Happy Halloween, eller hva man nå sier

20161031_162000

Jeg orker ikke å feire noe særlig Halloween i år. Ble ikke invitert på noen fester uansett, og den middagen jeg vurderte å ha var det ingen som kunne komme til. Jeg må skaffe meg flere venner. #firstworldproblems

Jeg ville lage en Halloweenvideo da, og fikk til og med Paul med på det. Vi lager sånne gresskarlykter for første gang, og det kunne gått verre. Var veldig gøy iallfall. Vet ikke om videoen er så gøy for noen andre enn meg, så legg gjerne igjen en kommentar hvis du ser den.

Den ble ikke så nifs. Jeg ville egentlig filme når det var mørkt, men da jobbet Paul, så da ble det sånn her i stedet!

Kameraet sluttet visst å filme, så dere må klare dere med bilder av hattifnattene.

2     1

Jeg lagde også en Halloween spesial til Grønt på Bordet, har dere sett den?

Bli med på NaNoWriMo i Norge

Bilder fra unsplash.com
NaNoWriMo Norge

Til deg som sitter oppe til langt over midnatt for å skrive. Til deg som alltid har med en slitt notatbok og konstant skriver ned idéer. Til deg som alltid har drømt om å bli forfatter, selv om du kanskje aldri har sagt det høyt. Til deg som ikke har plukket opp pennen siden ungdomskolen. Til deg som allerede elsker å skrive, og til deg som bare tenker på det. Bli med på NaNoWriMo.

NaNoWriMo = National Novel Writing Month

1 november er det nok en gang tid for NaNoWriMo. Ja, det heter ‘National’, men det er blitt en international greie og det foregår for fullt i Norge. Og ja, det står ‘Novel’, men det er altså det engelske ordet for ‘roman’. For vi skal ikke skrive en novelle, vi skal skrive en bok! Et førsteutkast iallfall. 50 000 ord på 30 dager!

Det som er så fint med NaNoWriMo er at alle kan være med. Det har ikke noe å si om du har skrevet i flere år eller aldri har skrevet noe. Første gang jeg ble med på NaNoWriMo hadde jeg bare holdt på i noen måneder. Ingen ser det du skriver, så man trenger iallfall ikke å tenke ‘Jeg er ikke flink nok!’.

NaNoWriMo Norge har et fint skrivemiljø

‘Det er oss mot skrivesperren.’

Hele NaNoWriMo er egentlig en stor skriveøvelse. Man utfordrer seg selv og oppdager garantert noe nytt på veien. Kanskje man er skikkelig flink til å beskrive solnedganger? Eller å skrive jomfruer i nød? Og ikke minst: man blir bedre. Jo mer man skriver, jo flinkere blir man. Til en viss grad iallfall, men man blir ikke flinkere om man ikke skriver, det er helt sikkert.

Det jeg liker best med NaNoWriMo er det gode skrivemiljøet. Alle er venner og det er aldri noe pirking på skrivefeil eller konkurranse mellom deltakerne. Vi heier på og motiverer hverandre, og hjelper til der vi kan. Det er oss mot skrivesperren. Jeg er spesielt glad i chatten, som faktisk er aktiv året rundt nå, og vi snakker om så mye mer enn bare skriving, så anbefaler virkelig å komme innom en tur.

Skal du delta på NaNoWriMo? Fortell gjerne litt om hva du skal skrive!

I går skrev jeg en liten guide på www.skriv.it, til hvordan man kan forberede seg til NaNoWriMo. I løpet av November kommer det til å dukke opp flere tips og triks fra meg og alle de andre bloggerne på skriv.it, og generelle skrivetips resten av året, så følg oss gjerne! Vi har også en facebookside.

Medeltidsveckan [5] + Da jeg ble skikkelig full

img_8594

Så var det fredagen. Jeg føler dette bildet demonstrerer den dagen veldig bra:

img_8669

Men det kommer vi tilbake til senere. Fredagen er piratdagen, så da oppfordres alle til å kle seg ut som pirater.  Jeg tok visst ingen ordentlige bilder av mitt kostyme, men jeg hadde ikke noe ordentlig kostyme uansett. Jeg kjøpte et sjal og snurra det rundt hodet. Her er en selfie. Pirelfie? Eh, nei.

20160812_173859

Jeg tok derimot noen ordentlige bilder av Lisa som hadde et ordentlig kostyme.

img_8633     img_8653

Det var en del folk der vi tok bilder, som gjorde det litt utfordrene, men men. Vi hadde det gøy. Jeg trødde i havet og ble våt på skoen. Det var ikke så gøy.

img_8678 img_8683

Etterpå dro vi på markedet og satt foran scenen der en stund, og hørte på forskjellige piratband.

img_8685 img_8694 img_8698

Her snakker vi ordentlig kostyme forresten.

img_8701     img_8704

Og så…gikk det galt. Som ekte pirater hadde vi alt begynt å drikke, og noen (meg) undervurderte hvor mye de tåler, spesielt med tanke på at noen (meg) sjeldent drikker. Så jeg drakk litt eplevin og litt vodka blanda med brus. Og litt til. Og litt til. På et punkt flyttet vi oss hjem til noen bekjente og drakk litt til. Og litt til.

Jeg aner virkelig ikke hvorfor, men det slo meg ikke en eneste gang at litt+litt+litt+litt=veldig mye. Så da det var på tide å dra på en ordentlig konsert, så styrtet jeg like godt glasset til Paul også, for han var så treig. På veien til lokalet følte jeg meg passe fin og brisen. Dette blir gøy, endelig er vi med på noe ordentlig, woho!

Så satt vi og ventet på innslipp, og selv om jeg ikke drakk noe mer da, så gikk brisenheten ganske raskt over til gladfull. Jeg drakk litt vann, men det var for seint, og brått var jeg gråtefull. Det var litt av en berg og dalbane. Eller nei, det var mer et stup. Det gikk rett ned. Paul trodde at jeg bare tullet frem til jeg satt der med tårevåte kinn og sa “Paul, jeg føler meg ikke helt bra.” Noen minutter før (jeg har egentlig ikke tidsperspektiv lenger, men tror vi satt der en halvtime, maks en time!) hadde det slått meg at jeg hadde jo drukket en del, og på et punk hadde jeg sjanglet meg til doen i håp om å kaste opp litt. Det klarte jeg altså ikke.

Uansett! Det var ganske opplagt at jeg ikke skulle på noe konsert, så Paul støttet meg opp og sjanglet meg i vei tilbake til leiligheten vi nettopp hadde kommet fra. Veien føltes veldig mye lengre tilbake, og jeg husker at jeg sjekket om jeg fortsatt hadde med meg kameraet sånn 5 ganger, og mobilen, like overbevist om at jeg hadde klart å miste de i løpet av de tretti sekundene som var gått siden sist sjekk. “Paul, har jeg husket kameraet mitt? Ja? Har jeg husket mobilen? Er du sikker? Ok. Hva med kameraet?”

Halvveis på gåturen trengte jeg en pause, fordi verden snurrer ganske hardt innen da. Sånn som jeg husker det, så satte jeg meg pent og pyntelig ned på fortauskanten, før jeg måtte legge meg litt ned på ryggen. Ifølge Paul så la jeg meg ned midt i veien, men det fins ingen andre vitner til dette, så tar det med en klype salt.

Så fortsatte vi turen, jeg sjekket at kameraet var der et par ganger til, sa ting som “ååå, du er så snill med meg, Paul!!!!” og “Tror du jeg får min første blackout nå????”. Jeg gjorde ikke det, men Paul sa han håpet jeg gjorde det.

Rett før vi kom frem, hadde jeg lyst til å legge meg ned på veien igjen. Det fikk jeg ikke lov til, så jeg tryglet om å få lov til å legge meg litt i hagen i det minste da vi kom frem. Det fikk jeg lov til, og det må være top fem over hvor lykkelig jeg har blitt for noe noen gang. Så, så fort vi ankom hagen, slang jeg meg ned på bakken. Jeg har aldri følt meg så svimmel (og blir svimmel bare av å tenke tilbake på dette). Var som om tyngdekraften brått var 10 ganger sterkere.

Det var bra jeg la meg i hagen, for det tok ikke lange tiden før jeg spydde. Og spydde. Kanskje jeg fikk litt black out, for jeg kan bare huske 2-3 ganger, men Paul sier det var 5. Han hadde visst til og med gått inn for å hente noe på et punkt, og det kan jeg iallfall ikke huske. Jeg husker bare at det var sykt digg å spy, og at da det var tide for å gå inn, så klarte jeg ikke å ta et eneste skritt selv.

Nå kom jeg på at klokken da var sånn 8 på kvelden da. Yes. Så dritings at jeg ikke klarte å sitte oppreist en gang, klokka 8 på en fredagskveld. Har aldri vært så full før, og jeg håper det aldri skjer igjen. Det var grusomt, og jeg ler meg ihjel hver gang vi snakker om det. Resten av kvelden sov jeg på sofaen deres. Jeg husker at de så på en Hank Green film som gikk på tv, og på et punkt var det vors nummer to i stua.

Når jeg våknet 8 neste morgen følte jeg meg egentlig ganske grei, for da var det jo alt 12 timer siden jeg var på mitt fulleste. Alt jeg ville da var å spise og komme meg hjem til teltet, så etter jeg fikk Paul til å stå opp, dro vi innom Max Burger, og så lå vi i teltet hele lørdagen. Vi unnskyldte det litt med at det regnet, men formen var muligens en smule redusert.

Konklusjon: Ikke la en russer blande deg drinker. Bare fordi noen smaker brus, så kan det fortsatt være 50% vodka.

Medeltidsveckan [4]

img_8392

Nå var det på høy tid med mer Medeltidsveckan, syns dere ikke? Typisk meg å komme halvveis i sånne her ferie-poster, og så går jeg lei og aldri fullfører. Slutt på det, fullføre skal vi! Så her har vi torsdagen, som startet med at vi så på fotballkamp mellom barbarene og …beduinene? Husker jeg riktig nå? Det gikk iallfall veldig dramatisk for seg, kanskje mest fordi ingen kan reglene (eller kan å følge dem). Min favoritt var når målene måtte spilles igjen i sakte film for å finne ut hva som egentlig skjedde.

img_8394 img_8397img_8395

Så ble vi sultne og ruslet ned på markedet på jakt etter en matbit, og for å titte litt! Jeg burde kanskje vise dere hva jeg kjøpte i løpet av uken?

img_8398     img_8448img_8401 img_8402 (more…)

Møt Mjau og Mango

img_9448

Se, jeg kan fortsatt ta bilder selv! Utrolig! Tenkte det var på tide at jeg fortalte om kattene vi passet nå. Hils på Mjau og Mango! Vi passer de for en venn av en venn, og de har nå vært her…2 måneder? De blir iallfall 1 måned til, og vi storkoser oss*! Det er så koselig med små pelsdotter boende her. I motsetning til hybelkaniner, de er ikke velkommen.

Dette er Mango! Hun er introvert og ser ofte sjokkert ut, og hun liker å bli klødd på rumpa og å sove øverst i kattestativet.

img_9384     img_9401
img_9399     img_9435

Dette er Mjau. Hun liker å sove på stolene (hun veksler mellom alle 4) og nest øverst i kattestativet, spise planter og spille overlegen. Hun er ganske tøff i trynet, og det tar litt tid før man får lov til å klappe på henne. Hvis man har godbiter så får man lov til alt. (Jeg har hørt at snapchatfilterene skal funke på henne, men så langt har jeg hatt liten suksess.)

img_9408     img_9424
img_9418     img_9430

Begge to eier leiligheten helt (ok, mest Mjau), og ser på den som en stor kattelekeplass. Det er litt uvant for meg som er vant med katter som vet at de ikke får gå opp møblene, men men. Går ikke ann å bli sur nå de er så søte.

img_9444 img_9446

Her er Mango ekstra søt.

img_9447 img_9456     img_9450

Her er Mjau sitt bossy selv.

img_9461     img_9476

*Det var ikke sååå koselig i dag når vi vasket gulvet i stua og kjøkkenet. Sånn skikkelig grundig, hvor man drar frem møbler og alt. Og vasket hele sofatrekket. Hvorfor? Den deilige duften av kattepiss. Det tok oss litt tid å finne ut hvor den kom fra, og en stund mistenkte vi sofaen, men viste seg å være i et hjørne på kjøkkenet. Nå har vi satt en kattedo der, og krysser fingrene for at det ikke skjer igjen.

Hva jeg har lært om skriving [Bloggutfordring]

Foto fra unsplash.com. Igjen, I know.
photo-1473181488821-2d23949a045a

Jeg har egentlig sagt ja til å bli med på et lite bloggprosjekt, hvor man hver uke har et tema man kan blogge om. Problemet er bare at jeg ikke aner hva jeg skal skrive om ukens tema. Hva jeg har lært. “Har jeg lært noe da?” tenker jeg. Egentlig er det vel bare å velge seg et tema, og akkurat nå slo det meg at ‘skriving’ er et bra et!

  • Man skriver ikke en bok fra A til B, og så er man ferdig. Man må skrive den flere ganger, og den forandrer seg litt for hver gang, men den blir bedre.
  • Førsteutkast er så mye enklere enn andreutkast.
  • Det er fint å unngå klisjéer, men klisjéer fins også for en grunn. (For de funker.)
  • Skriv ned alle idéene, alltid. For du kommer til å glemme dem.
  • Det er helt greit å starte en historie uten å vite hvordan den slutter. Slutten dukkert mest sannsynlig opp av seg selv en plass.
  • Noen dager klarer du å skrive 100 ord, andre dager klarer du 10 000. Og det er helt normalt.
  • Beste medisin for skrivesperre er å fortsette å skrive.
  • Å ha skrivevenner er gull verdt. (Meld deg inn i NaNoWriMo, var der jeg fant alle mine.)
  • Ikke bry deg om skrivefeil og plot og sånt i førsteutkast. Ting trenger ikke å gi så mye mening der.
  • Det er lettere å skrive hvis man skrur av internett. Helt sant!
  • Noen ganger må man vente lenge på de gode setningene. Andre ganger kommer de helt ut av det blå.
  • Plottet er sikkert ikke så forutsigbart som du selv føler det.
  • Å la andre lese er veldig skummelt de første gangene. Og så blir du avhengig av det. (Igjen: skrivevenner!)
  • Du kan ikke vente på inspirasjonen. Du må jage den. Så sett deg ned og skriv.

Der, det ble jo noen raske skrivetips. Kinda? Og siden jeg så vidt nevnte det – NaNoWriMo starter om en uke, og jeg anbefaler virkelig alle å bli med! Uansett om du har skrevet i 10 år eller fortsatt venter på å begynne. Det har blitt skrevet litt mer om det på www.skriv.it, et annet bloggprosjekt jeg driver.

—————–

Andre bloggere som er med på dette prosjektet: 
NadiaMartineMillaMarie, CarolineLuisaAnonymIngvildAngela, Carina

En trøtt kropp

Foto fra unsplash.com

photo-1453227588063-bb302b62f50b

Jeg er så utrolig trøtt for tiden. Tenkte det kanskje kom av for lite søvn (Sover ca 7-8 timer hver natt), men selv etter en natt med 11 timer søvn er jeg dautrøtt etter 4 timer våken (Jeg våknet noen ganger de 11 timene da. Med sovemedisin!). Drikker jeg ikke nok vann? Er det fordi jeg glemmer vitaminene? Eller spiser jeg ikke nok? Eller er det bare den gode gamle ME’en som har det gøy? Føler jeg har prøvd alt og ingenting hjelper, og nå har det holdt på i to uker. Veldig frustrerende! Har til go med prøvd å spise godteri for å få litt sukkerkick, men neida. Tror jeg skylder hele greia på været. Har vært konstant overskya i over to uker nå. Krysser fingrene for at sola tar med seg litt energi, når enn den kommer.

Ellers tar jeg imot tips!

Plant / Life goal

Hadde ikke gjort meg noen ting om leiligheten så sånn her ut. Har rundt 80 planter nå, så nærmer seg! Fant forresten videon her (en internettvenn sendte den til meg), og her er noen tips til hvordan ta bedre vare på plantene sine. Planter til folket! De som følger meg på snapchat har nok fått med seg at jeg har blitt veldig hekta på å kjøpe planter, og det er veldig gøy når jeg får meldinger om folk om at jeg har inspirert dem til å kjøpe planter også! Jeg skal snart vise dere mine, samlingen har jo vokst veeeeldig siden mitt forrige planteinnlegg.

I krig med angsten

Foto fra unsplash.com
photo-1446071103084-c257b5f70672

Jeg husker rett og slett ikke om jeg har nevnt det her, men for 1-2 måneder siden begynte jeg å gå til psykolog for å jobbe med den sosiale angsten min. Det er via et gratistilbud som kommunen har, og jeg liker det veldig godt. Men det er tøft, utrolig tøft. Å snakke om alle de vonde tingene, om hvorfor man føler og opplever ting sånn og sånn. Også er jo psykologer sånne djevler som vet akkurat hva de skal si for å få deg til å gråte (les: de gjør en god jobb).

Det går litt opp og ned med denne angsten for tiden. For det meste opp. Jeg føler jeg har fått noen gode verktøy å jobbe med, føler jeg klarer mer, og føler meg veldig motivert. Men noen dager har jeg lyst til å bare gi opp kampen helt. Jeg har det jo fint? Jeg kan da leve med litt angst?

For det er en kamp. Det føles som om man har to stemmer i hodet, eller en person på hver skulder, som sier helt forskjellige ting. Den ene er angsten, mester i å tenke ut de verste tingene som kan skje, og er ganske overbevist om at det vil skje også. Den andre er fornuften, som sier ting som “Neida, det er ikke farlig å spørre noen om hvor mye klokka er. Og hvis de blir sure på deg, så er det jo de som er dust.”

photo-1455793222120-98f37a8d4ede

Jeg vet hvilken jeg skal høre på, men det gjør ikke den andre stemmen mindre vond og tung å bære. Den er der alltid, lusker i bakgrunnen og er max skeptisk. Jeg er blitt ganske flink til å ignorere den da, men også litt for flink til å ignorere alle de vonde følelsene. De som bor dypt inni kroppen og kommer fra opplevelser man helst ikke vil tenke så mye på.

Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med det. Jeg var deprimert i flere år som tenåring på grunn av de følelsen, og trodde jeg hadde jobbet med gjennom de. Det kan nå virke som om jeg kanskje bare fant et kott og låste dem inn i stedet. Som ikke er så bra, for ting forsvinner ikke når du ignorere de. De vokser. Litt som hybelkaninene under senga.

Det går bra altså. Veldig bra, de siste månedene har vært noen av de beste på en god stund. Selv om det er tunge dager, så er motivasjonen på plass. Det er jeg som skal vinne denne krigen.