sykdomstanker

Untitled

Pappa lurte på om jeg ville begynne å øvelseskjøre igjen, og sa at det sikkert ikke skulle så mye mer til nå før jeg kunne ta oppkjøring. Kanskje til og med i sommer hvis jeg sto litt på. Å få lappen og bil hadde gjort ting mye enklere. Som hvis jeg må å handle trenger jeg ikke å hvile i to dager for å klare gåturen til butikken. Hvis jeg vil besøke venner trenger jeg ikke å bytte flere busser og bruke opp halve energilageret innen jeg kommer frem. Men, når man knapt klarer å forlate leiligheten, så klarer man ikke å øvelseskjøre heller.

Sist gang jeg var ute av leiligheten var på tirsdag. Jeg gikk en ti minutters tur og ble dårlig. Før det var jeg ute på fredag og traff ei venninne i Oslo. Det var en fin dag.

Det er frustrerende å måtte si nei ni av ti ganger, og å alltid måtte utsette planene sine. For et år siden skrev jeg liste over alt jeg hadde lyst til å gjøre i 2015, og noen mål jeg hadde veldig lyst til å klare. Av de tjue punktene klarte jeg rundt tre, og bare et av de fire målene. Fjoråret skulle bli så fint og bra, men i stedet var jeg sengeliggende det meste av tiden. Ni av ti dager var en dårlig dag.

I dag er jeg også dårlig, kvalm for tredje dag på rad. Jeg vet ikke hvorfor. Nesten ingen mat frister, og det hjelper ikke akkurat på energien å ikke spise. Så jeg ligger i senga og tenker på alle mine favorittretter, prøver å finne noe som frister. Så langt har hvitløksbaguetter hatt mest suksess.

Fine ting i dag: timer med playstationspilling, lese bok jeg liker, og Paul som hjelper.