Den forbaska angsten

Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppdatering på hvordan det går med den sosiale angsten min. Etter behandlingen jeg fikk i høst (tror det var 8 timer med samtale) følte jeg det gikk mye bedre. Jeg fikk noen teknikker, satt tankene på rett plass. Fortsatte å eksponere meg for ting jeg syntes var skummelt. Det funket, jeg følte jeg ble mye bedre, og har hatt noen veldig fine måneder.

Greia med angst er at du kan tro det er over, og så plutselig står den der igjen, som en stor ulv. Oppfører seg som om den aldri dro. Ikke at jeg trodde den faktisk var vekke, men trodde den hadde krympet til en liten valp eller noe, i det minste. For jeg tror ikke man noen gang egentlig blir helt kvitt angsten. Den er alltid der, man bare lærer seg å leve med den.

Angsten hoppet seg opp denne gangen på grunn av fotojobben jeg har på Øya. Jeg er «ansatt» av en av matbodene som vil ha både bilder og film, og jeg stresser alltid med at det ikke skal bli bra nok. At de forventer mer. Men det ordner seg jo alltid. Og i dag er det sol igjen, så kameraet risikerer iallfall ikke å dø av fuktskader.

  • Marianne Aasen

    Godt å høre at det går bedre med angsten! <3 Du er tøff som putter deg selv der ute. Selv ville jeg også blitt nervøs med tanken på å fotografere for noen eller gjøre noe annet :)

    • tine katrine

      Takk :)