14 desember

14

+++Ny dag, ny kafé, nytt strikkeprosjekt. Det var iallfall planen, men Nora hadde så langt bare klart å fullføre de to første. Strikkepinnene stakk ut av sekken og stirret anklagende på henne, der hun satt og bladde gjennom de samtalene hun hadde hatt med italieneren. Samtaler hun hadde likt veldig godt der og da, men som nå bare gjorde henne uggen og småkvalm. Hun orket ikke en gang å svare på den siste meldingen.
+++Rosa ville treffes igjen, før hun dro på lørdag.
+++Nora angret på at hun i det hele tatt hadde møtt henne til å begynne på. Angret på at hun hadde tatt imot den lappen med navnet hennes, som fortsatt lå i lommeboka. Angret på at hun hadde åpnet munnen og protestert på å bli kalt en hipster.
+++For hva var egentlig poenget med alt dette, når Rosangela til slutt skulle sette seg på et fly og dra bort?
“Hei vennen!”
+++Nora løftet hodet akkurat tidsnok til å bli dratt inn i en stor klem, og en velkjent duft bredde seg over henne.
+++“Hei mamma,” stønnet hun der hun ble klemt alt for hardt, og klemte henne tilbake så godt hun kunne.
+++“Å, så godt å se det igjen,” sukket moren og klemte henne litt mer før hun endelig slapp taket. Hun gikk til andre siden av bordet og hang av seg jakka, før hun plukket opp et kattebur fra gulvet og satte det på stolen ved siden av seg. “Sånn,” sa hun og satte seg endelig ned. “Nå, hvordan går det?”
+++Nora stirret sjokkert fra buret til henne. “Har du fått deg katt?!”
+++“Hva…?” sa hun forvirret før hun husket buret ved siden av seg. “Ånei, nei nei, jeg bare passer litt på mister hare her. Var nettopp og hentet ham, derfor jeg ble litt sein.”
+++Nora rynket pannen. “Mister hare?”
“Ja, mhm. Han er veldig grei å passe på, er så og si i dvale nå. Fortsatt helt utslitt etter påsken, stakkars…” sukket moren og klappet litt oppå buret med et omtenksomt og sårt blikk.
+++Nora sperret opp øynene. “Mamma!” hisset hun og lente seg så frem, og holdt en hånd på siden av munnen og senket stemmen. De var jo ikke alene på kaféen akkurat. “Sier du at det er påskeharen i det buret?”
+++“Mhm.” Moren nikket som om de snakket om noe helt hverdagslig, som at hun hadde kjøpt nye kaniner. “Jeg forstår godt at han blir sliten, han har jo så små bein. Men nok om det, hvordan går det?”
+++Nora så mot buret og skulte litt. “Jeg syns vi skal vekke ham.”
+++“Hva?” sa moren overrasket, og så lo hun litt. “Nei, du, nå må du gi deg. Har du det fint hos Mor? Du kunne jo bodd hos meg, vet du…”
+++“Du må vekke ham,” sa Nora bestemt, og øynene ble bare smalere. “Jeg vil vite hvorfor jeg ikke har fått noe påskeegg de siste årene.”
+++Moren sukket. “Det er fordi du ikke er noen unge lenger, Nora. Dessuten var det alltid jeg og pappa som ordnet påskeegget ditt.”
+++Nora gispet, som om moren hadde sagt noe ordentlig stygt noe. “Forteller du meg at dere lurte meg alle disse årene? Når det i tillegg er en fullt fungerende påskehare rett ved siden av deg til å gjøre jobben?”
+++“Full fungerende er vel å ta litt i…” mumlet moren og gløttet inn på det sovende dyret. “Jeg tror det er bra at mange fikser sine egne egg nå, han setter nok pris på litt hjelp. Det samme gjør jo faren din. Tenk om ingen kjøpte julegavene sine selv! Da hadde han jo aldri fått komme hjem!”
+++Nora lente seg tilbake og la armene i kors. “Jeg kan ikke bo hos deg, for du har en knøtt liten leilighet med kun en sofa til overs,” sa hun. Det var tross alt på tide med et samtaleskifte.
+++“Jo, ja…” mumlet moren og så litt tankefull ut. “Vel, du kunne jo ha fått sengen min da, så kunne jeg ha ligget på sofaen.”
+++Nora hadde ikke helt forventet et slikt tilbud, og det fikk henne til å løsne litt på skuldrene. “Mamma da. Takk, men aldri i verden om jeg hadde latt deg sove på sofaen.”
+++Moren smilte litt da og rettet seg litt opp. “Ja, du har vel rett. Pluss det blir ordentlig trangt når Petter er på besøk uansett,” sa hun og bestilte en kaffe fra en forbipasserende servitør.
+++“Petter?” Nora løftet litt på det ene øyebrynet og klemte om tekoppen sin. “Det er en ting jeg syns vi skal snakke litt om!”
+++“Nei, gi deg nå,” sukket moren og ble litt bestemt i stemmen. “Du tror kanskje jeg ikke merker det, Nora, men jeg gjør det. Slutt å vri deg unna alle spørsmålene dine. Hvordan tror du det føles når faren din ringer nesten på gråten, og i tillegg forteller meg at du er i Oslo? For det hadde ikke jeg hørt et pip om!”
+++Nora stirret skeptisk på henne. “På gråten? Virkelig?”
+++“Ja, men samma det, han får bare gråte hvis han vil det,” sukket moren og veivet litt med hånden. “Hvorfor sa du ikke til meg at du skulle komme hit?”
+++Nora sukket og stirret nedi koppen. “Fordi først og fremst var det en spontan greie, og for det andre ville jeg slippe alt maset om hvorfor jeg dro og…ja. Sånt.”
+++“Nora da,” sa moren og smilte litt oppgitt. “Jeg dro jo først. Så jeg vil være den siste personen som gir deg en preken om akkurat det der, og jeg forstår vel best av alle.”
+++Hun hadde et poeng, det måtte til og med Nora innse. Så hun presset frem et smil, som ikke var særlig overbevisende. “Beklager…”
+++Stillheten senket seg over dem litt da kaffen ankom bordet og de begge ble sittende litt med sine egne tanker.
+++“Så,” brøt moren stillheten til slutt med. “Hvordan går det med deg?”
+++Nora løftet blikket opp fra koppen og lente seg sakte tilbake. “Det går…greit. Litt opp og ned,” svarte hun og stirret på koppen igjen. “Er bare litt mye som skjer, og litt vanskelig å vite hva man egentlig bør gjøre…”
+++Det føltes litt bedre å si enn at hun hadde vært på tinder date den ene dagen og den neste anklaget vennene henne for å være lesbisk. Det hele var et nytt lass med tanker og følelser oppå det tankefjellet hun alt hadde gående i hodet.
+++Moren smilte forståelsesfullt, og det virket faktisk ganske ekte. “Nora, vennen. Du må bare følge følelsene dine…”
+++Nora sukket litt og kunne ikke la være å himle med øynene. “Ja, for det er så lett!”
+++“Selvfølgelig er det ikke lett, det er kjempevanskelig!” sa moren. “Hele livet er en evig parade av vanskelige prøvelser og avgjørelser man liksom skal ta. Men, det er først når vi tør å ta de avgjørelsene, når vi følger følelsene våres, spesielt de man har gravd vekk–noen ganger uten at vi er klar over det selv en gang, at vi blir belønnet med de virkelig gode øyeblikkene. Når vi tør å ta den sjansen, å si de tingene, å satse.”
+++Nora stirret på henne og visste ikke helt hva hun skulle si. Det hørtes jo delvis logisk ut, men også veldig noe som kunne stå på en plakat i et kleint interiørblad.
+++Moren sukket litt. “Det som suger så jævlig er jo at ingen kan gjøre det for deg.”
+++Nora trakk litt på smilebåndet da, og begynte så å le. “Mamma, du kan ikke si sånt!”
+++“Ikke fortell meg hva jeg kan si og ikke, jeg er mammaen din!” protesterte moren, mens Nora knakk helt sammen av latter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.