Kategori: Livet

Tiden går så sakte/fort

Untitled

Et bilde fra 2008-ish

Jeg har hørt andre med ME si at de syns tiden går så sakte. Dagene snegler seg avgårde og de mangler energien til å gjøre ting slik at det går raskere. For meg er det motsatt. Jeg syns tiden går alt for fort. Mens jeg ligger stille uten energi til å gjøre noe, så raser verden videre. Brått er det februar, og jeg har ikke fått gjort noe av det jeg håpte å begynne med i januar. Eller tre måneder før der forsåvidt.

Vips, så er enda en måned gått. To måneder, tre, fire, fem. Og jeg står på samme sted som alltid. Rikker meg kanskje en millimeter eller to, mens andre har kommet seg noen mil fremover. Det er så frustrerende, og noen dager sliter jeg skikkelig med å forstå hvorfor. Hvorfor klarer jeg ikke det samme som før? Hvorfor føler jeg meg så syk når alle prøvene viser at alt er bra?

Jeg savner å kunne rydde og vaske opp uten å risikere å bli sengeliggende i en uke. Jeg husker jo hvordan det var, at jeg til og med kunne ta en storrengjøring og føle meg helt utvhilt og fin igjen noen timer senere, iallfall neste dag. Hadde jeg funnet på noe sånt i dag hadde jeg nok godt på en smell som ville holdt meg nede i en måned.

Alt dette surrer litt ekstra mye i tankene mine nå som jeg går i arbeidsutprøving. Eller trening, jeg vet ikke helt hva de egentlig kaller det. Jeg vet bare at ene sekundet syns jeg dette er så spennende og skulle ønske jeg kunne ha en hel arbeidsdag, hver dag. Neste sekund tenker jeg at nei, dette er grusomt, jeg vil bare bli ufør nå og bli ferdig med det.

Det er forvirrende med to så motsigende tanker. Nesten så man lurer på om bare tenker seg syk, eller hva? At alt «bare» sitter i hodet? Jeg har perioder hvor jeg neste daglig spør meg selv det. Vil jeg være syk? Jeg er bare ikke klar over det selv? Hallo, har du hørt noe så dumt? Jeg har da ikke en eneste tanke i hodet som vil være syk!

Tingen er at jeg har to stemmer i hodet, på en måte. Det er den gamle Tine Katrine, som var frisk og sprek, og som ikke kan vente med å komme tilbake dit. Helst i går. Og så har vi dagens Tine Katrine, som er alvorlig syk og så utrolig sliten at hun ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg. Som bare vil få lov til å slappe ordentlig av og bruke den lille energien hun har til ting som gjør henne glad, istedenfor å presse seg til ting som gjør at hun ikke orker noe annet resten av uka.

Ikke så rart med sånne motsigende tanker da, eller hva? Nå må jeg bare huske å minne meg selv på det.

Kronisk sykdom på samvittigheten (Snapkollektivet)

Denne teksten ble originalt postet på www.snapkollektivet.no

Siden jeg er tilbake på Snapkollektivet i dag etter en måneds pause (følg oss på snapchat!), så tenkte jeg at jeg kunne dele en tekst jeg skrev for nettsiden forrige måned. Håper dere liker den.

Syk med god samvittighet

God samvittighet? Jeg smaker litt på ordene. Kjenner på klumpen i magen som vokser litt, på uroen som griper tak. Nei, ikke god samvittighet! Syk med dårlig samvittighet, skam og fornedrelse. Det er jo sånn det skal være, eller?

Som kronisk syk føler mange mye på skammen over å være syk. Uansett hvor du snur og vender deg, blir du møtt med en forventning om at du skal være frisk. Du får følelsen av å være til bry, at du ikke gjør noe godt. Tar opp plass og resurser, og gir ingenting tilbake. Du bør skamme deg, rett og slett.

Hvor teit er ikke det? At du skal skamme deg for noe du har null kontrol over?

For det er jo ikke som om noen bestemmer seg for å bli syk.

Selv var jeg nettopp fylt 19 og jeg gledet meg til å endelig starte på mitt eget liv. Flytte hjemmefra og få meg jobb. Jeg skulle bo nærmere vennene mine, og jeg skulle bli fotograf. Jeg skulle tjene bra slik at jeg kunne reise masse.

Istedetfor ble jeg syk. Uansett hvor lite eller mye jeg sov, følte jeg meg konstant utslitt. Hver minste anstrengelse utløste en forkjølelse. Kroppen gjorde bare enda mer vondt, og jeg klarte ikke en gang å tenke som jeg gjorde før. Det er en ekkel følelse, å miste kontroll over sitt eget hode.

8 år senere, og jeg er fortsatt syk. Jeg har fortsatt ME. Antar jeg ikke trenger å påpeke at dette ikke var i planene mine? Samtidig virker det som om det mange tror. Jeg har flere ganger blitt anklaget for å snylte på skatten til folk, jeg som må gå til Nav for å få penger til å overleve. Hele tiden blir jeg møtt med råd til hvordan jeg kan bli frisk. For jeg kan jo umulig ha prøvd godt nok, jeg som fortsatt er syk.

Så da sitter jeg her, med dårlig samvittighet for at jeg er noe jeg ikke har valgt å være.

Det er vondt å ha slike tanker gnagende i hodet til enhver tid. Hver gang du har en god dag, får du dårlig samvittighet for det. Jeg er jo syk, jeg skal jo ikke ha det bra? Hver gang du spiser en sjokoladebit istedenfor en gulrot. Skal ikke jeg prøve å bli frisk? Hver gang du har en dårlig periode, fordi du besøkte en venn. Jeg burde ha hvilt istedet! Hver gang du slapper av. Jeg burde gjøre noe produktivt.

En dag sa jeg endelig stopp. Det hadde tatt lang tid, men til slutt innså jeg hvor teit det var å skamme seg over noe jeg har null kontroll over, og hvor mye sykere det gjorde meg. Så jeg begynte jobben med å snu de tankene som hadde surret rundt i hodet i alt for mange år. Gjentok de helt til de satt. Det er ikke min feil, det er ikke min feil, det er ikke min feil.

Det som vil hjelpe meg best med å bli frisk, er å spille på lag med meg selv. Lytte til kroppen og hodet, gi meg selv det jeg trenger. Om det så er å hvile fem dager på rad selv om oppvasken snart når taket, eller besøke en venn fordi jeg holder på å klikke av isolasjon, selv om jeg vet jeg må betale etterpå. Spise litt sjokolade, for jeg må vel få lov til å kose meg jeg også. Gjøre det beste ut av en skikkelig kjip situasjon, som kanskje varer livet ut.

Syk med god samvittighet. Jeg tror ikke jeg blir frisk av det motsatte iallfall.

Bilde av Pawel Nolbert.

Jeg selger ting på Tise!

    

I dag vil jeg bare fortelle dere at jeg har en profil på Tise (@tinekatrine) og selger litt diverse der. Blant annet noen av de tingene jeg kvitter meg med i 5 ting 100 dager-prosjektet!

Akkurat nå ligger det en del smykker der, men også litt andre ting, og det kommer mer! Så ta gjerne en titt. Selger det meste ganske billig, og kan godt sende mindre ting i posten!

Shoppestoppen – 1 måned senere

Nå har jeg hatt shoppestopp i en måned! Tror jeg har aldri holdt ut så lenge før, så det er litt gøy. Ikke at en måned er så veldig mye å skryte av, men små seiere må feires også, sant? Og nå har jeg bare tre måneder igjen!

Her er innlegget om shoppestoppen min!

Så, hvordan har det gått? Ganske bra, egentlig. Det er litt frustrerende når folk sender meg bilder av søte mummi ting eller når jeg ser planter på tilbud, men jeg har klart å holde meg. Vanskeligst var det da jeg så en utrolig fin bukse og topp med et blomsterstoff på H&M, jeg var sååå fristet til å tøye reglene litt da. Jeg har nemlig sett etter noe lignende en stund, og nå henger det i alle butikkvinduene. Typisk!

Men, jeg har bestemt meg for å prøve å sy noe lignende selv heller! Jeg har jo symaskin og et mål om å kunne sy mer ting selv, så hvorfor ikke begynne her? Får uansett et stikk av dårlig samvittighet hver gang jeg handler hos H&M eller lignende butikker. Så nå slipper jeg det + jeg får meg et bra prosjekt + jeg kan lage den nøyaktig som jeg vil!

Nok om det! La oss snakke om det jeg har kjøpt heller. For ja, jeg ha kjøpt ting selv om jeg har shoppestopp! Dere som har lest det første innlegget mitt vet at jeg hadde en liste med ting jeg hadde lov til å kjøpe. Blant annet en kjøkkenmaskin, som jeg og Paul har snakket om en stund nå.

Den humper og bråker, men den gjør jobben sin. Veldig greit å bare kunne slenge alt oppi der og så gjør den resten. Sånn nesten, iallfall. Vi må jo fortsatt steke dem i ovnen og alt det der.

Kjøpte også disse glassbollene, til å ha i kjøleskapet, på en bruktbutikk i Lillestrøm. Tror jeg betalte 50 kr for en liten og to små. Ganske greit! Syns det er fint å ha noe å ha grønnsakene i, så holder det seg ryddigere og reinere i kjøleskapet. Hadde nylig en stor vask og opprydning inni det (og postet hele prosessen på snapcat, haha) og nå ser det så fint ut!

Følger du meg ikke på Snapchat? Legg til tine-katrine!

Konklusjon: Første måned gikk veldig fint, og jeg føler meg enda mer motivert for de neste 3 månedene. Og jeg gleder meg veldig til å få en Nintendo Switch, som var nummer 1 på jukse-lista mi.

5 ting 100 dager – Jeg er halvveis!

5 ting 100 dager tine katrine

I dag er dag 51 av de 100 dagene. Og gjett hva! Det går så mye lettere enn jeg hadde forventet. Nå hjelper det jo at jeg har veldig enkle regler og at jeg har så sykt mange ting, men hei, det gjør at jeg fullfører! Å sette seg selv opp for suksess er veldig viktig, syns jeg. Hjelpe seg selv så godt man kan.

Aner du ikke helt hva jeg snakker om? Da kan du lese om prosjektet her.

Så nå har jeg kvittet meg med 255 ting av 500. Og nei, de er ikke ute av leiligheten, men skal jeg liksom dra til fretex hver dag? Nei. Det jeg gjør er å samle alt i en eske, og til slutt skal jeg donere alt til en bruktbutikk. Først lar jeg venner forsyne seg, og jeg prøver å selge litt ting også.

Jeg selger masse på Tise, søk gjerne opp @tinekatrine. Dere kan også kontakte meg på instagramen @tkfikserlivet hvis dere ser noe dere har lyst på. 

For å være ærlig syns jeg egentlig det går litt for treigt. Siden jeg ikke orker å jobbe med dette prosjektet hver dag, altså finne 5 ting hver dag, så tar jeg dager hvor jeg finner mange ting og så deler det opp utover de neste dagene. Så egentlig har jeg kvittet meg med mer enn 255 ting, men men. Disse dagene har samtidig gått veldig fort egentlig, så skal ikke klage. Bare litt under 2 måneder igjen nå!

Jeg poster daglige oppdateringer på instagrammen @tkfikserlivet og snapchat tine-katrine

5 ting 100 dager tine katrine

Den forbaska angsten

Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppdatering på hvordan det går med den sosiale angsten min. Etter behandlingen jeg fikk i høst (tror det var 8 timer med samtale) følte jeg det gikk mye bedre. Jeg fikk noen teknikker, satt tankene på rett plass. Fortsatte å eksponere meg for ting jeg syntes var skummelt. Det funket, jeg følte jeg ble mye bedre, og har hatt noen veldig fine måneder.

Greia med angst er at du kan tro det er over, og så plutselig står den der igjen, som en stor ulv. Oppfører seg som om den aldri dro. Ikke at jeg trodde den faktisk var vekke, men trodde den hadde krympet til en liten valp eller noe, i det minste. For jeg tror ikke man noen gang egentlig blir helt kvitt angsten. Den er alltid der, man bare lærer seg å leve med den.

Angsten hoppet seg opp denne gangen på grunn av fotojobben jeg har på Øya. Jeg er «ansatt» av en av matbodene som vil ha både bilder og film, og jeg stresser alltid med at det ikke skal bli bra nok. At de forventer mer. Men det ordner seg jo alltid. Og i dag er det sol igjen, så kameraet risikerer iallfall ikke å dø av fuktskader.

La oss snakke litt om vekt og sånt

IMG_0129

Nå har jeg nevnt noen ganger at jeg veier litt for mye, og det skal vi nå snakke litt mer om. Passende med et bilde hvor magen stikker litt ut da. Jeg hadde ingen planer om å skrive dette innlegget enda, men jeg har alt begynt å få noen kommentarer, så da tar vi det nå!

La oss bare få en ting klart med en gang: Det at jeg prøver å slanke meg har ingenting med at jeg syns vekten min er et for høyt tall eller at jeg føler meg stygg. Syns jeg ser ganske bra ut, faktisk. Rocker den snekkershortsen så sykt! Kunne gjerne hatt litt mindre dobbelhake, men men.

Jeg vil slanke meg fordi at siden jeg ble syk, så har jeg lagt på meg 30 kilo. Det er en del ekstra å bære på når jeg går i gater, bakker og trapper. Se for dere at jeg limer 30 kilo mel til kroppen, liksom. Jeg kjenner de 30 kiloene hver gang jeg beveger meg, og det er fysisk ubehagelig. Til tider vondt. En tyngre kropp betyr mer press på leddene som betyr mer smerter – noe jeg har mer enn nok av allerede. Pluss: Jeg har alt en dårlig helse, og jeg tror ikke disse 30 kiloene med fett hjelper – heller tvert imot.

Jeg hadde faktisk klart å gå ned en del i vinter. Så tok jeg på meg en shorts, og syntes den føltes veldig mye strammere enn i fjor. Trødde på vekta, og så at jeg hadde lagt på meg alle kiloene igjen. Hu-faen meg-rra.

Så nå tar jeg tak i det på nytt. Skjerper inn litt på spisinga. Mer frukt og grønt. Mindre fett, litt mindre porsjoner. Jeg har en uvane med å fortsette å spise når jeg er mett, og det er jo bare unødvendig. Også å spise chips og godteri flere dager i uka. Det er noe jeg tok tak i tidligere i sommer, så jeg er alt litt på vei.

IMG_3578

Det jeg egentlig, ganske enkelt, skal fokusere på er å spise sunn og god mat. Ikke bare for å gå ned i vekt, men for å hjelpe helsa mi. Gi kroppen alt det jeg kan for å hjelpe den med å bli friskere. Jeg kommer ikke til å være perfekt hver dag, og det er greit. Stress å være perfekt ass. Jeg kommer fortsatt til å spise godteri når jeg ser Game of Thrones og treffer en venn. Dette er altså ikke noe jeg stresser med, men noe jeg har lyst til og koser meg med.

Så dere trenger ikke å fortelle meg at «men du ser jo bra ut!» og «vekt er bare et tall». Det er koselig at dere bryr dere altså, jeg setter veldig pris på det, men jeg syns også det skal gå ann å snakke om å ville gå ned i vekt uten at folk automatisk føler de må blåse det bort. For det suger å ha lagt på seg så mye, å være overvektig. Og det suger å føle at man ikke helt får snakke om det. At det nesten er en skam å si høyt at man slanker seg. For det er sånn jeg opplever det, selv om samfunnet samtidig forventer at alle skal slanke seg hele tiden, liksom? Det er rart, det der.

Det var alt for nå. Jeg blir sikkert å snakke mer om dette etterhvert, men jeg skal holde meg til Sunn Fornuft plakaten, så ikke bekymr dere! Nå skal jeg gå og lage en smoothie, for jeg syns smoothie er skikkelig digg. Iallfall med kakao oppi.

Ok, la oss ta en shoppestopp

Det gir liksom ikke helt mening å kvitte seg med masse ting og å bli mer miljøbevisst, hvis jeg skal fortsette å shoppe. Ikke at jeg shopper så veldig mye, men jeg kjøper absolutt mer enn jeg trenger. Så nå tar vi en pause!

Dette er ikke første gang jeg har prøvd meg på en shoppestopp, men denne gangen tror jeg at det skal gå mye bedre. Før har jeg vært motivert av å spare penger, men pengene har alltid forsvunnet til andre ting, så da har jeg bare gitt opp. Andre ganger har jeg rett og slett glemt at jeg har en shoppestopp gående.

Denne gangen er jeg mer motivert av miljø. Dette bruk og kast samfunnet vi lever i funker ikke. Det kommer til å ta livet av planeten vår hvis vi ikke snur snart. I tillegg er det jo ikke helt etisk å handle fra alle disse klesbutikkene, vi vet jo godt at flest klær er produsert på dårlige måter. Ikke bare belaster de miljøet, men folk arbeider under helt grusomme forhold. Bare så vi kan kjøpe topper til en femti kroner, som er ødelagt etter noen få vask? Nei, jeg orker ikke å delta i det lenger.

Jeg prøver jo også på å få meg et litt mer minimalistisk hjem, og da vil jeg jo ikke dra inn nytt dill og dall. Istedenfor vil jeg ha gjøre mer gjennomtenkte, etiske og fornuftige kjøp. Kjøpe ting jeg faktisk trenger, av god kvalitet, produsert på en god måte.

Det er mine to hovedgrunner, motivasjonen, denne gangen. Så eventuelt penger som blir spart blir bare en bonus! Jeg begynte shoppestoppen den 1 august, og nå skal jeg skrive ned reglene mine.

Regler for shoppestopp 2017

  1. Shoppestoppen inkluderer alt av klær, ting og planter. Egentlig alt bortsett fra mat.
  2. Kino og sånt er fortsatt lov. Sitter allerede nok hjemme og stirrer i veggen. Dette er uansett ikke for å spare penger.
  3. Gaver til andre er også lov. Dette er forresten en ting jeg vil skrive mer om senere!
  4. Blir noe plutselig ødelagt, så kan jeg kjøpe nytt. Kan ikke gå uten mobil eller data for eksempel, det bare går ikke.
  5. Ting fra jukse-lista er lov. Dette er ting jeg trenger og har tenkt på å kjøpe lenge, så hvis jeg kommer over noe som passer alle kriteriene mine, så kjøper jeg det.

Sånn. Jeg holder det enkelt! Hvis du vil bli med, anbefaler jeg at du lager dine egne regler. Kanskje mine regler ikke helt passer deg, kanskje de blir for strenge? Det er viktig å ikke gjøre ting for vanskelig for en selv. Man må hjelpe seg selv så det blir lettere å fullføre, tenker jeg. Kanskje du kan gi deg lov til å kjøpe en ting i måneden? Eller et bestemt antall ting i løpet av perioden?

Denne gangen tenker jeg å holde det gående til 30 november. Altså 4 måneder. Jeg tror en kort periode er best, hvis ikke gir jeg nok raskt opp. Godt mulig jeg tar en ny shoppestopp etter denne som varer lenger.

Jukse-liste

Her er tingene jeg har lov til å kjøpe denne perioden. Altså ikke en liste over ting jeg skal kjøpe, men som jeg kan kjøpe hvis jeg finner noe som passer og jeg føler for det. Så den virker kanskje litt lang, men det er godt mulig jeg bare kjøper en eller to av tingene. Kanskje til og med ingen?

  • Nintendo Switch. Dette har jeg tenkt på noen måneder, og planen har hele tiden vært å kjøpte det til høsten, så vi får se hva som skjer. Kanskje jeg finner en bruk på finn.no eller noe.
  • Høstsko. Dette har jeg tenkt på i et par år nå, minst, men jeg er ganske treig.
  • Glassboller. Dette tenker jeg å se etter på en bruktbutikk.
  • Regnjakke. Nok en ting jeg har tenkt på lenge, men aldri kjøper. Skal finne en i god kvalitet!
  • Lamper til å filme med. Vi går mot vinteren, og hvis jeg skal kunne filme da, trenger jeg noen skikkelige lys.
  • Kjøkkenmaskin. Vi baker brød og sånt selv nå, så trenger litt hjelp.

Det var det! Hvem er med på shoppestop?

To zero waste butikker – Ekte vare og Mølleren Sylvia

Da jeg var i Oslo for å ta bilder for Sally’s cookies fikk jeg også mulighet til å besøke to butikker jeg lenge har hatt lyst til. Først var det Ekte Vare som ligger på Sagene, som er en butikk med mye mat uten embalasje, og også mye økologisk og slikt. I tillegg er det en liten kafé, men det så ikke ut som om de hadde noe vegansk, så vi ble ikke sittende der.

   

Det var så mye korn og frø og nøtter og mel som man kunne handle i løsvekt. Veldig gøy! Blir garantert å gå tilbake hit innimellom for å fylle på ting. Er litt langt å reise for å handle matvarer, men en gang i blant skal nok gå fint.

                 

Mens vi ventet på bussen tittet vi på dette insektshotellet og en liten hage som var satt opp rett ved. Syns sånt er så koselig!

   

Forresten, jeg e-l-s-k-e-r dette handlenettet. Det bare utvider seg til det uendelig, får plass til så mye oppi det. Når det er tomt så tar det kjempelite plass. I tillegg er det veldig behagelig å bære, uansett hvor tungt. Og hei, det er skikkelig bra ut, eller hva? Føler jeg gir alle inntrykk av at jeg kun spiser økologisk og gjør yoga hver morgen eller noe når jeg bærer det. Kjøpte det på iherb.

       Etter en busstur og litt gåing endte vi opp hos Mølleren Sylvia, som ligger ikke så langt unna Bislet. Her selges nesten all maten uten emballasje! Du kan til og med kjøpe olje uten emballasje hvis du tar med deg noe å ha det i. Det skal jeg gjøre neste gang, glemte helt vekk å ta med noe denne gangen.

   

Glemte litt å ta bilder der inne, men er en veldig fin butikk! Her er forresten det jeg kjøpte:

Hos Ekte vare kjøpte jeg pakepapir som er…resirkulert? Nå ble jeg litt usikker, men det er iallfall ikke bleket og skal være bra for miljøet. Kjøpte også litt ting i løsvekt: mangler, røde linser, maiskorn og bokhvete.

Hos Mølleren Sylvia kjøpte jeg kluter i viskose (har kvittet meg med alle mikrofiberklutene, fordi mikroplast) som jeg er veldig fornøyd med, og frysetørka jordbær. De lukta helt himmels. Ingen anelse hva jeg skal bruke dem til.

 

Hvordan jeg ble veganer.

Jeg har endelig tenkt å begynne å skrive litt ordentlig om veganisme her på bloggen. Målet er å svare på det folk måtte lure på, og så håper jeg å kanskje klare å inspirere litt også. Alle har godt av at kjøttkonsumet synker, men – det er ikke det jeg skal fokusere på i dag! Jeg tenkte å begynne med begynnelsen – min lille reise til å bli veganer.

Først vil jeg bare påpeke hvor utrolig lang tid det har tatt meg å skrive dette innlegget. Jeg har prøvd flere ganger i løpet av de siste årene, og alltid gitt opp. Denne gangen tok det meg tre dager før jeg endelig fikk presset meg til å fullføre.

Hvorfor har det vært så vanskelig å skrive dette innlegget?

Litt fordi det fins en del veganere som er perfeksjonister, på den litt ekstreme siden. De er rask med å dømme andre, og påpeke alle feilene man gjør. Så å skrive et innlegg om alle «feilene» jeg har gjort, føles litt ubehagelig. Det føles rett og slett som om jeg stille meg opp foran målskiven. Men det skal ikke stoppe meg. Dessuten er de fleste veganere ganske ok folk, det er bare ikke de som roper høyest.

En annen grunn er at jeg er kronisk syk og overvektig. To ting man kanskje ikke helt forventer når man hører snakk om veganere. Jeg er redd at folk skal tro det har en sammenheng, redd for at jeg skal være et dårlig forbilde. Men det skal jeg prøve å drite i. Jeg vil heller vise at veganer kommer i alle mulige utgaver, akkurat som kjøttspisere og alle andre kosthold.

Og så har jeg vært redd for at noen skal ta min fortelling som et slags…angrep? Tolke ting ut i fra det jeg forteller, og ta det personlig. Presse på meg meninger jeg ikke har. Folk går gjerne i litt forsvarsmodus når kosthold diskuteres. Så jeg vil bare påpeke nå at det som står i dette innlegget bare er tanker og spørsmål jeg har hatt og stilt meg selv. Selv om jeg ønsker å inspirere andre, så er dette innlegget kun ment til å fortelle om mine opplevelser.

Sånn! Da kan jeg begynne, og det med å fortelle hvilken stor kjøttelsker jeg var. Jeg spiste alt, bortsett fra salami og wienerpølse. Bacon var min beste venn, sammen med osten og rekene og kyllingvingene og de stekte eggene og majones og ost ost ost. Jeg elsket det, alt sammen, og jeg skulle aldri i verden slutte å spise noe av det.

Det startet egentlig da jeg var liten. Jeg har alltid vært utrolig glad i dyr og hadde selv som liten litt tanker om å spise dem. Jeg hadde jo hørt om folk som ikke spiste dyr, og selv om jeg da trodde alle var hippier som var litt vel glad i naturen, så syns jeg det virket veldig kult. Hvorfor spise noe du var så glad i, sant? Men jeg ble raskt fortalt av voksne fra alle kanter at dyr må man spise for å være sunn og rask. Og siden alt det voksne sier er sant, så jeg slo den tanken raskt fra meg.

Så ble jeg 18 og den ene kompisen min ble brått veganer. Han var ganske politisk engasjert, så det kom nok derfra. Fra ham fikk jeg knust noen av mytene jeg hadde blitt fortalt. Kompisen min var like frisk og rask som før, og han var veganer. Jeg husker spesielt godt at han fortalte at alle proteinene man trenger for en uke får man med å spise en biff. Jeg vet ikke hvor sant det er, og det er heller ikke poenget her, annet enn at det satte i gang noen tanker. Kanskje alt det jeg kunne om mat ikke har vel sant allikevel? Kanskje man kunne klare seg ute kjøtt?

Samme året dro jeg på folkehøgskole, hvor jeg møtte flere vegetarianere og veganere. Så jeg begynte å lure på hvorfor folk egentlig kuttet ut kjøtt. Dyr spiser dyr, det er jo helt naturlig? Og så veganere da, hva er galt med egg og melk? Dyrene produserer det jo uansett.

Jeg spurte dem litt, men for det meste tok jeg sake i egne hender og vendte meg til google. Søkte opp alt jeg lurte på. ‘Hvorfor spiser ikke veganere honning?’ ‘Hvorfor blir folk vegetarianere?’ ‘Hva er galt med fiskeindustrien?’ og alt sånt. Og jo mer jeg leste, jo mindre fristet kjøttet som lå på den tallerkenen.

Etter bare et par måneder satte jeg meg opp på lista over de som spiste vegetarmat. På folkehøgskole blir jo all maten laget til oss, så det ga meg en litt lettere overgang. Jeg slapp å tenke ‘hva skal jeg spise nå da?’ – noen andre gjorde det for meg!

Først var planen å kun kutte ut rødt kjøtt, men fortsette med fisk og kylling. «Jeg skal aldri slutte å spise kylling!» tenkte jeg. Dette var altså på høsten, men julen det året spiste jeg fortsatt ribbbe og pinnekjøtt. Det var helt utenkelig å feire jul uten kjøtt på tallerkenen.

Så leste jeg litt flere artikler, og innen skoleåret var over, så fristet ikke kylling så mye lenger. Jeg levde som pescetarianer den sommeren, altså jeg spiste fisk og sjømat. Det var ganske problemfritt, selv på ferie i Frankrike. Det er alltid noe fisk på menyen! Men så, bare et par dager før jeg dro hjem, satt jeg tilfeldigvis å så på et fiskeprogram på tv. Krabbefiske, mer nøyaktig, hvor man følger med disse store båtene som samler flere tonn krabber. I en scene så sto den ene fiskere og hoppet oppå krabbene for å få dem ned i lasterommet.

Det gjorde vondt i magen. Selv om dette bare var krabber, så syntes jeg ikke det var greit. Og det fikk meg til å tenke på noe mamma hadde fortalt meg tidligere, om da de handlet levende krabber en sommer. Det var av noen private folk, sånn som man tenker er litt snillere mot dyr og miljø. Det hadde vært en veldig stor krabbe der. «Denne er det ikke noe særlig kjøtt i kroppen,» hadde selgeren sagt, før han knakk av begge klørne og slang krabben tilbake på havs. Klør gror jo tilbake på krabber, men det betyr da ikke at de ikke føler smerter? Og jeg lurer på hvordan krabber spiser og beskytter seg selv uten noen hender.

Jeg bestemte jeg for at dette var ikke noe jeg ville ta del i lenger, og jeg ble vegetarianer. Jeg ble kalt hysterisk av mamma, men hun tok det raskt tilbake. Vennene var ganske innstilt på at de skulle få meg til å spise kjøtt igjen. «Du elsker jo kylling!» Nå er det 8 år siden, og jeg har ikke spist en eneste bit kylling, selv om det er dager hvor jeg savner smaken skikkelig.

Etter det levde jeg som vegetarianer i et år, mens jeg fortsatt bodde hjemme. Jeg husker ikke hva jeg spiste til jul det året, men jeg tror den var helt vegansk, faktisk. Etter det året, kuttet jeg ut egg også. Jeg fant ut hva som skjedde med alle hanekyllingene, pluss at egghøns ikke har det så bra selv om de får leve litt lengre enn kyllingene som blir spist. Trange bur og ingen dagslys. Så jeg klarte ikke å spise det lenger.

Jeg flyttet til Oslo rundt samme tid, og hadde plutselig tilgang på butikker som solgte vegansk ost. Så i løpet av det neste året kuttet jeg ut melk også. Å vite at ku-mammaene ble fratatt ungene sine gang på gang slik at vi kunne drikke melken, gjorde vondt langt inn i hjertet. Selv om jeg ikke har barn selv, så kan jeg forestille meg hvor utrolig vondt det gjør. Selv for et dyr. Jeg husker jo hvordan kattene våres gråt og lette etter kattungene sine hver gang vi tok dem vekk.

Så det er vel 6 år siden nå hvor jeg kuttet ut alt av animalsk mat fra kostholdet mitt. Iallfall så godt som. På ferier hendte det at jeg skeiet litt ut. Kjøpte noen kaker med melk, spiste nudler selv om det var egg i. Ble litt ferie-vegetarianer, rett og slett. Sånn holdt jeg på et par år før jeg kuttet det ut også. Det føles i dag helt feil å spise animalske ting, selv på ferie. I tillegg merket jeg at kroppen begynte å reagere på det.

Så jeg var ingen perfekt veganer i begynnelsen, ikke hjemme heller. Det hendte jeg spiste ting med ‘melkeprotein’ i, ting som hadde litt honing i seg. Men jeg passet på å ikke kalle de tingene vegansk, og spiste det kun hjemme, for jeg ville ikke skape forvirringer rundt hva som er vegansk og ikke for andre.

Gradvis kuttet jeg ut de tingene også, og nå er det vel 3-4 år siden jeg med vilje og viten spiste noe animalsk. Så jeg vet ikke nøyaktig når jeg ble «ordentlig veganer», men det er vel egentlig ikke så nøye heller.

Så, der er den. Min lange og kronglete vei til å bli veganer. Jeg som aldri skulle slutte å spise ditt og datt, endte med å slutte med alt. Jeg har aldri angret, og den matgleden jeg var bekymret for, den har bare vokst seg ti ganger så stor. Det kan jeg snakke om i neste innlegg!

Alle bildene i dette innlegget er mine, og tatt for å brukes på matbloggen min, Grønt på bordet.