Ny-gammel hobby

DSCF8980

Jeg syns det er så gøy når jeg tar opp gamle hobbyr. For jeg går ofte og tenker på at jeg vil begynne igjen med ting jeg likte å drive med før, som feks skriving. Nå har jeg begynt litt med strikking igjen, og forhåpentligvis fortsetter jeg. Prøvde meg på en genser til Moshi, men det gikk jo… ja…

DSCF8981DSCF8984

Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Kan jeg få skylde på at Moshi har en rar kropp fordi han er blanding av hvem vet hvilke raser? Har kanskje litt med at jeg ikke kan lese strikkeoppskrifter, men er mest Moshi sin feil, selvfølgelig. Men jeg skal prøve igjen. Lengre hals neste gang!

Dette var egentlig bare en test, så jeg angrer litt på at jeg bestemte meg for å strikke et mønster. Kunne spart litt tid der.

DSCF8986

 

Men på den andre siden så trenger jeg trening i å strikke mønster også. De blir så ruglette og bølgete, for jeg (tror jeg) strammer tråden for mye? Ønsker meg en strikkelærer.

NaNoWriMo

 

I år skal jeg være med på NaNoWriMo for første gang, og jeg gleder meg skikkelig! Jeg var sånn halvveis med i fjor, men i år går jeg all in. Jeg SKAL klare 50,000 ord! Har alt hatt en idé klar i flere måneder, så det skal bli godt å endelig begynne snart. Spesielt etter å ha jobbet med det utkastet i hele sommer, hvor jeg skrev de samme 30 siden igjen og igjen. Endelig kan jeg skrive hva jeg vil, istedenfor å måtte fokusere på å få en liten del av teksten best mulig. Jippi!

Skal noen av dere være med? Til de som ikke aner hva jeg snakker om: National November Writing Month går kort fortalt ut på at man skal skrive 50 tusen ord til en novelle i løpet av november. That’s it, egentlig. Hvis man er medlem på siden dems (gratis altså) så får man tilgang til et ganske fantastisk forum, hvor man blant annet kan spør om råd og tips om absolutt hva som helst. Alt fra “Hvordan bør jeg formulere denne setningen?” til “Hvordan føles det egentlig å brekke en arm, og hva skjer hvis man ikke bandasjerer den?”. Ganske greit hvis man vil skrive om noe man har null erfaring med selv.

Det fins egentlig ingen regler, og du legger ikke ut teksten din noe sted (med mindre man vil da, det går sikkert ann). Det har altså ingenting å si om man har skrevet noe før eller ikke. Det viktigste er om du har lyst til å skrive noe. Hvis ja, bli med! Det er også et eget norsk forum der inne, og de arrangerer skrivetreff rundt forbi. Så man kan sitte og skrive sammen, og kanskje spør hverandre om råd hvis man vil det.

Dette ble litt rotete. Skal du være med på NaNoWriMo? Hurra! (Kanskje vi kan bli writing buddies?) Hadde du ikke tenkt å være med, men har tenkt litt på at det ville vært gøy å skrive noe? Hurra, bli med alikevel! Sånn, det var egentlig alt jeg ville si. Gleder meg!

5 år i en syk kropp

Untitled bildet er linket til fotografen

Ifølge en av mine gamle notatbøker er det nå 5 år siden jeg begynte å mistenke at noe ikke var helt som det skulle. 5 år siden jeg tenkte at jeg kanskje ikke bare var trøtt, for man skulle da ikke være det hele tiden? Og i tillegg ha vondt i magen, hodet, musklene, kroppen? Og bli syk annehver uke?

“Du er ikke bare deprimert da?” spurte de. Legene som skulle hjelpe meg, men som ikke helt viste hva de skulle gjøre. Etterhvert turte jeg nesten ikke å gå til dem lengre. Det tar mange krefter å ikke bli trodd av noen. Som alle venne som bare forsvant, når jeg ble hun kjedelige som ‘aldri gadd’. Som alltid sa nei til alle invitasjoner. “Jeg tror du er blitt litt hypokonder.” Jeg tror ikke vi bør være venner mer. Hva tenker de nå? (Leser de dette?)

Det tok mer enn to år før jeg fikk en diagnose. Jeg hadde endelig blitt kvitt min forrige demon, den som gjorde alt så tungt og mørkt. To små år fikk jeg i lyset, før det ble overskyet igjen på en annen måte. Fra depresjoner til ME. 1853ish dager hvor jeg har måtte si nei til så mye. Nei til mine hobbyer, nei til mine interesser, nei til mine drømmer. Jeg skulle få jobb, tjene penger, reise. Jeg skulle ta bilder, lære, utvikle meg. Jeg skulle prøve nye ting, oppleve, gjøre.

Men jeg har ikke fått lov. Jeg har vært så sliten at jeg kaster opp. Så sliten at jeg har måtte ligge i mørket og holde meg for ørene. For sliten til å klemme, danse, prate, spise, lytte, gå, føle, skape, kysse, leve.

Det har vært gode dager. Små lysglimt, små håp som gjør at man klarer å fortsette. Men det henger alltid over meg, den lille frykten. Gjør jeg for mye nå? Kommer jeg meg opp av sengen i morgen? Venter på det neste smellet. “Du er heldig.” er det noen som sier. “Som ikke trenger å gjøre noen ting, som ikke må gå på skole eller jobbe.” Jeg vet de ikke mener noe vondt med det, at de bare ikke forstår, men det føles alltid som et stort slag i brystet.

Det er ikke bare tid jeg mister, men også muskler, selvtillit, kunskap, hukommelse og sånne ting som er greit å ha. Det føles som om kroppen og hodet gradvis visner bort. Jeg glemmer ting like fort som jeg lærer det, jeg blir mindre og mindre sikker på at jeg egentlig kan noe, mattestykker som var en lek før er blitt umulige, og bare å gå ti badet er nok til å gi kondisen en jobb. Og jeg føler meg som en dårlig venn, kjærest, datter, søster, kusine fordi jeg ikke strekker til.

Men jeg har ikke gitt opp. Nå feirer jeg å ha overlevd fem, og en dag skal jeg feire å ha blitt frisk.

litt produktiv, men for det meste ikke

10731580_565506673549268_1237891434_n10724678_1491394224453895_1562521639_n1390076_1494940660759902_554646916_n10724937_822188114492552_1779136127_n

Jeg gjør litt fornuftig. Maler litt vinduskarm, pakker ut av noen esker og legger ut møbler på finn.no. Fotograferer et kokkekurs, poster endelig et par brev og er med venner på kino. Men mest av alt spiller jeg xbox. Dagen lang, fra morgen til kveld. Det er ingenting som får tiden til å gå raskere enn å spille tvspill. Og plutselig er det blitt mørkt ute og jeg angrer på at jeg har tullet bort nok en dag. Men så prøver jeg å si til meg selv at det er lov når man er så sliten. (Og er det egentlig så viktig hva man gjør så lenge man er glad og ingen får vondt?) Er skikkelig tiltaksløs for tiden, men jeg har i det minste begynt å strikke igjen. En genser til Moshi. Jeg håper den passer.

hyttetur på fjellet

DSCF8924
DSCF8927DSCF8931

 

Her, endelig noen bilder fra min siste hyttetur. Jeg tok en del, men for det meste bare av den fine utsikten og av Moshi. Vi gjorde ikke så mye der oppe, bare slappet av og gikk turer med hundene. Jeg var der med naboen min, Ingunn. Vi ble kjent via en gruppe på facebook, og så oppdaget vi begge bodde i Lørenskog. I samme blokk. I samme etasje. Det er  faktisk bare en leilighet mellom oss! Morsom tilfeldighet. Hun spiser også vegansk og har ME, så det var gøy å oppdage at jeg har en nabo som jeg har en del til felles med.

DSCF8907
DSCF8909DSCF8929
DSCF8891
DSCF8892
DSCF8898DSCF8893
DSCF8888
DSCF8814
DSCF8815
DSCF8816
DSCF8817
DSCF8900
DSCF8810
DSCF8790DSCF8792
DSCF8806
DSCF8779
DSCF8777
DSCF8876

home sweet home

Untitled bildet er linket til fotografen

Nå har jeg vært i Oslo (ok, Lørenskog da) siden fredag. Det er godt å være tilbake, og å endelig få se Paul igjen. Selv om leiligheten er helt katastrofe. De siste dagene har jeg vært opptatt med å treffe venner jeg ikke hadde sett siden begynnelsen av juni. På lørdag var vi på et kpop-arrangement (fikk møte Eat your kimchi folka!) og på mandag så vi Gone Girl. Ellers går jeg og tenker på leiligheten 24/7. Jeg og Paul skal gjøre kjøkkenet ferdig selv, så blir nok noen ikeaturer og en del skruing fremover. Og så må vi pakke ut alle tingene våres igjen. Blir sliten bare av tanken. Det føles litt som om vi har flyttet igjen. Nå gleder jeg meg bare til å bli ferdig med alt og at det snart kan føles som “hjemme”.

(Den lille give awayen min er åpen til jeg får pakket ut tingene mine, og snart skal jeg sette meg ned og gå gjennom hyttebildene.)