Hvordan jeg ble veganer.

Jeg har endelig tenkt å begynne å skrive litt ordentlig om veganisme her på bloggen. Målet er å svare på det folk måtte lure på, og så håper jeg å kanskje klare å inspirere litt også. Alle har godt av at kjøttkonsumet synker, men – det er ikke det jeg skal fokusere på i dag! Jeg tenkte å begynne med begynnelsen – min lille reise til å bli veganer.

Først vil jeg bare påpeke hvor utrolig lang tid det har tatt meg å skrive dette innlegget. Jeg har prøvd flere ganger i løpet av de siste årene, og alltid gitt opp. Denne gangen tok det meg tre dager før jeg endelig fikk presset meg til å fullføre.

Hvorfor har det vært så vanskelig å skrive dette innlegget?

Litt fordi det fins en del veganere som er perfeksjonister, på den litt ekstreme siden. De er rask med å dømme andre, og påpeke alle feilene man gjør. Så å skrive et innlegg om alle «feilene» jeg har gjort, føles litt ubehagelig. Det føles rett og slett som om jeg stille meg opp foran målskiven. Men det skal ikke stoppe meg. Dessuten er de fleste veganere ganske ok folk, det er bare ikke de som roper høyest.

En annen grunn er at jeg er kronisk syk og overvektig. To ting man kanskje ikke helt forventer når man hører snakk om veganere. Jeg er redd at folk skal tro det har en sammenheng, redd for at jeg skal være et dårlig forbilde. Men det skal jeg prøve å drite i. Jeg vil heller vise at veganer kommer i alle mulige utgaver, akkurat som kjøttspisere og alle andre kosthold.

Og så har jeg vært redd for at noen skal ta min fortelling som et slags…angrep? Tolke ting ut i fra det jeg forteller, og ta det personlig. Presse på meg meninger jeg ikke har. Folk går gjerne i litt forsvarsmodus når kosthold diskuteres. Så jeg vil bare påpeke nå at det som står i dette innlegget bare er tanker og spørsmål jeg har hatt og stilt meg selv. Selv om jeg ønsker å inspirere andre, så er dette innlegget kun ment til å fortelle om mine opplevelser.

Sånn! Da kan jeg begynne, og det med å fortelle hvilken stor kjøttelsker jeg var. Jeg spiste alt, bortsett fra salami og wienerpølse. Bacon var min beste venn, sammen med osten og rekene og kyllingvingene og de stekte eggene og majones og ost ost ost. Jeg elsket det, alt sammen, og jeg skulle aldri i verden slutte å spise noe av det.

Det startet egentlig da jeg var liten. Jeg har alltid vært utrolig glad i dyr og hadde selv som liten litt tanker om å spise dem. Jeg hadde jo hørt om folk som ikke spiste dyr, og selv om jeg da trodde alle var hippier som var litt vel glad i naturen, så syns jeg det virket veldig kult. Hvorfor spise noe du var så glad i, sant? Men jeg ble raskt fortalt av voksne fra alle kanter at dyr må man spise for å være sunn og rask. Og siden alt det voksne sier er sant, så jeg slo den tanken raskt fra meg.

Så ble jeg 18 og den ene kompisen min ble brått veganer. Han var ganske politisk engasjert, så det kom nok derfra. Fra ham fikk jeg knust noen av mytene jeg hadde blitt fortalt. Kompisen min var like frisk og rask som før, og han var veganer. Jeg husker spesielt godt at han fortalte at alle proteinene man trenger for en uke får man med å spise en biff. Jeg vet ikke hvor sant det er, og det er heller ikke poenget her, annet enn at det satte i gang noen tanker. Kanskje alt det jeg kunne om mat ikke har vel sant allikevel? Kanskje man kunne klare seg ute kjøtt?

Samme året dro jeg på folkehøgskole, hvor jeg møtte flere vegetarianere og veganere. Så jeg begynte å lure på hvorfor folk egentlig kuttet ut kjøtt. Dyr spiser dyr, det er jo helt naturlig? Og så veganere da, hva er galt med egg og melk? Dyrene produserer det jo uansett.

Jeg spurte dem litt, men for det meste tok jeg sake i egne hender og vendte meg til google. Søkte opp alt jeg lurte på. ‘Hvorfor spiser ikke veganere honning?’ ‘Hvorfor blir folk vegetarianere?’ ‘Hva er galt med fiskeindustrien?’ og alt sånt. Og jo mer jeg leste, jo mindre fristet kjøttet som lå på den tallerkenen.

Etter bare et par måneder satte jeg meg opp på lista over de som spiste vegetarmat. På folkehøgskole blir jo all maten laget til oss, så det ga meg en litt lettere overgang. Jeg slapp å tenke ‘hva skal jeg spise nå da?’ – noen andre gjorde det for meg!

Først var planen å kun kutte ut rødt kjøtt, men fortsette med fisk og kylling. «Jeg skal aldri slutte å spise kylling!» tenkte jeg. Dette var altså på høsten, men julen det året spiste jeg fortsatt ribbbe og pinnekjøtt. Det var helt utenkelig å feire jul uten kjøtt på tallerkenen.

Så leste jeg litt flere artikler, og innen skoleåret var over, så fristet ikke kylling så mye lenger. Jeg levde som pescetarianer den sommeren, altså jeg spiste fisk og sjømat. Det var ganske problemfritt, selv på ferie i Frankrike. Det er alltid noe fisk på menyen! Men så, bare et par dager før jeg dro hjem, satt jeg tilfeldigvis å så på et fiskeprogram på tv. Krabbefiske, mer nøyaktig, hvor man følger med disse store båtene som samler flere tonn krabber. I en scene så sto den ene fiskere og hoppet oppå krabbene for å få dem ned i lasterommet.

Det gjorde vondt i magen. Selv om dette bare var krabber, så syntes jeg ikke det var greit. Og det fikk meg til å tenke på noe mamma hadde fortalt meg tidligere, om da de handlet levende krabber en sommer. Det var av noen private folk, sånn som man tenker er litt snillere mot dyr og miljø. Det hadde vært en veldig stor krabbe der. «Denne er det ikke noe særlig kjøtt i kroppen,» hadde selgeren sagt, før han knakk av begge klørne og slang krabben tilbake på havs. Klør gror jo tilbake på krabber, men det betyr da ikke at de ikke føler smerter? Og jeg lurer på hvordan krabber spiser og beskytter seg selv uten noen hender.

Jeg bestemte jeg for at dette var ikke noe jeg ville ta del i lenger, og jeg ble vegetarianer. Jeg ble kalt hysterisk av mamma, men hun tok det raskt tilbake. Vennene var ganske innstilt på at de skulle få meg til å spise kjøtt igjen. «Du elsker jo kylling!» Nå er det 8 år siden, og jeg har ikke spist en eneste bit kylling, selv om det er dager hvor jeg savner smaken skikkelig.

Etter det levde jeg som vegetarianer i et år, mens jeg fortsatt bodde hjemme. Jeg husker ikke hva jeg spiste til jul det året, men jeg tror den var helt vegansk, faktisk. Etter det året, kuttet jeg ut egg også. Jeg fant ut hva som skjedde med alle hanekyllingene, pluss at egghøns ikke har det så bra selv om de får leve litt lengre enn kyllingene som blir spist. Trange bur og ingen dagslys. Så jeg klarte ikke å spise det lenger.

Jeg flyttet til Oslo rundt samme tid, og hadde plutselig tilgang på butikker som solgte vegansk ost. Så i løpet av det neste året kuttet jeg ut melk også. Å vite at ku-mammaene ble fratatt ungene sine gang på gang slik at vi kunne drikke melken, gjorde vondt langt inn i hjertet. Selv om jeg ikke har barn selv, så kan jeg forestille meg hvor utrolig vondt det gjør. Selv for et dyr. Jeg husker jo hvordan kattene våres gråt og lette etter kattungene sine hver gang vi tok dem vekk.

Så det er vel 6 år siden nå hvor jeg kuttet ut alt av animalsk mat fra kostholdet mitt. Iallfall så godt som. På ferier hendte det at jeg skeiet litt ut. Kjøpte noen kaker med melk, spiste nudler selv om det var egg i. Ble litt ferie-vegetarianer, rett og slett. Sånn holdt jeg på et par år før jeg kuttet det ut også. Det føles i dag helt feil å spise animalske ting, selv på ferie. I tillegg merket jeg at kroppen begynte å reagere på det.

Så jeg var ingen perfekt veganer i begynnelsen, ikke hjemme heller. Det hendte jeg spiste ting med ‘melkeprotein’ i, ting som hadde litt honing i seg. Men jeg passet på å ikke kalle de tingene vegansk, og spiste det kun hjemme, for jeg ville ikke skape forvirringer rundt hva som er vegansk og ikke for andre.

Gradvis kuttet jeg ut de tingene også, og nå er det vel 3-4 år siden jeg med vilje og viten spiste noe animalsk. Så jeg vet ikke nøyaktig når jeg ble «ordentlig veganer», men det er vel egentlig ikke så nøye heller.

Så, der er den. Min lange og kronglete vei til å bli veganer. Jeg som aldri skulle slutte å spise ditt og datt, endte med å slutte med alt. Jeg har aldri angret, og den matgleden jeg var bekymret for, den har bare vokst seg ti ganger så stor. Det kan jeg snakke om i neste innlegg!

Alle bildene i dette innlegget er mine, og tatt for å brukes på matbloggen min, Grønt på bordet.

  • Jeg finnes egentlig ikke noe i dette innlegget som burde fornerme folk, du leste mer og mer og kuttet ut mer og mer… jeg synes det høres ut som det de fleste gjør! Jeg synes det er veldig synd når folk skal bli alt for inne på dette med «hvorfor» man er veganere. For eksempel leste jeg om en her en dag som kommenterte i en FB-gruppe at han ble fortalt at han ikke kan kalle seg veganer fordi hans motivasjon for å spise vegansk et helse og ikke bare dyr… man burde heller være glad for at flere og flere spiser mindre kjøtt, eller?

    Veldig bra innlegg og interessant å lese om din historie! Er glad du skrever mer om veganisme! 😊

    • Absolutt. Har da ikke noe å si hvorfor man er veganer, tenker jeg. Er mange som begynner pga helse eller miljø, og så blir det om dyrene også etterhvert. Og noen ganger ikke. Det er helt greit. Poenget er jo at kjøttkonsumet må ned og at kjøttindustrien ikke er ok.

  • Synes dette var et godt skrevet innlegg, reflektert, ærlig og uten å rette en finger mot andre. Jeg er så glad for at du snakker om veganisme på den måten du gjør, jeg lærer så mye. Jeg har begynt å kutte ned på kjøtt og har allerede merket at det har litt å si for kroppen. Det å skulle slutte helt brått synes jeg er vanskelig, jeg er for dårlig til å sette av tid til ordentlig matlaging. Det kommer seg, og Grønt på bordet er til stor hjelp :D