23 desember

23

+++Nora kastet et siste blikk over rommet hun hadde bodd på de siste ukene. Nå var det ryddet og alle tingene hennes lå pakket i baggen. Det føltes som om hun hadde vært her mye lenger enn tre uker, samtidig hadde det gått veldig fort. Hun skulle egentlig ønske det hadde gått enda saktere.
+++“Da drar jeg, Mor,” sa hun da hun kom ned trappa, med baggen på slep etter seg.
+++Mor kom ut av kjøkkenet mens hun tørket hendene på forkledet. “Åh, Nora. Jeg skulle ønske du ble litt lenger, men jeg forstår jo godt at du må dra. Du som har en så viktig jobb!”
+++Nora presset frem et smil og ga henne en klem. “Du får vel alle ungene på besøk i morgen?” spurte hun etterpå.
+++“Åja, det blir fullt hus. Blir det noen flere barnebarn nå så har jeg snart ikke plass til alle,” sa hun og lo litt.
+++“Du får sette nissene til arbeid, få dem til å bygge deg noen ekstra rom,” sa Nora mens hun dro på seg yttertøyet. “I det minste slipper du alle snøballene nå.”
+++“Ja, det kommer til å bli veldig stille,” sukket Mor og foldet hendene. “Ha en fin tur hjem da, Nora. Og kom gjerne tilbake igjen snart.”
+++“Du skal ikke se bort i fra det,” sa hun og rakte henne et par votter. Det var små nisser på dem. “En takk for at jeg fikk bo her,” sa hun og løftet opp baggen sin.
+++Mor gispet og så på dem som om det var et diamantsmykke, og holdt dem som om de var laget av det tynneste porselen. “Å, neimen, Nora! De er kjempefine!”
+++Nora smilte og så, etter å ha sagt ordentlig hadet, var hun på vei til bussen. Mor hadde blitt igjen i huset for å jobbe med julemiddagen, men Nora var ikke alene. Små skritt tasset etter henne nedover veien. Når hun så seg over skulderen, skimtet hun toppen av spisse luer og hørte lyse stemmer fnise.
+++“Neste gang jeg er her vil jeg se den låven ryddet og støvfri!” sa hun strengt før hun begynte å jogge for å rekke bussen.

+++En time senere satt hun på toget, med en fersk kopp kaffe og en stor pose boller. For å få tiden til å gå begynte hun å rydde på mobilen sin. I bildene, i appene, i meldingene. Det var overraskende beroligende. Helt til hun kom over meldingen fra Tinder SS og kjente et smell av dårlig samvittighet.
+++“Ops.”
+++Så hun ringte ham, sikker på at han ikke kom til å svare, men der tok hun feil.
+++“Eh, hallo?”
+++“SS!” sa Nora, både ivrig og overrasket. “Eh, hei ja.”
+++“ Hei…» Han kremtet litt. «Trodde aldri jeg skulle høre fra deg igjen.”
+++Hun hadde forventet at han skulle være sint, eller i det minste skuffet, hvis han faktisk svarte, men han hørtes bare forvirret ut.
+++“Nei… For å være helt ærlig så hadde jeg glemt deg helt bort.”
+++“Å.” Og der var skuffelsen.
+++“Det er ikke personlig altså,” la Nora raskt til. “Det har bare vært en litt…komplisert måned.”
+++“Åja… Går det bra?”
+++“Nja. Jeg tror jeg er deprimert, og jeg prøver å finne ut hvorfor,” svarte hun og sukket litt oppgitt. “Ja, også kan det se ut som om jeg liker jenter og ikke gutter. Som faktisk vil forklare en god del.”
+++“Oi…såpass ja.” Han lo litt usikkert. “Det høres absolutt ut som en komplisert måned.”
+++“Ja, så jeg ville bare ringe og forklare, for det var ikke meningen å aldri svare deg,” sa hun. “Og nå er jeg på vei hjem til nord, ellers skulle jeg gjort det ansikt til ansikt.”
+++Han lo igjen, denne gangen uten usikkerheten. “Er du alltid så ærlig og åpen om ting?”
+++“Delvis,” svarte Nora og smilte svakt. “Vil du gå på kino neste gang jeg er i byen? Altså, som venner, hvis du ble litt forvirra nå. Jeg betaler.”
+++”Eh…ja, jo, hvorfor ikke,” flirte han. “Du får sende meg en melding når du er tilbake da.”
+++“Deal! Og hvis du noen gang er i Trondheim, så har jeg noen jeg kan spleise deg med!”
+++“Hæ? Okey?”
+++“Yes. Vi ses, hadet!”
+++“Hadet, Nora,” flirte han. “Og god jul.”

+++Etter et togbytte og enda noen timer, slapp Simon seg plutselig ned i setet ved siden av henne. “Hei!”
+++Nora presset en hånd mot brystet og kjente hjertet hamre der inne. “Dust,” sukket hun og plukket opp den tredje kaffekoppen. Det virket som det rette å gjøre når kompisen prøvde å skremme livet av deg. Mer koffein!
+++“Jeg er så glad du drar hjem, Nora!” sa han og slo en arm om skuldrene hennes. “Jeg tror det blir bra for deg, jeg.”
+++Nora smilte og lente seg litt mot ham. “Vi får nå se. Har du Jack på slep også, eller?”
+++“Nei, han er opptatt. Er visst litt trøbbel i paradiset,” sa han og skar en grimase.
+++“Hva, med Erik mener du?”
+++Han nikket. “Så de gangene det har snødd litt ekstra hard ute- var visst fordi de var opptatt med å krangle.»
+++«Å…» Burde hun ha plukket det opp? Hadde han hintet til det og hun hadde vært for opptatt med sine egne problemer til å merke noe? Raskt som lynet gikk hun gjennom alle samtalene deres og analyserte alt på nytt, men det var nytteløst. Hadde han sagt noe, så hadde det blåst rett over hodet på henne.
+++«Ganske uprofesjonelt må jeg si, å la følelsene sine påvirke været på den måten!” la Simon til og lo.
+++Nora ristet litt på hodet og smilte til ham. “Hvordan klarer du å alltid være i så godt humør?”
+++Simon smilte og trakk litt på skuldrene. “Vi har alle våre overlevelsesstrategier. Min er overdreven positivitet, mens din er bitterhet mot alt og alle.”
+++“Ja, jeg liker min metode mye bedre,” sa Nora og grøsset av tanken på å måtte være så glad og blid hele tiden.
+++“Vi utfyller hverandre. Så romantisk!” sa Simon og gned henne ivrig over ryggen. Så roet han seg litt ned og fikk et av de sjeldne alvorlige uttrykkene sine. Smalnet til og med øynene litt, som om han virkelig studerte henne. “Går det bra, Nora?”
+++Hun nikket rolig. “Det går opp og ned. Akkurat nå går det opp.”
+++“Bra,” sa han og strøk håret bak øret hennes. “Og så ringer du meg når det går ned, sant?”
+++Hun nikket mer bestemt denne gangen og smilte til ham. “Jeg skal ringe.”
+++“Billett?”
+++Begge løftet blikket til konduktøren som stirret skeptisk på Simon.
+++“Billett?” Simon så ordentlig forvirret ut, og Nora mistenkte han aldri hadde kjøpt en billett i hele sitt liv. Muligens aldri sittet på tog heller. “Neida, du trenger ikke å se billetten min,” sa han og gliste.
+++Konduktøren rynket pannen. “Øøøh…”
+++“Ingenting å se her, bare jobb videre du,” sa Simon.
+++Konduktøren stirret på ham et par sekunder til før han forsvant nedover vognen som om ingenting hadde skjedd. Simon smilte og ga Nora en stor klem. “Pliktene kaller. Vi ses snart,” sa han, og så var han borte.
+++Nora var alene, klokken passerte midnatt og utenfor ønsket nordlyset henne velkommen hjem.