Å miste seg selv (og andre)

Jeg tok et lite dykk i arkivet og fant dette innlegget fra 2012. Har blåst litt støv av det og pusset det litt opp for en liten reprise.

Untitled

Noe av det verste med å være syk så lenge som jeg har vært, er at det føles som om man gradvis mister seg selv. At man ikke helt vet hvem man er lengre. Altså, jeg vet jo hvem jeg egentlig er, men jeg kan ikke være den personen akkurat nå. Sykdommen stopper meg fra å være meg.

Jeg liker å være aktiv. Jeg liker å gå turer, både korte og lange. Jeg liker å være med vennene mine, flere ganger i uka, og finne på alt mulig sprell og gøy. Jeg liker å dra på konserter og danse, å teste nye kaféer og spisesteder. Å sykle, løpe og gå, hit og dit. Jeg elsker dyr og natur, og liker å gjøre det jeg kan for å hjelpe, demonstrere og dele og informere. Jeg liker å treffe nye mennesker og snakke med dem i flere timer. Jeg liker å støtte og hjelpe vennene mine når de trenger det. Jeg liker å trene, kjenne kroppen jobbe og bli sprekere. Jeg liker å lese og se filmer, gjerne dagen lang. Aller-aller best liker jeg å reise, det er det jeg har drømt om hele livet, og jeg hadde lett sittet i kassa på Rema så jeg kunne tjent penger til å oppleve verden.

Jeg vil og vil og har så lyst, men jeg kan ikke gjøre noe av det. Jeg orker nesten aldri å gå tur, og de er aldri lange. Jeg treffer sjeldent vennene mine. Å dra på kaféer og spisesteder er slitsomt, og i tillegg er det ofte alt for mange lyder til at jeg klarer å få med meg hva de andre sier. Jeg er avhengig av kollektivtrafikken, det er flere år siden jeg syklet sist. Jeg orker nesten aldri å være med å demonstrere, og jeg klarer ikke å trene. Jeg kan ikke være der for vennene mine sånn som jeg ønsker, for jeg er tvunget til å tenke på meg selv først. Jeg kan lese og se på filmer, men konsentrasjonen min er så svekket at det går tregt og tar veldig på kreftene. Å møte nye mennesker er vanskelig da jeg til og med sliter med den enkle tingen ‘å prate’. Og jeg trenger vel ikke å en gang påpeke at jeg ikke kan jobbe.

Untitled

Men tenk det da, at man kan være for sliten til å prate. Å prate! Det plager meg sånn, for det er jo ikke det at jeg ikke klarer å snakke, jeg har jo ikke mistet taleevnen, men det tar så utrolig på kreftene. Sosiale sammenkomster blir alltid noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg gleder meg til å treffe venner og familie igjen, men så vet jeg hvordan det blir. De stiller meg spørsmål, spør hvordan det går, hva jeg driver med. Jeg svarer og…det er det. Stillhet. Jeg vil jo spørre om ting tilbake, <em>Hvordan har du det? Hadde du en fin juleferie? Hørte du har fått ny jobb, så spennende!</em>, men jeg orker ikke, klarer ikke. Hodet mitt er helt blankt, og all fokusen er på å sitte oppreist og prøve å følge meg på samtalen rundt bordet. De få ordene jeg klarer å tenke frem setter seg fast i halsen min, og jeg lengter alt tilbake til sengen som jeg hatet så intenst for bare noen timer siden.

Så, mens jeg sitter der og hører på alle andre prate, merker jeg hvordan jeg gradvis mister kontakt med folkene rundt meg. Min egen familie blir til fremmede. Venner slutter å ta kontakt fordi jeg så ofte sier nei og ikke er noe gøy å henge med lenger. Fordi jeg ikke er der. Jeg skulle bare ønske jeg i det minste orket å fortelle grunnen til at jeg er blitt så stille. «It’s not you, it’s me…»

Det er så alt for mye mer jeg ikke klarer lengre, så alt for mye jeg savner. Som å skrive, tegne, fotografere, å bare la kreativiteten strømme. Men det går bra altså, for det meste. Man lærer seg å sette pris på det man fortsatt kan, å finne store gleder i små ting. Men, det stikker alltid hver gang noen sier «uff, så fælt at du er syk, men det må være deilig å slippe skole og jobb!«.

Jeg forstår hvor det kommer fra, og mest forstår jeg at de aldri har vært ordentlig syke, men folk må virkelig lære seg å tenke litt lengre enn nesa. Jeg er ikke på ferie. Jeg kan ikke gjøre noen av de tingene jeg vil, og de fleste dagene orker jeg ikke en gang de enkleste ting som å lese en bok eller skrive et brev. Jeg er innestengt i leiligheten flere uker i strekk, lenket til sofaen eller senga, og det er ikke deilig. Jeg er fanget i min egen kropp, og jeg får ikke en gang lov til å være meg.

  • noctem.nu

    Så sårt. Og vondt å lesa. Fordi det e som å lesa om meg sjøl. Takk for at du poste detta. Takk for at du e du.

  • <3 veldig sterkt av deg å dele.

  • Nadia Bouhafs

    Takk for at du deler <3 Dette var utrolig sterk lesning.

    Mange klemmer fra meg :)

  • Lise-Marie Lia

    <3 Vondt. Vondt å lese. Som du sier så vil man aldri forstå når man ikke har kjent på det selv. Men jeg har sett hvor kjipt det kan være. En av vennen mine gikk glipp av hele niendeklasse på ungdomsskolen pga. sykdom og jeg kjente jeg ble så sinna hver gang folk i klassen snakket om det: Sovesyken, bare sover, heldig da, skulle ønske jeg også bare kunne sove. Hadde de reist på besøk hadde de sett en som prøvde så hardt å gjøre lekser eller som var frustrert fordi det var vanskelig å ha besøk. Man må aldri tro at gresset er grønnere på den andre siden!

  • Dette var sårt å lese <3 Jeg syns du er tøff som deler!