17 desember

17

+++Nora var på sin fjerde kaffekopp, og det var fortsatt ingen tegn til Rosa. Det var fortsatt tidlig morgen, og Gardermoen flyplass var akkurat så travel som man kunne forvente en lørdagsmorgen med bare en uke igjen til jul.
+++Alt hun visste, var at Rosa skulle sette seg på et fly til Italia i løpet av morgenen. Problemet var bare at hun visste ikke nøyaktig hvilket fly hun skulle ta, og hun hadde fortsatt ikke turt å lese noen av meldingene fra Rosa, som betydde hun ikke kunne spørre heller.
+++Hun visste det ikke var helt logisk å møte opp sånn her, med tanke på at hun var ganske sikker på at Rosa var sur på henne–noe hun burde være etter at Nora inviterte henne ut, for så bare drikke seg dritings og forsvinne! Logikken bak det ulogiske valget var at hvis hun måtte si unnskyld, så ville hun helst gjøre det ansikt til ansikt. Selv om det betydde å komme grytidlig til flyplassen bare så hun kunne stå og spionere på hver flyavgang til Italia, i håp om å få øye på Rosa.
+++Nora hadde begynt å lure på om Rosa faktisk kunne ha kommet hit enda tidligere enn henne og tatt et magisk fly som ikke sto oppført noen sted, men så var hun der plutselig. Hun kom opp rulletrappa med søsteren sin og det som måtte være resten av vennegjengen. Noen av dem kjente hun igjen fra bildene på facebookprofilen til Rosa, som hun hadde bladd igjennom langt flere ganger enn hun noen gang ville innrømme.
+++Hun lusket i bakgrunnen til de hadde stilt seg i kø for check in, og brukte noen ekstra sekunder på å kvinne seg opp før hun tok en dyp pust og gikk bort til dem.
+++“Rosa,” sa hun, høyt nok til at de alle ble stille og snudde seg for å se på henne. Kinnene hennes tok fyr og hun følte seg alt litt andpusten.
+++Rosa stirret overrasket på henne, og så gliste hun stort. “Nora!”
+++Nora pustet litt lettet ut. I det minste var hun ikke sur. “Kan vi snakke litt?”
+++Rosa nikket ivrig og ba venninne passe bagasjen hennes før de sammen gikk litt vekk fra dem. Køen til innsjekking var mer enn lang nok til at de kunne snakke uten å stresse.
+++“Så gøy å se deg! Jeg visste ikke at du også skulle fly i dag!” sa hun og klemte lett om armen hennes mens de gikk.
+++“Nei, jeg skal ikke fly noe sted i dag,” sa Nora og stoppet bort. De var langt nok borte nå til at de kunne snakke uten at nysgjerrige venninner hørte på dem.
+++“Å?” Rosa så forvirret ut og skakket til og med litt på hodet. “Hvorfor er du her da?”
+++“Uhm… For å snakke med deg?” svarte hun litt usikkert og lo litt tvunget. “Jeg trodde det var opplagt…”
+++Rosa sperret opp øynene og lo litt forvirret. “Det er opplagt at du dro helt hit bare for å se meg? Tulling!”
+++Nora lo litt selv. Det var kanskje ikke så opplagt, nei. “Ja, greit! Men jeg ville bare… At…” Alle de tingene hun hadde planlagt å si mens hun ventet i flere timer, var nå blåst ut av hodet hennes. Rosa bare smilte og stirret tålmodig på henne. “Eh… Nei, altså, jeg føler bare jeg oppførte meg litt teit når vi var ute. Litt mye teit.”
+++Igjen så Rosa overrasket ut. “Å?” Hun ristet litt på hodet. “Nei, jeg syns ikke det? Jeg hadde jo håpet på å få sjansen til å si ordentlig hadet til deg, men det er ikke så farlig. Iallfall ikke nå som du er her!”
+++“Å…bra,” sa Nora med et lettet smil. “Men jeg burde ikke drukket så mye, og jeg aner virkelig ikke hva jeg gjorde på dansegulvet,” sukket hun og skar en grimase.
+++Rosa lo og ristet på hodet igjen, så håret danset. “Jeg syns du gjorde det bra der ute, jeg! Men ble du veldig dårlig eller? Hørte ikke noe fra deg i går.”
+++“Jo… litt dårlig, mye angst,” svarte hun og flirte litt. “Men det går bedre nå, mye bedre. Trenger ikke å bekymre deg!” la hun raskt til da hun så de veldig store og bekymrede øynene til Rosa.
+++“Okey, bra…” sa hun og hørtes nå selv litt nølende ut.
+++Hun bet seg selv i underleppa og stirret på Nora et par sekunder før hun snakket igjen. Endelig, for får Nora føltes det som flere minutter hadde godt forbi i den pausen.
+++“Jeg føler også for å beklage litt. Syns jeg også kanskje oppførte meg litt teit. Det virket som om jeg har…misforstått litt?”
+++Øyebrynene rynket seg sammen på slutten der, og igjen hørtes hun veldig nølende ut, eller kanskje mer forvirret. Som om hun hadde noen brikker i hodet som ikke falt helt på plass.
+++“Misforstått?” spurte Nora. “Hva da?”
+++“Nei, altså…” Hun slapp ut en tung pust og smilte. “Jeg syns du er søt, og jeg liker deg, og jeg trodde kanskje du tenkte noe lignende. Men du ga litt blanda signaler, så jeg slo det hele fra meg. Så inviterte du meg til en skeiv bar, men jeg innså raskt at det nok mer hadde med vennene dine å gjøre, og ikke dine egne preferanser.”
+++Nora sitt ansikt begynte i en lys rosa og ble gradvis rødere mens Rosa snakket. På slutten matchet ansiktet hennes julepynten i den store hallen helt perfekt.
+++Rosa lo litt og smilte stort. “Og jeg ville bare si beklager hvis jeg gjorde deg ukomfortabel eller noe.”
+++“Nei!” sa Nora brått. “Du har ikke misforstått noe!” Hjertet dunket så hardt at hun var sikker på at Rosa kunne høre det, og hun følte seg nesten litt svimmel.
+++Rosa så litt tvilende ut. “Nei?”
+++Nora svelget og trakk litt på skuldrene mens blikket hennes flakket hit og dit. “Eller, ja, jeg tror ikke du har det,” sa hun og så mot henne igjen. Hun følte seg som en femåring som innrømte at hun hadde knust den vasen allikevel. “Det er vel mer jeg som bare er litt…treig.”
+++Øynene til Rosa lyste opp og hun smilte sitt store smil. “Å?”
+++Nora stirret ned på føttene sine og kremtet litt da hun så opp igjen, og flakket så med blikket hit og dit. Hva skulle hun liksom si nå? Hva sa man etter noe sånt? Hun følte jo hun hadde sagt litt for mye allerede.
+++Rosa trengte tydeligvis ikke å høre noe mer. Hun bare lo og tok lett tak rundt armene hennes, og lente seg fremover. Nora sperret opp øynene og lente seg instinktivt bakover. Rosa stoppet opp og så nok en gang forvirret ut, men så smilte hun bare.
+++“Greit,” sa hun og dro Nora inn i en klem istedenfor, med armene tatt pakket rundt henne og hodet lent på skulderen.
+++Nora sto frosset et bar sekunder før musklene tinte og hun klemte henne tilbake, like tett og med hodet lent oppå hennes. Dette var jo ikke så ille. Faktisk ikke i det hele tatt. Rosa føltes akkurat passe kjølig mot henne, også luktet hun godt også. Nora håpet hun også luktet litt godt, i det minste.
+++“Så varm du her,” sa Rosa og klemte henne litt hardere.
+++Nora smilte da og gjemte ansiktet i håret hennes. “Ja… Fryser aldri.”
+++“Virkelig? Da skulle vi jo komme hit først da, så kunne du blitt med på hele turen og holdt meg varm!”
+++Nora var sikker på at hun bare ble enda varmere etter det, og følte seg ordentlig lettet da Rosa slapp henne.
+++“Jeg må nesten gå nå,” sa hun og strøk en hårlokk bak øret sitt. Kinnene hennes var rosa og smilet konstant. “Men jeg tekster deg så fort vi er fremme. Så husk å ha på mobilen i dag!”
+++Nora nikket, mer ivrig en hun noen gang hadde gjort, og smilte uvanlig stort også. Rosa hadde begynt å rygge, men tok en pause før å smile litt mer til Nora, før hun fniste litt og forsvant tilbake til de andre.
+++Nora ble stående og se etter henne litt, før hun endelig klarte å rive seg vekk, og løp mot flytoget, med en kropp som føltes lettere enn noen gang.