Siste innspurt, Japan

Skjermbilde 2015-11-21 kl. 19.39.20 Skjermbilde 2015-11-17 kl. 20.09.49
Skjermbilde 2015-11-21 kl. 19.17.31 Skjermbilde 2015-11-21 kl. 19.37.17
Skjermbilde 2015-11-21 kl. 19.39.38 Skjermbilde 2015-11-21 kl. 19.37.40

Nå er det siste innspurt her i Japan før jeg drar hjem på tirsdag. Fullpakka program og masse som skal oppleves. I dag feks var vi i en av nabobyene og besøkte et tempel, og snart skal vi på karaokebar. I morgen skal vi tilbake til Tokyo igjen. Når jeg kommer hjem til Norge får jeg forhåpentligvis satt meg ned og gått gjennom alle bildene jeg tar – hvis ikke må dere mase på meg! Jeg kan nemlig høre xboxen rope på meg helt hit. Kanskje jeg må gjøre det sånn at litt spilletid blir belønning når jeg har gått gjennom x antall bilder? Frem til da kan dere snike på instagramen min. Jeg heter der, som alle andre steder, @tingekatrine

Tokyo, Japan

DSCF9937

På fredag dro vi til Tokyo. Det tar litt over en time å reise dit med tog, noe som går veldig greit da det er mye å se på ut av vinduet eller på mobilskjermen. Eller så kan man gjøre som femti prosent av de andre på toget – sove!

DSCF9940DSCF9935 (more…)

Togane, Japan

DSCF9911 DSCF9912 DSCF9915

På tirsdag landet jeg i Japan, klokka 10 på morgenen lokal tid, etter 15 timers reise. Så ble jeg rullet gjennom flyplassen i rullestol. Jepp, rullestol. Jeg hadde nemlig bestilt assistanse, men forklaringen på at “jeg kan gå, bare ikke så langt” lot seg tydeligvis ikke oversette til japansk. Så jeg ble rullet rundt som om jeg var helt hjelpesløs, noe som var ganske kleint, men samtidig helt fantastisk. Jeg slapp å stå i kø, og jeg slapp å gå veldig langt – to energikrevende og potensielt smertefulle ting. Når man slipper den påkjenningen på reisen, så blir resten av ferien mye lettere å nyte.

DSCF9924 DSCF9925

Serena hentet meg og tok meg med til Togane, hvor hun bor og studerer. Det er en rolig by full av gamlinger og studenter, hvor alle bygningene knapt er blitt rørt siden 80 tallet og utsagnene om at ‘japan er så folksomt og travelt’ blir utfordret. Jeg liker det. Jeg liker Japan. Ting er som forventet, men samtidig ikke. Toalettsetet har varme i seg, butikkdamene leser opp prisen på hver eneste vare du kjøper, og skolebarna skriker ‘hello!’ etter deg. Og i lyktestolpene henger det gigantiske edderkopper, men det trenger vi ikke å snakke om.

DSCF9928 DSCF9929 DSCF9930

Bortsett fra turen til Tokyo på fredag har jeg ikke gjort så mye. Serena har skole og lekser, tirsdag til torsdag. Så det blir en del hjemmetid, noe som passer meg helt perfekt. Jeg trenger å slappe av, og jeg holder fortsatt på med NaNo.

Vi har tittet i butikker da, som er en opplevelse i seg selv. Jeg har dessverre ikke tatt noen bilder av det, men jeg skal! Syns det er så gøy å se bilder fra slike helt dagligdagse ting fra andres ferier, så skal prøve å snike til meg litt mobilbilder (usikker på om de blir så glade om jeg drar opp kameraet i butikkene).

DSCF9931 DSCF9932DSCF9926DSCF9927

Jeg skal fortelle om Tokyo snart. Tok dessverre ikke så mye bilder, hadde for mange poser fra den intense shoppingrunden. Er dere klar over hvor mange Mummi-ting de selger her? Send hjelp.

Hvis noen lurer på noe, så er det bare å spørre. Er gøy å fortelle om reisene sine, og Japan er vel et land mange er nysgjerrige på. Så fyr løs om dere har noe på hjertet.

Jeg lever altså

Skjermbilde 2015-11-07 kl. 04.47.43

Jeg har bare angst opp gjennom taket og alt føles så tungt. Evig lange mentale lister over alt som er blitt utsatt holder meg våken uten at jeg får gjort noe med det. Henvisningen til psykologen ligger på kjøkkenbordet og samler støv. Skolen føles bare tyngre og tyngre for hver uke, og jeg lurer på om det egentlig er verdt det når jeg gråter på busstoppet. Gråter av hver minste ting for tiden, tør knapt å forlate leiligheten. Misunner alle som er friske, som klarer å jobbe og treffe venner og gjøre det de har lyst til. Det er fire uker siden jeg traff noen venner nå, for jeg orker ikke å reise noe sted. I tillegg har Moshi flyttet. Leiligheten føles så tom. Uten Paul hadde det sikkert klikket for meg for lengst.

Dette er ting som er vanskelig å skrive om. Fordi jeg ikke vet hvordan respons jeg kommer til å få, og er redd for å bli misforstått. Det virker som om mange tror man kun skriver slikt som dette for å få oppmerksomhet. For meg kunne det ikke vært lengre fra sannheten. Jeg vil bare være ærlig. Fortelle dere hvorfor jeg er borte. Jeg vil at man skal kunne være åpen med slike ting, hvis man vil, istedenfor å skrive utydelige innlegg om at ‘ting er tungt for tiden’.

På mandag drar jeg til Japan. Etter to uker kommer jeg hjem igjen. Forhåpentligvis hjelper den lille ferien litt. En pause fra hverdagen, litt pusterom. Først skal jeg kose meg med den store kinodagen, og på søndag skal jeg besøke Moshi. Hvis jeg klarer det, og kroppen gir meg lov.