22 desember

22

+++“Det ser skikkelig koselig ut! Skulle ønske jeg var der!”
+++Nora satte seg ned på senga og smilte til Rosa på mobilskjermen. Hun hadde nettopp gitt henne en omvisning av hele hytta. Hurra for Skype!
+++“Du burde vært her,” svarte Nora og kremtet litt brydd.
+++Rosa humret litt og gliste fornøyd. “Du er veldig søt.”
+++Nora’s kinn begynte å brenne. “Nehei,” sa hun, og følte seg som en dum sjetteklassing.
+++“Eh, jo. Iallfall når du rødmer,” fniste Rosa og gliste fornøyd.
+++Det var umulig å ikke smile, så Nora trakk opp halsen op genseren til den dekket halve ansiktet.”Sluuuutt.”
+++Rosa ristet litt oppgitt på hodet mens hun smilte. “Du trenger ikke å være så sjenert, er bare jeg som er her.”
+++“Er ikke sjenert,” mumlet Nora sta og dro ned genseren igjen.
+++Rosa sukket og tvinnet noe av håret rundt fingrene sine. Nora måtte bytte hånd hun holdt mobilen med.
+++“Du vet, det blir litt vanskelig å fortsette dette hvis du ikke en gang klarer å høre meg kalle deg søt,” sa Rosa, alvorlig, men med et smil.
+++“Fortsette dette?” gjentok Nora, fortsatt rød.
+++Rosa nikket sakte. “For du liker meg, sant? Hadde vært fint å høre deg faktisk si det en gang.”
+++Stemmen hennes var alt for myk og forsiktig, Nora skulle ønske hun heller kunne være sur og rope. Fordi hun følte hun fortjente det, men også for at hun da kanskje ville hatt litt mindre dårlig samvittighet for at hun var så vanskelig.
+++“Jo,” sa Nora nølende, med hjertet i halsen og skjelvende stemme. Det var vel best å bare være ærlig, hvis hun skulle ha noe håp om å ikke ødelegge dette. “Jeg beklager, det har vært en litt…vanskelig måned. Føles litt som om jeg ikke vet hvem jeg er lenger, og hvordan kan jeg da vite hva jeg egentlig føler? Jeg visste ikke at jeg likte jenter før jeg møtte deg. Kanskje jeg bare er litt forvirra nå på grunn av de andre greiene? Så jeg vil ikke si for mye og risikere å såre deg hvis jeg innser at alt dette bare er…jeg vet ikke.”
+++Når man først sa A så ramlet visst hele alfabetet ut. Heldigvis så ikke Rosa sur eller såret ut. Hun bare stirret på henne med tålmodige øyner og lyttet.
+++“Vel…hvis dette er første gang for deg, så forstår jeg at det kan være litt forvirrende,” sa Rosa og smilte lett. “Hvilke andre greier? Hva er det som er galt?”
+++Nora lo tamt og strøk håret bakover. “Godt spørsmål,” sa hun og skar en grimase. “Bare litt trøbbel med pappa, eller noe. Jeg vet ikke. Er bare en masse følelser jeg ikke helt forstår, som om puberteten endelig har slått inn, og det er så mange valg jeg plutselig må ta…”
+++“…og du er redd for å velge feil?” gjettet Rosa og smilte stort. “Du er en bekymret liten viking, Nora.”
+++Nora smilte skeivt. “Er du psykologen min nå?”
+++“Yes, sender deg regninga til jul,” svarte Rosa og gliste.
+++“Gleder meg,” sa Nora og lo litt. “Men jo, du har vel rett. Kanskje jeg bekymret meg litt for mye.”
+++“Ja, så absolutt!” Rosa skakket litt på hodet. “Når du unngår å si noe som helst til meg, fordi du er redd for å kanskje angre en dag, kanskje såre meg… Det er veldig omtenksomt av deg altså, men en smule unødvendig. Hvor lenge har du tenkt å vente for å se om du kommer til å angre eller ikke?”
+++Nora trakk litt på skuldrene. “En måned eller fem til?”
+++“Fem måneder?!” gispet Rosa. “Nei, så søt er du ikke, altså,” lo hun og gliste ertende.
+++Nora kunne ikke annet enn å le selv. Hun var jo godt klar over hvor håpløs hun var. “Jeg får prøve å slutte litt raskere.”
+++“Ja, gjør det,” flirte Rosa. “Søte, søte Nora.”
+++Nora strøk seg over ansiktet og sukket men hun gliste som en tulling. Forhåpentligvis ville hun en dag kunne høre Rosa si slike ting uten at det føltes som om hele kroppen holdt på å smelte.
+++“Når visste du det?”spurte Nora. “At du likte jenter?”
+++Rosa trakk på skuldrene og ristet litt på hodet. “Når jeg var 4? Jeg vet ikke, tror jeg alltid visste det. Jeg ville gifte meg med prinsessa i disney filmene, ikke prinsen.”
+++“Jeg likte dem jeg,” sa Nora og nikket alvorlige. “Veldig stille, en smule dumme. Noen hadde bra sangstemme.”
+++“Å ja,” sukket Rosa. “Alt man ser etter i en mann.”
+++“Jo mindre man ser til dem jo bedre,” sa Nora.
+++Rosa lo den herlige latteren sin, før hun plutselig skrek til og stirret skremt på noe bak Nora. Nora snudde seg rundt og rykket overrasket bakover da hun så dyret på andre siden av vinduet. Nesa var helt trykt opp mot ruta.
+++“Gud, jeg skvatt!” sa Rosa og pustet tungt ut. “Hva er det der?!”
+++Nora lo litt og holdt opp mobilen så Rosa kunne se. “Et reinsdyr.”
+++“Nora, er det deg? Kan du åpne opp? Jeg trenger å prate litt med deg!”
+++Rosa lo og vinket til det. “Hei hei, reinsdyr! Nå skulle jeg i hvert fall ønske at jeg var der!”
+++“Kom igjen da, Nora! Jeg har litt dårlig tid, serru, skulle egentlig ikke vært her en gang!”
+++“Eh, jeg bør gå og sjekke at den ikke ødelegger noe,” sa Nora til telefonen og vinket litt. “Ringer deg senere, ok?”
+++Rosa nikket og blåste henne et kyss før hun la på. Nora kastet mobilen på senga og rev opp vinduet.
+++“Hva er det du vil?!”
+++“Nora!” utbrøt reinsdyret og strøk den slimete tunga si over ansiktet hennes. “Jeg har savnet deg!”
+++Nora dyttet snuten hans vekk og tørket ansiktet med hermet. “Jeg var opptatt…”
+++“Med å pakke? Kommer du hjem? Si ja, si ja, si ja!” sa han og trippet på alle hovene.
+++Nora stønnet og gned seg i pannen. “Jeg…” Hvor mange ganger kunne man si ‘jeg vet ikke’ i løpet av en dag? Hun følte det var alt hun sa for tiden. “Ja. Jeg kommer hjem.”
+++Reinsdyret stivnet. “Oi. Jeg trodde ikke du kom til å si ja så lett.” Han hørtes nesten litt skuffet ut, som om han hadde forberedt en lang tale som han nå ikke fikk mulighet til å utføre.
+++“Si til pappa at han får holde seg langt unna fetter Arne,” sa hun og lukket vinduet.