20 desember

20

+++På bussen inn til byen, ble Nora nødt til å ta en veldig streng telefon. Hun fikk svar med en gang.
+++“Hallooo Nora. Husk kakene til Mor nå.”
+++“Jack! Hvorfor?!” Hun måtte anstrenge seg så hun ikke ropte. Det var jo andre folk på bussen.
+++“Nora, rolig nå…”
+++“Og i dag, av alle dager!”
+++“Det bare ble sånn.”
+++“Bare ble sånn! Hah! Den må du lengre inn i jungelen med.”
+++Jack sukket. “Ja, sorry da, men det kan ikke være snø hver dag!”
+++Nora skulte ut på gaten de kjørte ned. Slaps og grå asfalt alle veier. “Snø er sånn 93% av grunnen til at jeg ble i Norge istedenfor å dra til Italia.”
+++“Ja, det er veldig synd på deg,” mumlet Jack.
+++Først da plukket hun opp at noe ikke var helt som vanlig. Noe i stemmen hens, en tone. “Går det bra eller?”
+++“Ja?” svarte Jack. “Vi ses snart da. Lykke til med faren din.” Så la han på før hun fikk spurt noe mer.

+++Noen minutter senere sto hun utenfor Oslo City og trippet. Folk stimet inn og ut av kjøpesenteret, julestresset vokste for hver time. Siste gaver skulle handles, siste forberedelser fikset. Det hele var nesten litt hypnotiserende, det var like før Nora kastet seg inn i mengden og kjøpte noe hun ikke trengte.
+++Så sto han der, kledd i en mørkegrønn frakk med rufsete kanter som rakte helt ned til bakken, lysegrått skjegg noen centimeter langt og et slitent ansiktsuttrykk. Det lyste opp så fort han så Nora.
+++“Så bra, du kom!” sa han og rakte ut armene mot henne.
+++Hun la sine egne armen i kors så han ble nødt til å bare slippe armene rett ned igjen. “Litt av et sted du valgte å møtes…”
+++“Jeg tenkte det ville være enklest for deg, hvis du skal reise videre med toget eller noe.”
+++“Vi kjører bil…”
+++“Åh…” Faren gned hendene litt mot hverandre og flakket med blikket. Da han hadde fått opp motet til å si noe mer, ble han avbrutt av en liten jente som dro ham i hermet.
+++“Nissen!” sa hun begeistret.
+++En sprutrød mor plukket henne raskt opp. “Beklager!” sa hun til ham før hun marsjerte vekk med ungen. “Ina, hva har jeg sagt om å snakke om fremmede!”
+++“Det går greit altså!” sa faren muntert og vinket etter dem, og så ga han Nora et brydd blikk. “Beklager.”
+++“Hadde kanskje hjulpet om du barberte deg litt oftere,” sa Nora.
+++Han rynket pannen og tok seg til skinnet, og sperret opp øynene da han skjente skjegget. “Oi, ja…”
+++Nora tok mobilen ut av lomma og sjekket klokka. “Jeg kan ikke bli så lenge.”
+++“Ja, så klart!” sa han raskt og nikket før han kremtet litt. “Jeg forstår hvorfor du er sur, Nora.”
+++“Gjør du?” spurte hun med et hevet bryn.
+++“Eh…” Han svelget og strøk seg litt over brystet. “Jeg har vært veldig lite hjemme i det siste.”
+++Nora himlet med øynene.
+++“Årh, kom igjen, Nora! Vær så snill og kom hjem!”
+++“Jeg er litt gammel for å fortsatt bo hjemme,” påpekte hun.
+++Faren rynket pannen. “Men…jeg trodde du likte å bo hjemme. Så, du har flyttet ut? Tingene dine er der fortsatt.”
+++Nora sukket. “Nei, jeg har ikke flyttet ut…”
+++“Hvis du vil ha ditt eget sted så er jeg sikker på at vi kan finne noe i nærheten, eller hvor enn du vil,” fortsatte han.
+++“Jeg vil ikke flytte ut! Eller jo, kanskje, jeg vet ikke enda,” sa hun og strammet opp armene litt til. “Det var ikke derfor jeg dro!”
+++“Ok, men…da vet jeg ikke helt, Nora. Og jeg vil gjerne snakke mer om det, men akkurat nå trenger jeg bare å vite om du blir med meg rundt på jul.”
+++“Jeg hadde ikke tenkt det,” sa Nora.
+++Han så overrasket på henne. “Men, du trenger å øve deg før du tar over!”
+++“Kanskje jeg ikke vil ta over!”
+++Det kom ut litt høyere enn hun hadde planlagt, og faren gispet i respons. Hun hadde tydelig truffet en nerve der, og hun hadde aldri sett ham så såret før. Ikke en gang da moren pakket koffertene og dro.
+++“Men… men…” Han stammet noen ganger før han svelget tungt og fikk samlet seg litt. “Ok, jeg kan jo ikke tvinge deg…” mumlet han og senket blikket. “Jeg får dra og snakke med fetter Arne.”
+++Det var Nora’s tur til å gispe, bare at denne gangen var det den litt mer fornærma sorten. “Fetter Arne?! Er du gal!”
+++“Hvis du ikke vil må jeg jo finne noen andre, og han er den neste i familien, dessverre…”
+++“Han vet ikke hvilken vei nord er en gang!” protesterte Nora.
+++Faren nikket litt. “Jo, men det betyr jo ikke at han ikke kan gjøre en god jobb ellers…” sa han, men det hørtes ikke ut som om han selv var overbevist en gang.
+++“Fetter Arne…” fnøs Nora. “Nei!”
+++Faren lyste litt opp da. “Så du blir med allikevel?”
+++“Nei! Eller…” Hun stirret på ham med åpen munn noen sekunder mens hun lette etter et svar, men ingenting kom til henne. Hun visste ikke hva hun ville. “Jeg må gå!” sa hun til slutt og plukket opp baggen sin.
+++“Men, Nora, jeg trenger et svar! Det er bare 4 dager igjen nå, eller 3 dager for deler av verden, for de som åpner gave juleaften…”
+++“Du klarer et år til alene!” ropte hun over skulderen, allerede på vei ned trappene til t-banen.