, noe som er ganske teit når man har en sykdom som krever masse søvn.


begynne å trene litt, etterhvert når jeg føler meg litt bedre, veldig forsiktig og rolig. først og fremst trene opp ryggen, den er så vondt og svak. jeg kan stå oppe og gjøre ingenting, og så “kolapser” den plutselig. litt vanskelig å forklare, men gjør sykt vondt de få sekundene det varer. neste i kø er knærne mine, som blir veldig fort vonde og slitne når jeg står lenge. de liker å knekke bakover også, kjempegodt. og nå som vi har plass til å sette opp wii’en igjen trenger jeg ikke en gang å forlate stua for å bevege litt på meg. luksus!


viktigst av alt: ikke overanstrenge meg, ikke presse meg selv. jeg er alt for sta og gjør det neste daglig, og det gjør meg bare dårligere. nå skal jeg være sta på den andre måten og høre på kroppen min istedet for det jeg har lyst til. så, i dag hvor jeg egentlig har veldig lyst til å dra inn til sentrum selv om jeg er dårlig, skal jeg holder meg hjemme i sofaen. selv om det er det jeg har gjort de siste dagene. byen kan vente, den skal jo ikke noe sted.

å ikke miste håpet

Loved

Loved
Cloud-wrapped Borerary, St. Kilda, Scotland
Schlappöhrchen
Twilight at Niagara Falls


-


i perioder hvor alt føles tungt og mørkt er den beste medisinen å dagdrømme. å tenke på alle stedene jeg vil reise, alle bøkene jeg vil lese, all maten jeg vil smake, alle menneskene jeg skal treffe, at en dag skal jeg få en hund, og en hund til og så femten katter, et stor og gammelt hus på landet som skal bli et fint oppussingsprosjekt, med et rom til bare bøker og et rom til å drikke te og en kjøkkenhage og en liten låve til kyllingene og lammene og kosegrisen, og så barnerom og barnebarnerom og stor familie og brylluper og fester, og så grå hår og rynkete hender, med en kiste full av fotografier og et hodet full av historier. og med så mange drømmer kan man ikke gi opp, da må man kjempe med klør og nebb, og holde fast til dagene blir lysere igjen.333″ alt=”Cloud-wrapped Borerary, St. Kilda, Scotland”>
Schlappöhrchen
Twilight at Niagara Falls


-

jeg har funnet ut at i perioder hvor alt føles tungt og mørkt er den beste medisinen å dagdrømme. å tenke på alle stedene jeg vil reise, alle bøkene jeg vil lese, all maten jeg vil smake, alle menneskene jeg skal treffe, at en dag skal jeg få en hund, og en hund til og så femten katter, et stor og gammelt hus på landet som skal bli et fint oppussingsprosjekt, med et rom til bare bøker og et rom til å drikke te og en kjøkkenhage og en liten låve til kyllingene og lammene og kosegrisen, og så barnerom og barnebarnerom og stor familie og brylluper og fester, og så grå hår og rynkete hender, med en kiste full av fotografier og et hodet full av historier. og med så mange drømmer kan man ikke gi opp, da må man kjempe med klør og nebb, og holde fast til dagene blir lysere igjen.