Kategori: Livet

Min hjertesak [Bloggutfordring]

pels

Jeg er et par dager sent ute, men her er mitt innlegg til forrige ukes bloggutfordring. Temaet denne uken var ‘Min Hjertesak’.

Det tok meg litt tid å komme på noe å skrive om. Hjertesak? Har jeg det da? Ja, det er ting jeg interesserer meg for og sånt, men jeg føler at for å bruke ordet ‘hjertesak’ så må man virkelig gå all inn for noe. Måte opp på protester og gjøre frivillig arbeid og alt sånt. Det gjør ikke jeg. Mye på grunn av dårlig helse, men uansett.

Så kom jeg på en ting jeg ville skrive om uansett.

Helt siden jeg var liten, har jeg vært imot pels. At noen vil drepe et dyr kun for å pynte seg med huden deres, til og med flå dem levende, virket helt sinnsykt for meg. Viste du at 900 000 dyr drepes årlig i Norge for pelsen deres? Jeg slutter aldri å bli overrasket når jeg ser folk kle seg i pels. Det er så mye fokus i det i mediene og andre steder, og fortsatt forstår ikke folk hvor grusomt det er?

I denne artikkelen fra oktober i år, skriver nrk at mattilsynet fant regelbrudd i nær halvparten av gårdene. Se på bildene, de sier alt Dette er altså her i landet vårt, kjære alle dere som sier ‘sånn har vi det ikke i Norge!’. Og dere i Canada Goose og alle de jakkene der – vet dere hvor pelsen kommer fra? Og dunet i fyllet? Dyrebeskyttelsen, Noah og Dyrevernsaliansen har flere ganger skrevet om hvorfor man bør unngå disse jakkene. Fotsaks er en av måtene disse dyrene fanges på, og de kan stå i mange timer og døgn før noen sjekker fellene. Husk at andre dyr går også i disse fellene.

cat-trapped-in-leg-hold-montreal-north-spca

Jeg blir ekstra forvirret de gangene jeg ser folk gå på tur med hunden sin, og så har de på seg en jakke med pels. Hva hadde de syns om hunden gikk i en sånn felle? At noen drepte hunden kun for å pynte opp jakken sin? Jeg antar at de ikke hadde syns det ville vært så greit, så jeg forstår virkelig ikke.

940sq

Vær så snill, ikke kjøp pels. Du trenger det virkelig ikke. Og møt opp i fakkeltoget. Det er sånn vi viser politikerne at dette vil vi ikke ha lenger. Så dere som har mulighet, vær så snill. Det er fakkeltog i Bergen, Trondheim, Bodø, Tromsø, Haugesund, Leknes, Mo i Rana, Arendal, Kristiansand, Stord, Ålesund, Skien, Steinkjer, Fredrikstad, Drammen, Molde, Stavanger, Lillehammer, Larvik, Tønsberg, Sogndal, Alta, Bø i Telemark, Hamar, Harstad. Mer info om hvor og når her.

Hvis du lurer på noe, vil ha mer info, kilder, fakta, hva som helst, så anbefaler jeg å ta en titt på www.PelsUT.no

Andre bloggere som er med:
Luisa
CarinaJuneStine FriisIngvildNadiaMartineMarieAnonym – AngelaCarolineKineJuneIselin

I krig med angsten

Foto fra unsplash.com
photo-1446071103084-c257b5f70672

Jeg husker rett og slett ikke om jeg har nevnt det her, men for 1-2 måneder siden begynte jeg å gå til psykolog for å jobbe med den sosiale angsten min. Det er via et gratistilbud som kommunen har, og jeg liker det veldig godt. Men det er tøft, utrolig tøft. Å snakke om alle de vonde tingene, om hvorfor man føler og opplever ting sånn og sånn. Også er jo psykologer sånne djevler som vet akkurat hva de skal si for å få deg til å gråte (les: de gjør en god jobb).

Det går litt opp og ned med denne angsten for tiden. For det meste opp. Jeg føler jeg har fått noen gode verktøy å jobbe med, føler jeg klarer mer, og føler meg veldig motivert. Men noen dager har jeg lyst til å bare gi opp kampen helt. Jeg har det jo fint? Jeg kan da leve med litt angst?

For det er en kamp. Det føles som om man har to stemmer i hodet, eller en person på hver skulder, som sier helt forskjellige ting. Den ene er angsten, mester i å tenke ut de verste tingene som kan skje, og er ganske overbevist om at det vil skje også. Den andre er fornuften, som sier ting som «Neida, det er ikke farlig å spørre noen om hvor mye klokka er. Og hvis de blir sure på deg, så er det jo de som er dust.»

photo-1455793222120-98f37a8d4ede

Jeg vet hvilken jeg skal høre på, men det gjør ikke den andre stemmen mindre vond og tung å bære. Den er der alltid, lusker i bakgrunnen og er max skeptisk. Jeg er blitt ganske flink til å ignorere den da, men også litt for flink til å ignorere alle de vonde følelsene. De som bor dypt inni kroppen og kommer fra opplevelser man helst ikke vil tenke så mye på.

Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med det. Jeg var deprimert i flere år som tenåring på grunn av de følelsen, og trodde jeg hadde jobbet med gjennom de. Det kan nå virke som om jeg kanskje bare fant et kott og låste dem inn i stedet. Som ikke er så bra, for ting forsvinner ikke når du ignorere de. De vokser. Litt som hybelkaninene under senga.

Det går bra altså. Veldig bra, de siste månedene har vært noen av de beste på en god stund. Selv om det er tunge dager, så er motivasjonen på plass. Det er jeg som skal vinne denne krigen.

Et liv med M.E.

M.E. er forkortelsen for sykdommen Myalgisk Encefalopati, og er en form for kronisk utmattelse. For mer informasjon om hva det er, symptomer og alt sånt, sjekk ut Norges ME forening sine sider. 

2

Er jeg heldig, så starter dagen med at jeg har sovet natten gjennom, uten å våkne en eneste gang. Det skjer kanskje en gang i måneden. Vanligvis våkner jeg gjerne tre, fire, fem ganger, helt uten grunn. Mest sannsynlig brukte jeg også lang tid på å sovne. At kronisk utmattelse gir søvnproblemer er jo egentlig ganske ironisk.

Når jeg våkner, så føler jeg meg nesten alltid syk. Gjerne kvalm, og vonde muskler. Morgener er den verste tiden for meg. Hvis jeg har noen planer den dagen, så passer jeg på å stå opp helst to timer før jeg må dra, slik at jeg har god tid til å komme meg.

Før jeg kan gjøre noe som helst, må jeg ta et regnestykke. Jeg må telle skjeene mine, finne ut hvor mye energi jeg har og vurdere hva jeg kan og ikke kan gjøre i dag. Orker jeg å sitte i sofaen i dag, eller må jeg bli i senga? Får jeg filmet den youtube videoen jeg har tenkt på så lenge? Redigert ferdig de bildene fra den ferien for fem måneder siden? Få besøk som planlagt? Alt for ofte må jeg utsette planer og det jeg har lyst til, og ta enda en hviledag.

Forhåpentligvis har jeg i det minste energi til å komme meg ut av senga og lage meg noe ordentlig til frokost. Kanskje orker jeg til og med å rydde litt opp etter meg i løpet av dagen. Ta den klesvasken jeg har måtte utsette i en uke. Brette de klærne som har hengt på stativet like lenge. Vaske opp litt. Kanskje dusje?

2016-09-13-01-53-28-1

Helseproblemene er dessverre ikke det eneste som er vanskelig med ME. En annen ting er at sykdommen er så usynlig. Det er kun de nærmeste, som har vært mye sammen med meg, som vet hvordan jeg egentlig har det. For vanligvis når jeg drar ut og treffer folk, så har jeg spart opp energi flere dager i forveien, og føler meg derfor ganske grei den dagen jeg har planer. Jeg orker å gå rundt i byen, smile og le. Jeg ser frisk ut, og de ser ikke hvor sliten jeg er de neste dagene hvor jeg ikke kan gjøre noen ting.

4

Folk kommer med noen kommentarene nå og da. Selv om det er tydelig at de ikke aner hva de snakker om og ikke mener noe vondt, så stikker det fortsatt litt. Som når noen sier at man må bare presse seg selv litt, så går det over. Man må bare tenke positivt. Spise sunt. «Hæ, vil du ta bussen? Men det er bare et lite stopp?» Det verste var da jeg først ble syk og min da gode venninne sa jeg hørtes ut som en hypokonder.

1

Jeg hadde egentlig en plan og et mål med dette innlegget, men det ble litt surrete når jeg først begynte å skrive. Litt av poenget var å prøve å gi folk litt mer forståelse av ME, men det er et stort tema som det er vanskelig å skrive kort om. Jeg ville også skrive litt om det siden dette var et av temaene mine på den forrige dagen min på Snapkollektivet.

Jeg har klippet snappene sammen til en liten film her. Jeg snakker litt om hvordan det føles å ha ME, om en av mine verste perioder med sykdommen, hvordan jeg fikk diagnosen, og så har jeg et par tips til dere som mistenker at dere har det samme. Beklager at lyden er litt rar, det er snapchat sin feil. 

Hvis folk har noen spørsmål, så ikke nøl med å still dem. Jeg håper jeg klarer å skrive litt mer om ME, på en måte som ikke alltid er så deprimerende. Så hvis noen har noen ønsker om noe litt mer konkret jeg kan skrive om, si ifra.

Veggisboksen! [+video]

Screen Shot 2016-07-19 at 18.47.25

Mens dere venter på at jeg skal få ut fingeren med å redigere flere bilder fra ferien, kan dere jo sjekke ut den siste youtube videoen min! Her åpner jeg den aller første Veggisboksen, som er et helt nytt sånn pakke-abonnement, eller hva det nå heter. Man får en pakke i måneden, den har kule ting i seg, hurra. Right? Right!

Nå har det endelig kommet en helt vegansk boks, med snacks og litt forskjellig. JEG ELSKER DET! Den første pakken kom i juni, og jeg filmet meg selv da jeg åpnet den, men var først i dag jeg fikk mulighet til å redigere den. Boks nummer to er alt kommet, men hvis man vil ha boks nr 3 eller har noen spørsmål, sjekk ut siden deres! www.veggisboksen.no

Lover å ikke bruke like lang tid på å redigere neste video. Si forresten ifra om dere liker eller ikke at jeg poster youtubevideoer her på bloggen.

sykdomstanker

Untitled

Pappa lurte på om jeg ville begynne å øvelseskjøre igjen, og sa at det sikkert ikke skulle så mye mer til nå før jeg kunne ta oppkjøring. Kanskje til og med i sommer hvis jeg sto litt på. Å få lappen og bil hadde gjort ting mye enklere. Som hvis jeg må å handle trenger jeg ikke å hvile i to dager for å klare gåturen til butikken. Hvis jeg vil besøke venner trenger jeg ikke å bytte flere busser og bruke opp halve energilageret innen jeg kommer frem. Men, når man knapt klarer å forlate leiligheten, så klarer man ikke å øvelseskjøre heller.

Sist gang jeg var ute av leiligheten var på tirsdag. Jeg gikk en ti minutters tur og ble dårlig. Før det var jeg ute på fredag og traff ei venninne i Oslo. Det var en fin dag.

Det er frustrerende å måtte si nei ni av ti ganger, og å alltid måtte utsette planene sine. For et år siden skrev jeg liste over alt jeg hadde lyst til å gjøre i 2015, og noen mål jeg hadde veldig lyst til å klare. Av de tjue punktene klarte jeg rundt tre, og bare et av de fire målene. Fjoråret skulle bli så fint og bra, men i stedet var jeg sengeliggende det meste av tiden. Ni av ti dager var en dårlig dag.

I dag er jeg også dårlig, kvalm for tredje dag på rad. Jeg vet ikke hvorfor. Nesten ingen mat frister, og det hjelper ikke akkurat på energien å ikke spise. Så jeg ligger i senga og tenker på alle mine favorittretter, prøver å finne noe som frister. Så langt har hvitløksbaguetter hatt mest suksess.

Fine ting i dag: timer med playstationspilling, lese bok jeg liker, og Paul som hjelper.