24 desember – endelig!

24

+++Huset var tomt da Nora endelig kom frem. Hjem kjære hjem. Det var ikke særlig overraskende, med tanke på at det jo var årets travleste dag, iallfall for hennes familie. Så hun gjorde kort prosess av å legge fra seg bagasjen før hun gikk ut bakdøra og satte kursen mot skogen.
+++Det var rart å være tilbake i mørket etter tre uker i Oslo med flere timers dagslys hver dag. Samtidig var det noe deilig med det. Stillheten og roen som la seg over alt om vinteren, og at det føltes mer hjemme enn noe annet sted. Et øyeblikk var det litt vanskelig å huske hvorfor hun i det hele tatt hadde dratt.
+++Reinsdyret møtte henne halvveis, det samme som hadde prøvd å presse seg inn gjennom hyttevinduet. Han hoppet av glede da han så henne og kastet på hodet i gledesrus.
+++“Nora!” sang han. «Nora, Nora!»
+++“Hei lilleputt,” sa hun og ga ham et klapp på ryggen da hun gikk forbi.
+++Han gispet og hang med hodet først han raskt tok henne igjen og gikk ved siden av. “Ikke kall meg det, har jeg jo sagt. Iallfall ikke så de andre hører det…”
+++Nora smilte og gjemte hendene i jakkelommene igjen. “Jeg skal prøve å unngå fristelsen. Er du klar for å dra?”
+++Han kviknet til igjen og nikket med hele hodet, ivrig og litt uforsiktig. Hun måte lene seg vekk for å ikke bli slått overende av geviret.
+++“Vi drar hvert øyeblikk! Faktisk, så er det mulig vi egentlig bare venter på deg. Han driver å sender oss på diverse små ærender, ber oss hente ditten og datten som jeg ikke aner hva vi skal med. Vi har aldri trengt en brødrister før?”
+++Nora syntes også det hørtes litt mistenksomt ut, men det kunne jo være faren hadde fått en stor craving på ristet brød.

Trærne ble høyere jo lengre inn i skogen de kom, og snøen lavere. Skogbunnen var kun dekket av et tynt lag her, og overalt var det små og store spor. Skygger beveget seg mellom stammene. Et ekorn pilte forbi uten å engang se på dem.
+++“Frekt,” snøftet reinsdyret og ropte etter den, “Du kan jo stoppe og hilse!”
+++“Det går helt fint altså,” sa Nora og klappet ham litt på ryggen igjen før hun satte opp farten. Akkurat nå tenkte hun bare at jo fortere de fikk dette overstått, jo bedre.
+++Etterhvert begynte det å dukke opp små hus og bygninger, med små nisser og alver og andre vesner som tittet ut av vinduene og dørene. Det var bare et fåtall som sto stille, de fleste fortet seg hit og dit mens de bar på diverse gjenstander, sammen med rever og harer og fugler og alle andre dyr man kunne risikere å snuble over i en skog.
+++Overalt vrimlet det av liv, og det var helt klart at noe stort var i ferd med å skje. Nora hadde før elsket disse stundene, å kjenne spenningen og alle forventningene som lå og dirret i luften. Nå ga det henne bare blandede følelser, en uro hun ikke helt klarte å plassere.
+++Til slutt sto han der, i en stor åpning blant trærne kledd i en mørkeblå frakk, ved siden av sleden og hele pakka. Han sto for øyeblikket og telte reinsdyrene med den ene hånden mens han klødde seg i hodet med den andre. Så fikk han øye på han ved siden av Nora og lyste opp.
+++“Der er du! Jeg visste noe manglet,” sa han og vinket ham bort til seg.
+++“Jeg fant Nora!” sa han stolt og spratt bort for å stå ved de andre.
+++“Så bra, så bra,” sa faren og bant han på plass. Så snudde han seg mot Nora og smilte stivt. Et helt alminnelig smil, som om han hadde sett henne sist for bare noen timer siden. “Klar for å dra?”
+++Hun hadde lyst til å si nei, til å være sta og snu på helene. Hvorfor skulle hun bli med hvis han ikke virket det minste glad for å se henne? Men, hva hadde hun egentlig forventet? Så hun nikket og klatret opp i sleden, og han fulgte etter, men et godt tag på tøylene.
+++“Det hadde vært fint med noe mer praktisk,” tenkte Nora høyt.
+++“Praktisk?” gjentok faren og så over at alt var med bak i sleden før han satte seg ned. “Hva mener du?”
+++“En slede, med flyvende reinsdyr. Er litt kronglete, og kaldt.”
+++“Fryser du?” spurte han og plukket raskt opp et teppe fra gulvet som han rakte henne.
+++“Nei…” Hun sukket og tok teppet uansett. “Det var ikke poenget mitt.”
+++“Du vet hvordan det er. Folk tror på noe, og da blir det sånn. Det kunne ha vært verre. Tenk om vi ikke kunne fly, for eksempel. Da måtte jeg jo ha klatret opp og ned hustak. Hadde tatt mye lengre tid.”
+++Nora trakk litt på skuldrene. “Jeg tviler på at det er Simon folk ser for seg når de tenker på tannféen. Og jeg har aldri sett en tegning av Jack Frost som ligner på Jack. Du ligner strengt tatt ikke særlig på nissen i coca cola reklamene heller.”
+++Faren skar en grimase. “Og takk og pris for det!” sa han og satte seg til rette. “Men ok, da kjører vi.”
+++Nora blunket, og så saknet alt ned. Som om tiden hadde stoppet opp, men hvis du så nøye nok etter, så dalte snøkrystallene enda fra greinene og dampen sto ut av munnen til alle tilskuerne, sakte men sikkert. Faren var mye flinkere enn henne til å sakte tiden. Hun brukte det litt da hun strikket, men hun fikk aldri tiden til å gå så sakte som dette. Det var kun de i sleden og reinsdyrene som beveget seg som normalt nå, og med et slag fra tøylene, lettet de fra bakken.

+++Det var ingenting å si på utsikten. Himmelen var stjerneklar, med nordlys som danset i horisonten, og på alle kanter var det fjell og skoger dekket av glitrende snø. Det var rett og slett magisk.
+++De brukte de første minuttene på å beundre alt rundt dem. Så kremtet faren og brøt endelig stillheten, som helt ærlig hadde begynt å bli litt klein innen da.
+++“Så, gikk turen fint?”
+++“Joa. Simon ble nesten arrestert.”
+++Pannen hans rynket seg. “Simon? Hva gjorde han på toget?”
+++“Han bare tittet innom litt,” sa Nora med et skuldertrekk.
+++“Ah…”
+++Det ble stille igjen en stund. Nora satt med teppet rundt seg og spiste klementiner, mens faren stoppet innom det ene huset etter det andre. Akkurat som før. Det var noen år siden sist hun hadde blitt med, og ingenting hadde forandret seg. Faren leverte gaver, og hun satt alltid i sleden. Så selv om de reiste til flere land, så hadde hun strengt tatt aldri satt en fot utenfor Norge.
+++De var en plass over Atlanterhavet da stillheten var mer annstrengende enn noen gang, og faren var desperat nok til å bryte den at han prøvde å få i gang en samtale igjen.
+++“Så…” Faren kremtet litt og var stille et par sekunder til før han sa noe. Nora fikk inntrykk av at han hadde begynt å snakke uten å helt vite hva han egentlig skulle si. “Hva gjorde du i Oslo da?”
+++Nora trakk litt på skuldrene. “Spiste Mor’s kaker. Strikket. Fikk meg kjærest, på en måte.”
+++“Å? Hva heter han?”
+++“Hun heter Rosangela.”
+++“…åja.”
+++“Ja, det var min tanke også da jeg fant det ut.”
+++“Hæ?”
+++“Nei, ingenting.”
+++Faren så ut til å ha lyst til å si ‘hæ?’ igjen, men han lot være. Alle spørsmålene som veldig tydelig surret rundt i hodet hans ble visst for mye, og han lukket munnen uten å slippe et eneste et av dem ut. Det virket som om hun hadde skremt ham fra å prøve å snakke om noe annet heller, for han forble nok en gang stille, helt til de var landet igjen og han gjorde noe som han aldri hadde gjort før. Han stanset halvveis ut av sleden og snudde seg for å se på henne. “Vil du bli med?”

+++Det var ikke så spennende som hun hadde forventet. Ene sekundet sto de på taket, i den neste var de i stuen. Nok en ting faren var flinkere til enn henne. Hun kunne teleportere, men syntes det var alt for slitsomt, og fant uansett kollektivtrafikk veldig koselig.
+++Stuen var mørk, kun juletre lysene var på. En fyr sto på kjøkkenet i hjørnet av rommet og holdt en melkekartongen til munnen. Takket være at tiden knapt beveget seg for dem, så ville deres lille opphold i stuen ikke være mer enn en skygge i øyekroken hans. Han ville snu på hodet for å se hva de var, og de ville alt ha levert pakker til fem hus til.
+++Et par pakker ble lagt under det skjeve treet, som var pyntet med skammelig mange dorullnisser. Nora ønsket hun kunne være fluen på veggen da pakkene ble åpnet og alle klødde seg i hodet over hvem den egentlig kunne være fra. Hvem hadde lekt julenissen i år? Tante? Bestefar?
+++“Nå, hva syns du?” spurte faren noen hus senere. Han så på henne, både spent og nervøst. “Frister jobben litt mer?”
+++Nora bet innsiden av kinnet. “Jooo…” Hun dro litt på det mens hun prøvde å se for seg livet som julenisse. Måneder med intense jobbing, ingen energi resten av året, slutt på hobbyer, ikke tid til å treffe venner… Det var jo egentlig ikke så rart at hun nølte litt.
+++Hun svelget og gløttet over på ham. “Jeg vil bare ikke ende opp som deg.”
+++Faren så overrasket på henne og åpnet munnen. Så lukket han den, før han åpnet den igjen. De landet på det neste huset og munnen ble lukket igjen. Han plukket opp sekken og forlot sleden. Da han kom tilbake fortsatte stillheten, helt til de var tilbake i lufta.
+++“Hva mener du med det?” spurte han, like rolig som alltid. “Altså, jeg kan jo gjette, og…jeg vet jeg ikke har vært så mye til stede som jeg kanskje burde, men jeg trodde du forsto hvorfor.”
+++Hun følte seg uvel og angret på at hun hadde nevnt det. Det var jo en grunn til at de hadde unngått dette emnet alle disse årene. Det var for sårt.
+++“Selvfølgelig forstår jeg hvorfor, men det gjør det ikke mindre vondt,” svarte hun mens hun fiklet med teppe. Det begynte å svi bak øynene og tårene samlet seg opp i øyekroken. Hun stirret utover byen de fløy over, prøvde å fokusere på alle lysene mens hun svelget gråten ned. «Det jeg mente var at jeg liker livet mitt sånn som det er nå. Jeg liker å drive med andre ting, å treffe vennene mine, å prøve nye ting. Eller iallfall ha muligheten… Jeg vil ikke leve og puste jul!»
+++Faren sa ikke noe.
+++Hun gløttet mot klokka på armen, som gikk like sakte som resten av verden. De hadde ikke holdt på en time i gang, i den virkelig verden, mens flere timer hadde passert for dem. Det var ikke så rart at faren ble så sliten. De var ikke halvveis en gang, og hun følte seg mer enn klar for å legge seg. Da hun var med som liten, hadde hun brukt en god del av tiden sammenkrøllet i teppehaugen på gulvet, i dyp søvn.
+++“Jeg vet jeg ikke har vært den beste faren,” sa han da han hadde tygd på ordene lenge nok. “At jeg har vært mye borte, at jeg har prioritert feil. Men det er jo ikke på grunn av jobben, det er helt og holdent min egen feil, og jeg tviler på at du vil ha samme problemet, Nora.”
+++Hun gned seg over kinnene og tørket vekk noen tårer som hadde klart å bryte seg ut. “Kanskje…” mumlet hun.
+++“Hvis du ikke føler deg klar for å ta over enda, så er det helt greit det også,” fortsatte han. “Jeg har ikke tenkt å pensjonere meg enda.” Han lo litt og hun trakk litt på smilebåndet.
+++“Nei, så gammel er du vel ikke,” sa hun og sukket tungt, før hun plukket opp nok en klementin fra posen.
+++Han smile stort av det og skuldrene sank litt. En floke hadde løsnet og stemningen føltes brått mye bedre.
+++“Du trenger ikke å bli med i hele dag, en gang,” la han til. “Hvis du er sliten så kan jeg ta deg hjem.”
+++“Kanskje senere,” sa hun og kastet skallet over kanten. “Jeg må til Italia først.”

+++Da de endelig kom dit, holdt faren på å fly rett forbi. Det bodde ingen unger i det huset, så det var egentlig ingen grunn til å stoppe, men Nora hadde med sin egen gave i sekken.
+++Etter å ha ropt “Stopp!” og en kreativ u-sving, landet de på taket og Nora befant seg i neste sekund i stua deres, helt alene. Faren tok seg en kaffepause. Hun la pakken under treet. Den var myk, som folk visst ikke var så glad i, men Rosa hadde virket veldig glad for den forrige, så hun tok sjansen.
+++Det var en koselig stue. Liten og ryddig, i lyse farger. Etter litt nøling gikk hun opp trappen til andre etasjen og stoppet utenfor døra til Rosa. Det var ikke noe navn på døren, hun bare visste at det var den rette. Hun visste også at hun ikke burde, men det var for vanskelig å la være.
+++Rosa lå på senga og sov, med mobilen i den ene hånden. Nora kjente en klump i magen og tok raskt frem sin egen mobil, hvor det var flere ubesvarte meldinger fra Rosa. «Ops.» Hun hadde helt glemt å følge med etter at hun gikk av toget, og, av de siste meldingene å dømme, hadde Rosa blitt litt bekymret.
+++Nora tok en dyp pust og slapp den sakte ut igjen, før hun gikk bort til Rosa og forsiktig strøk noen hårstrå vekk fra kinnet hennes. Hårstråene beveget seg først sakte, men så ble Rosa trekt inn i boblen hvor tiden sto nesten  stille, og øynene hennes blafret opp. Hun stirret opp på Nora, søvnig og tåkete i blikket.
+++“Hei,” hvisket Nora og smilte stort. Sommerfuglene danset i magen og hun følte seg lett som en sky igjen. Kanskje å dra på besøk til Italia ikke var en så dårlig idé, nå som hun tenkte seg om.
+++“Nora,” mumlet hun og smilte sakte mens hun lukket øynene. Hun åpnet dem igjen etter et par sekunder. “Hvordan gikk det med faren din?”
+++“Bra. Bedre enn forventet,” svarte hun.
+++“Bra,” sa Rosa og smilte varmt. “Tror du at du vil føle deg bedre nå?”
+++Nora nikket sakte. “Ja, iallfall litt.” Det føltes som om noe hadde løsnet. En brikke hadde falt på plass. Nå måtte hun bare finne ut av alle de andre brikkene.
+++Rosa smilte og løftet en hånd til kinnet hennes. Fingrene hennes var myke og varme, og Nora var fristet til å bare bli sittende og la det vare en stund, men hun ville ikke at faren skulle komme lurende på hvor hun ble av.
+++“Du,” sa Nora og så ned mot øynene hennes, som var så trøtte at Rosa knapt klarte å holde dem oppe. Men hun smilte og møtte blikket hennes så godt hun kunne.
+++“Ja?”
+++“Jeg lover at neste gang jeg ser deg så skal jeg å kysse deg.”
Rosa lo litt og smilte enda større. “Virkelig? Lover du, Nora?”
+++“Virkelig,” sa hun og strøk henne over kinnet. “Vi ses snart.”
+++Og så var hun borte.

  • Lise-Marie Lia

    Nå har jeg fått lest hele historien og den var fin, koselig, litt trist – egentlig alt man trenger for en fin julefortelling! Takk for at du har både skrevet og delt :)

  • noctem.nu

    Endelig fikk eg lest reste av julekalenderen din. W O W. Du skrive så fint. Eg har storkost meg når eg har lest detta. Og som Lise-Marie sa så har det vært fint og litt trist samtidig. Eg har faktisk også ledd litt. Nå når det e over kjenne eg at eg vil lesa mær. Kanskje du kan fortsetta historien i år? Som julekalender igjen? Hihi. If not: WRITE A BOOK!!!