7 desember

7-2

+++Det var en rolig onsdag. Nora vurderte å møte Jack igjen, men hun var litt redd for at han bare ville dra henne med på nok en skøytetur eller skogstur eller noe annet grusomt. Men ingen av de andre vennene befant seg for tiden i Oslo, så det var han eller ingenting. Hun følte seg passe ond sekunder etter den tanken hadde passert gjennom hodet hennes. Og Jack ville iallfall ha blitt passe fornærmet hvis hen fikk høre at Nora ikke så hen som guds beste gave til jorda.
+++Det var jo den derre italieneren da, som hun godt kunne se igjen etter den koselige dagen de hadde hatt i går, men hun var ganske sikker på at Rosangela hadde mer enn nok å gjøre. Mange steder som skulle besøkes, gjenstander som skulle klatres.
+++Hun prøvde fortsatt å bestemme seg for hva hun skulle bruke dagen til, da telefonen hennes ringte. Navnet på skjermen gjorde at hun å vurdere å ikke svare, men nysgjerrigheten for hva han kom til å si vant.
+++“Hallo,” svarte hun med nøytral stemme og klump i magen.
+++“Hei Nora,” sa faren, stemmen like myk og forsiktig som alltid, som om han snakket til en liten og skremt kattunge. Den stemmen hadde bare irritert henne jo eldre hun ble, selv om hun jo visste det var sånn han snakket til alle, så hun burde ikke ta det så personlig. “Eh…hvordan går det?”
+++“Fint,” svarte hun, og lurte på om hun kunne komme gjennom hele samtalen med å bare svare et ord om gangen.
+++“Fint ja, så bra, veldig bra,” sa han og ble litt stille igjen før han kremtet. “Du, jeg bare lurte på en ting.”
+++“Ja?”
+++“Eh…hvor er du?”
+++Nora var positivt overrasket over at han endelig hadde merket at hun ikke var hjemme. Det var jo bare en uke siden hun hadde satt seg på toget til Trondheim.
+++“Oslo.”
+++“Åja, Oslo ja, okey. Du bor vil hos Mor da. Eller, nei, du bor kanskje hos moren din?”
+++“Nei.”
+++“Åja, jaha ha. Ja, Oslo er jo fint det, ja ja….” Det ble noen sekunder stillhet igjen før han fant motet til neste spørsmål. “Hvorfor det egentlig?”
+++“Fordi…”
+++Faren ventet tålmodig på at det skulle komme noe mer, og da det ikke gjorde det, ble det neste spørsmålet uttalt enda mykere. “Fordi hva da, vennen?”
+++“Fordi jeg hadde lyst,” sa hun, og ga med det opp et-ords-leken hun hadde hatt gående resten av samtalene.
+++“Åja. Vel ja, jeg lurte jo på hvorfor kjeksene ble liggende urørt så lenge ja…” sa han tankefult.
+++Nora bet kjevene hardt sammen i et par sekunder før hun våget å snakke. “Du merket at jeg ikke var hjemme fordi noen kjeks ikke ble spist?”
+++“Ja, jeg vet jo hvor glad du er i de kjeksene,” sa han og humret litt.
+++Nora himlet med øynene og skulle ønske han kunne se det. “Jaha. Det var jammen meg observant av deg.”
+++Stillheten som fulgte i den andre ended tydet på at faren hadde begynte å innse at han kanskje hadde sagt noe feil her ja.
+++“Det at du ikke så meg eller noe var altså ikke hint nok,” la Nora til.
+++“Nei, altså… jeg er jo ganske opptatt med jobben for tiden, du vet jo det,” prøvde han seg nølende med.
+++Hun visste det godt, og hun visste det at han hadde kjøpt en pakke kjeks til henne var et stort tegn på at han faktisk tenkte på henne, men det stilnet ikke sinnet som vokste i det hele tatt. Ikke en bitteliten smule en gang.
+++“Ja, kanskje det var derfor jeg dro til Oslo da, fordi du ikke merker om jeg er hjemme eller ikke,” spyttet hun ut.
+++“Nora…” sa han sårt, og en klump formet seg i brystet hennes. Og det at hun fikk dårlig samvittighet gjorde henne bare enda sintere.
+++“Nei!” sa hun bestemt. “Ikke noe ‘Nora’ her. Jeg forstår ikke hvorfor du ringer en gang når du ikke merker om jeg er hjemme eller ikke, har det noe å si hvor jeg er da?”
+++Det ble stille litt igjen før han snakket. “Er du sint på meg, Nora?”
+++“Herregud!” stønnet Nora. “Ja, jeg er sint på deg, pappa!”
+++“Jammen…Jeg liker jo å ha deg her hjemme, Nora,” sa han litt alvorlig nå. “Jeg trodde du visste det.”
+++“Når du ikke er på jobb så sover du bare, så nei, jeg klarer ikke helt å se hvilken forskjell det gjør for deg om jeg er hjemme eller ikke.”
+++“Jobben min er ganske viktig, spesielt nå. Det vet du jo. Og jeg kan jo ikke noe for at–“
+++“Det fins andre ting som er viktige også!” avbrøt Nora.
+++“Nora…” sukket han. “Du, kan ikke du komme hjem og så kan vi heller snakke ansikt til ansikt, og så kan vi finne ut av dette? Jeg hadde jo håpet at du kanskje ville bli med meg på jobb også nå, med tanke på at du snart skal ta over.”
+++Nora lo, men det var ikke noe glede i latteren. “Jeg har ikke tenkt å ta over noen ting.”
+++Stillheten som fulgte den uttalelsen gjorde vondt helt inn i benmargen.
+++“Nora, det mener du vel ikke…” sa han til slutt, og hun kunne høre smerten i stemmen hans.
+++“Jo!” sa hun og la på. Hendene hennes skalv så mye at hun ikke traff knappen på telefonen før tredje forsøk, og så slang hun den fra seg så den skranglet bortover gulvet. Tårene som hadde presset på hele telefonsamtalen trillet nå nedover kinnene. Ord som hadde brygget under overflaten i flere måneder, hvis ikke år, hadde endelig kommet ut. Da ble det jo fort litt hett og dramatisk. Og da hjalp det ikke at hun i det fjerne kunne høre snøballer treffe kjøkkenvinduet.
+++“Nå altså!” ropte hun og smalt opp soveromsdøra, og trampet ned til første etasjen. “Ikke si jeg ikke advarte dere!”
+++Skoene ble dratt på i all hast og da hun trødde ut av huset, så hun låvedøren smelle igjen.
+++“Det nytter ikke å gjemme seg!” ropte hun og løp bort til låvedøren, og slo den opp.
+++Låven ble ikke brukt lenger, ikke av Mor iallfall, så den var for det meste fylt opp av støv, insekter og skrot som sto og rustet. Og alle rare kryp som hadde slått seg til ro der inne.
+++Hun satte kursen rett mot det gamle høyrommet. Det var tørt og overraskende lunt der inne, og lampen i taket var tent. I de fleste kroker kunne hun skimte bevegelser. Små ting som lusket og raslet mellom høyet som sikkert hadde ligget der noen år.
+++“Okey, kom ut!” sa hun med den strente stemmen og satte hendene i hoftene. “Jeg vet dere er her, jeg er ikke dum!”
+++Først var det helt stille. Så, etter noen sekunder, begynte små, krøllete hoder å titte frem fra hver eneste haug og bjelke. Noen på gulvet, noen i taket, og noen i veggene. De var overalt, og de fleste hadde små luer tredd på seg, med de store ørene stikkende ut. Små potetneser pekte mot henne fra alle retninger. Noen av de eldre holdt på miniatyrversjoner av seg selv.
+++Det hele kunne vært litt skummelt, hadde det ikke vært for at ikke en eneste en rakk Nora til over kneet en gang.
+++“Nå, hvem er det som kaster alle snøballene? Jeg vet dere hørte meg når jeg sa dere skulle slutte,” sa Nora bestemt, som en mor som skjelte ut alle rakkerungene sine.
+++Det gikk en mumling gjennom de hundre nissene i rommet. Eller, det var vel flere enn hundre, men Nora hadde ikke bry til å telle. Det kunne være tusen for hennes del.
+++“Er det virkelig henne?” pep en stemme.
+++“Hysj!” fnøs en annen.
+++Det var til slutt en av de eldre som tok ordet, grå i håret og med et skjegg som rakk ned til gulvet. “Unnskyld, søte Nora, men du vet hvordan barn er.”
+++“Nei, det vet jeg ikke,” sa hun bestemt.
+++“Å…” Den gamle smattet og tenkte litt før han prøvde seg igjen. “Vel, vi skal prøve så godt vi kan og passe på at det ikke skjer igjen.”
+++“Best det,” sa Nora, streng i blikket. “Eller så får jeg pappa til å komme hit og ta et alvorsord med dere, og det vil dere vel ikke?”
+++Det gikk skremte gisp gjennom hele forsamlingen og en av de minste begynte å gråte.
+++En av dem var tydeligvis litt tøffere i trynet. “Jeg trodde han bare besøkte snille barn!”
+++Nora satte øynene i han. Eller henne, det var vanskelig å si med de yngre. “Jeg er sikker på at jeg kan få ham til å gjøre et unntak!”
+++Flere skrek skremt da og begynte å løpe fortvilet rundt. Nora himlet med øynene før hun snudde seg og forlot låven. Det hele ble litt vel dramatisk for hennes smak.
+++Hun banket snøen av skoene før hun trødde inn i huset, og rakk akkurat å lukke døra før en ny snøball slo i vinduet ved siden av. Hun telte til hundre og gikk tilbake til soverommet sitt.

1 Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.