5 desember

5-2

+++Jack hadde virkelig pyntet seg for anledningen. Mørke og tettsittende bukser som glitret i gull, og en hvit julegenser med blonder og små reinsdyr på. Nora var fristet til å slenge døra i ansiktet hens da hun åpnet.
+++“Du tok på deg det der med vilje!” klaget hun høylytt mens Jack tok av seg sko og jakke. “Du ser ut som en reklame for Cubus!”
+++Jack børstet bort noe usynlig støv av genseren og rettet seg opp. “En, alt jeg tar på meg er alltid med vilje. Det skjer ingen uhell i garderoben min. Og to, det er noe av det slemmeste du noen gang har sagt til meg. Cubus, av alle steder…” Så gikk hen inn på kjøkkenet med et stort smil og slo armene rundt kokken. “Godt å se deg igjen, Mor!”
+++“Godt å se deg også, Jack,” sa Mor og klappet hen på begge skinnene. “Oi nå er det lenge siden du har barbert deg…”
+++“Det er på moten nå, vet du,” sa hen. “Manbuns og hele pakka. Trenger du hjelp til noe?”
+++“Nei nei, gå og sett dere,” sa hun og veivet dem begge mot det dekkede middagsbordet.
+++“Ingenting med deg er da på moten,” snøftet Nora med armene i kors.
+++Jack satte seg ned og ga henne et skarpt blikk, begge øyebrynene trekt sammen og on fleek. “Går av deg i dag? Har en låvenisse bitt deg i storetåa igjen?”
+++Det føltes brått litt kjøligere ut i rommet. Nora sukket og måtte innrømme at hun kanskje var litt vel bitter. Litt ondskap mot venner var sunt, men det fantes grenser. “Noe sånt,” mumlet hun og satte seg ned ved siden av hen.
+++Helt ærlig visste hun ikke helt hva som gikk av henne i dag. Humøret hadde vært litt uggent hele dagen. Sikkert stått opp med feil fot og sånt.
+++Helt ærlig ville hun ikke tenke særlig over hvorfor humøret var som det var.
+++Mor kom inn med det siste fatet og satte seg ned. Medisterkaker og julepølser. Dandert så flott, så flott! Tatt rett ut av en Gilde-reklame.
+++“Spis, spis!” sa Mor og smilte varmt til dem begge. +++“Det var så koselig at du kunne komme, Jack.”
+++“Gleden er på min side,” sa hen og smilte til henne. Utenfor vinduet dalte snøen rolig og elegant, og spisestuen føltes lun og varm igjen.
+++Nora stirret skeptisk på middagen. Var ikke femte desember litt tidlig å sette i gang med julemiddagen?
+++“Er du ikke sulten, Nora?” spurte Mor, som alltid fikk med seg om noen ikke spiste.
+++“Jo…” mumlet Nora og begynte med poteten. “Jeg har bare tenkt litt på om jeg skulle blitt sånn vegian…eter.”
+++Jack ga henne et skrått blikk. “Prøver du å si vegetarianer eller veganer?”
+++“Noe sånt,” sa Nora og nikket. “La julekua leve, og alt det der.”
+++“Dette er vel strengt tatt lagd av svin,” mumlet Jack og spiddet nok en pølse med gaffelen sin.
+++“Julegrisen da,” sa Nora. “Visste dere at griser kan leve i sånn 50 år hvis vi ikke slakter de?”
+++Jack og Mor stirret taust på henne, begge like forvirret over at Nora for en gangs skyld ikke kastet seg over julemiddagen, og over de noe tvilsomme faktaene hun kom med.
+++“Okey, kanskje ikke 50…” mumlet Nora og forsynte seg med litt mat. Forsøket på å vri seg unna så ut til å ha kræsjlandet, så det var bare å krype til korset og innrømme at hun egentlig ikke hadde noen planer om å bli en plantespiser.
+++“Jeg kjenner en veganer,” sa Jack muntert. “Vi kan besøke ham en dag, så skal jeg få han til å lage deg nøttestek. God julemiddag det!”
+++Nora stirret skeptisk på ham, både for invitasjonen om å spise nøttestek og det at Jack hadde andre venner enn henne. Hun kunne ikke huske å ha gitt ham tilatelse til det.
+++Resten av middagen gikk unna, og Nora kom til og med i litt bedre humør. Magien av å få litt mat i magen! Så disket Mor opp mandelpudding som de fikk spise mens hun vasket opp. De prøvde å tilby seg å hjelpe, men det kom ikke på tale, og de klaget ikke så veldig over den beslutningen.
+++“Så… dårlig dag?” spurte Jack.
+++“Mer sånn…dårlig år,” svarte Nora med en tam latter. “Men det går bra, altså.”
+++“Ah…” Det var ganske opplagt at hun ikke hadde mye lyst til å snakke om det nå, og Jack hadde ingen planer om å tvinge henne. Det de trengte var et temaskift. “Kanskje du bare trenger deg en kjærest, Nora!” sa hen med overdreven entusiasme. “Litt kjærlighet fikser alt.”
+++Nora himlet med øynene, men lo også. “Ja, sant det!”
+++Jack blunket til henne. “Noen du kan spy ut unger med og alt det der.”
+++“Ja ja ja, ikke begynn nå,” sa Nora advarende. Når det var fest og Jack hadde hatt noen øl, så kunne hen, til alles fortvilelse, lett sette i gang med evige taler om hvor teit og latterlig dagens samfunn var, med kjærestepresset og barnemaset. Det var ikke det at de ikke var enige, men mer det at de hadde hørt talene en del ganger før.
+++“Så, hvor skal jeg finne den store kjærligheten?” spurte Nora, klar for å snakke om hva som helst annet enn hvordan hun hadde det for tiden.
+++Jack holdt ut hånden. “Mobilen din.” Hun ga den til hen uten et sekunds nøling. Jack låste seg inn på mobilen og en samtale viste seg. “Hvem er Italieneren?”
+++“Bare en turist jeg møtte på toget som vil jeg skal vise henne rundt her,” svarte Nora.
+++Jack kom med et uinteressert “Aha…” og Nora lurte på om hen var like fornærmet over at Nora hadde andre venner.
+++Etter et minutt ga Jack telefonen tilbake til henne. Røde bokstaver lyste mot henne.
+++“Tinder? Du tuller,” sa Nora og måpte da hun så Jack alt hadde satt opp profilen hennes.

Søteste julenissen du noen gang har sett.
 Liker å strikke og å gå på skøyter.

+++Nora ga Jack et blikk som hun håpet i det minste gjorde litt vondt, men Jack bare lo.
+++“Hva? Det er jo sant!” flirte hen og lente seg frem så de begge kunne se skjermen. “Begynn å sveip nå.”
+++“Sveip?” spurte Nora, og følte seg brått som en 60 år gammel tante som så en fjernkontroll for første gang og stønnet over dagens teknologi.
+++Jack trykket litt på skjermen, og et bilde av en mann med verdens største glis dukket opp. Nora sperret øynene opp og så litt skremt ut.
+++“Sveip til høyre for ja, og venstre for–“
+++Nora sveipet til venstre før Jack fikk fullført setningen. Et nytt bilde dukket opp, en ny mann, og hun sukket litt oppgitt mens hun sveipet til venstre igjen. Etter den tredje fyren var hun alt lei.
+++“Og dette er Tinder…” mumlet hun mens hun fortsatte å sveipe til venstre. Et bilde med tre menn dukket opp og hun rynket pannen. “Hvordan vet jeg hvem det er sin profil?”
+++“Det er en gjettelek. Ekstra spennende,” sa Jack og tok en slurk av den rykende kaffen Mor hadde kommet med.
+++Nora himlet med øynene og sveipet videre til venstre. “Folk på tinder er jammen glad i å gå på fjelltur…” mumlet hun førti menn senere.
+++“Nora!” sukket Jack. “Du har ikke sagt ja til en eneste fyr! Slutt å vær så kresen.”
+++“Jammen! Halvparten ser psycho ut, og den andre halvparten ser skikkelig gay ut. Og jeg mener det ikke som en fornærmelse. De ser seriøst ut som om de spiller for det andre laget, som er helt fantastisk, men da tviler jeg sterkt på at vi blir et bra par…”
+++Jack sukket og ristet litt på hodet, men hen smilte fortsatt. “Lille fordomsfulle Nora,” ertet hen og klappet henne litt på ryggen. “Så, så. Det er sikkert noen der ute for en som deg også.”
+++“Hah!” sa Nora og lukket appen, og vurderte om hun skulle slette den nå eller vente til Jack hadde dratt. “Hva med deg da? Hvor mange har du likt på Tinder?”
+++Jack flakket litt med blikket. “Jeg har ikke tinder.”
+++Nora gispet. “Og så tvinger du meg til å ha det?! Hah! Kom igjen, last det ned, nå er det din tur.”
+++Jack smilte til henne, det rolige og selvsikre smilet som hen var så glad i. “Jeg er ikke på Tinder fordi jeg alt har noen.”
+++Nora måpte. “Prøver du å si du har en kjærest? Uten å si noe til meg?!” Dette var så mye verre enn å ha andre venner enn henne.
+++“Jeg sier det nåååå,” sa hen. “Og du skal jo møte ham.”
+++Nora så forvirret på ham før hun skulte. “Veganere”
+++“Exactly,” sa Jack. “Prøv å motstå fra baconspøker.”
+++“Baconspøker?” gjentok Nora og hevet et øyebryn. “Det er noe jeg pleier å plage folk mye med, eller?”
+++Jack trakk på skuldrene. “Det kan jo være at du plutselig får lyst?”
+++Nora slo hen lett i armen med knytteneven. “Dust,” sa hun og løftet opp kaffekoppen, og sendte hen et lite smil. “Jeg gleder meg til å møte ham. Han bør være jævla bra for å få være med deg da.”
+++Jack smilte da, et ordentlig smil hvor tennene syntes. “Han er jævla bra.”

4 desember

4

+++Etter gårsdagens skøytedate, lå Nora strakt ut og jamret seg. Hvor stiv det var mulig å bli etter litt turning i Spikersuppa? Det hjalp nok ikke at de etterpå hadde gått gjennom den stappfulle julegata og sto en halvtime i kø for churros. (Selv om de var verdt hvert eneste minutt med venting!)
+++Hun mistenkte Jack hadde det samme problem, for hen hadde måtte utsette middagen en dag og utenfor snødde det verre enn noen gang. Og Mor syntes selvfølgelig kjempesynd på henne og kom med både nystekte boller og varmeflasker, som fikk Nora til å føle seg passe til bry. Hver gang hun prøvde å beklage seg, veivet Mor det vekk og satte i gang med et nytt bakverk.
+++Det var altså en rolig dag, hvor mange timer ble tilbragt på sofaen i hobbyrommet til Mor. “Ta alt garnet du vil!” hadde hun sagt, og Nora var godt i gang med noen nye votter. Hun hadde sett et mønster på Instagram som hadde masse katter i seg, og tenkte de ville bli en perfekt julegave til Sandra. Jenter liker jo katter.
+++Etter noen timer med strikking trengte hun en pause, og bestemte seg for å endelig pakke ut av baggen sin. Og med pakke ut, så mente hun å snu baggen opp ned over senga, så alt fra brukte truser til gammelt godteripapir ramlet ut. Etter å ha tatt de rene klærne og stappet de i kommoden, og samlet de skitne klærne i en pose som en fornuftig person, gikk hun gjennom resten av skrotet. Bøyde strikkepinner, tyggispapir, garnrester, inntørka klementinsteiner. Og midt mellom alt, lå en lapp med et navn på. Et italiensk navn. Rosangela Chiarella.
+++Nora satt og stirret på det i noen sekunder – men vi kan late som om hun gjorde det i flere minutter for effektens skyld – før hun fisket frem mobilen og søkte henne opp på facebook. Italieneren var tydeligvis ikke en paranoid person, for det meste på profilen hennes var ganske offentlig. Noe som ga Nora en ypperlig muligheten til å jobbe litt med stalker-ferdighetene sine.
+++Italieneren likte varmen, det var helt klart. De fleste bildene var fra strender, og hun hadde sommerklær på alle de andre også. Så hvorfor hun nå var i Norge, i en av de kaldeste månedene, føltes fortsatt som et lite mysterium. Etter å ha snikt på bildene en god stund – og hele tiden passet veldig godt på at hun ikke likte noen av dem med et uhell – sendte hun en melding.

screen-shot-2016-12-03-at-20-33-59

+++Til tross for hvor tøff og kreativ som hun var, kom hun ikke på noe bedre. Hun sukket tungt og tenkte noen kritiske tanker om seg selv mens hun feiet alt skrotet som var igjen på senga ned i en søppelbøtte.
+++Da hun var ferdig og la seg ned på senga, hadde hun alt fått et svar og en venneforespørsel.

screen-shot-2016-12-03-at-20-34-07

+++Nora nikket litt for seg selv. Ja, hun burde absolutt brukt et utropstegn selv. Eller i det minste en sånn smiley, de var jo populære for tiden. Kom i alle mulige fasonger. Jack var spesielt glad i å sende henne en brun bæsj som av en eller annen grunn hadde øyner.
+++Hun godtok forespørselen først, og angret så i neste sekund. Ville hun virkelig at den kule italieneren skulle se at hun bare hadde 13 venner? Og hva med de rare bildene vennene hennes var så glad i å tagge henne i? Hun ble liggende stille noen sekunder, lammet av panikk, før hun fikk tenkt ut noe bra å skrive tilbake. Eller, fornuftig i det minste.

screen-shot-2016-12-03-at-20-34-15

+++Det slo henne at hun hadde brukt alt for lang tid på å svare, og at italieneren helt sikkert hadde innsett at Nora var en raring man burde holde seg unna.

screen-shot-2016-12-03-at-20-34-22

+++Eller ikke. Svaret hadde nok en gang kommet ganske raskt. Nora tok seg i å smile.

screen-shot-2016-12-03-at-20-35-48

+++Nora lo for seg selv, og prøvde å komme på noe smart å si tilbake. Det viste seg å ikke være så lett som man skulle tro.

screen-shot-2016-12-03-at-20-36-19

+++Nora ble liggende og stirre på skjermen, i håp om at italieneren skulle si noe mer. Men det forble stille. Det var like stille oppi hodet til Nora, som kvernet for harde livet etter noe smart å si. Men neida, ikke en eneste fornuftig setning dukket opp.

screen-shot-2016-12-03-at-20-36-34

+++Nora pustet litt lettet ut over at hun ikke hadde skremt vekk den nye vennen sin allerede, men hun nølte litt med å svare. Ville hun egentlig bli turguide for en gjeng italienere? Det kunne jo hende at hun med et uhell ble å dytte hele gruppen utfor en bro hvis de ble for irriterende. Men, på den andre siden; hadde hun egentlig noe bedre å gjøre?

screen-shot-2016-12-03-at-20-36-43

+++Nora smilte lettet. Turguide for en italiener hørtes mye mer fristende ut.

screen-shot-2016-12-03-at-20-43-57

+++Nora ble liggende med mobilen hvilende på brystet og stirret opp i taket, og følte egentlig at hun for en gangs skyld ikke hadde drite seg helt ut. Å chatte med fremmede var ikke noe hun hadde for vane å gjøre. Eller å snakke med fremme generelt. Hun hadde sin vennegjeng, og den hadde hun hatt en god del år nå, selv om ingen av dem bodde langt oppi nord hvor hun bodde. Sandra var den eneste utenfor gjengen, og de hadde nesten vært naboer før, men så hadde hun flyttet til Trondheim for å studere. Den svikeren.
+++Nora dro seg ut av senga og satte i gang med strikketøyet igjen. Mens pinnene klikket mot hverandre vandret tankene i de litt mer negative banene. Hva var det egentlig hun hadde rotet seg bort i nå? Hun var jo ikke så glad i folk, så det var et lite under at Rosangela i det hele tatt hadde fått henne til å gå med på å vise henne rundt. Og Vigelandsparken av alle steder, det var jo litt av en ting å introdusere en stakkars turist for. Svære, nakne statuer som gjorde gudene vet hva. Og monolitten var jo en historie i seg selv. Men men, det var jo en måte å kompensere på.

3 desember

3

+++Nora følte seg som en ihjeltygga tyggis, som hadde blitt spyttet ut på Karl Johan for så å bli trampet ned av narkomaner og franske turister. Hun skulle aldri ta nattoget igjen. Det hadde nok funket greit hvis hun faktisk fikk sove noe, men det gjorde hun altså ikke. Ikke før hun var fremme i Oslo og hadde sittet på 411 bussen i tre kvarter, kavet seg gjennom snø som rakte over knærne, og så endelig snublet inn på et gjesterom i et mørkt og kaldt hus.
+++Nå var det neste dag og alt ettermiddag, og Nora snublet sine ullkledde føtter nedover den slitte tretrappa og inn på kjøkkenet. Det var et sånt kjøkken man så for seg hvis man tenkte på en gammel og koselig gård. Rutete gardiner og hele pakka. Gårdseieren sto allerede ved komfyren og rørte rundt i en liten gryte, akkurat som en ekte gammel kone på gård skulle gjøre. Litt rund og god, med rutete forkle som matchet gardinene og alt.
+++“Hei Nora!” sa den eldre damen og smilte varmt til henne. “Du kom deg trygt frem, ser jeg. Og gjennom all den snøen, huff og huff!”
+++“Det gikk helt fint,” sa Nora med et søvnig smil og satte seg ned på frokostbenken ved vinduet. “Beklager for at jeg sov så seint. Og takk for at jeg får bli her, Mari.”
+++“Kall meg Mor,” svarte hun som hun alltid gjorde, og kom over til bordet med en rykende skål havregrøt. Smeltet honning badet på toppen, med ristede nøtter strødd over. “Og her kan du sove så mye du bare vil, kjære deg. Du må bare føle deg som hjemme.”
+++Nora smilte og rørte skjeen sagte rundt i grøten, lagde små elver av honning. Det var umulig å ikke føle seg hjemme her. Mor sa alltid ja til gjester, og disket opp de beste måltidene. Nora var ganske sikker på at hun satt minst like pris på besøk som besøket satte pris på husly, spesielt etter at alle elleve unger hadde forlatt redet.
+++“Så, har du noen planer for i dag?” spurte Mor og satte seg ned på andre siden av bordet.
+++“Jeg skal inn til byen og møte Jack, og så kanskje–“ Lengre kom hun ikke før en snøball smal mot vinduet. Nora var øyeblikkelig på beina og slo opp vinduet. Fnising kunne høres fra bak brøytehaugen borte ved innkjørsveien. “Kast en snøball til, og jeg kommer ut og river av dere de store ørene!” brølte Nora før hun smalt vinduet igjen og satte seg ned, med illrøde kinn.
+++Mor drakk rolig av tekoppen sin og smilte vennlig til henne fra andre siden av bordet. “De liker å erte deg, vet du. Må ha sett at du kom hit i dag tidlig.”
+++Nora mumlet noe utydelig om hva hun likte å gjøre med små kryp som likte å erte henne.
+++“Men så koselig du skal se Jakob igjen da!” fortsatte Mor og lyste opp. “Du må invitere ham på middag.”
+++“Hen,” rettet Nora automatisk. “Og det skal jeg.”
+++Mor så litt forskrekket ut over sin egen feilsnakk og nikket ivrig. “Ja, så klart, hen,” sa hun, og enda en snøball traff vinduet. Nora slo seg til ro med å bare skule ut vinduet og tenke noen stygge gloser denne gangen.

+++Det var alt begynt å bli mørkt da Nora ankom Oslo sentrum. Hun gikk av t-banen på stortinget og ble møtt av mer snø som sakte dalte ned på alle som var tidlig ute med julehandelen. Eller sent ute, avhengig av hvem du spør.
+++Jack ventet på Nora midt på Egertorget, oppstilt som om hen var klar for å danse ned løperen i en av episodene til America’s Next Top Model, hvor hen på slutten skulle motta førstepremien av selveste Tyra Banks. Den selvsikre bøyen i munnviken var på plass, sammen med hånden hvilende på den høyre hoften. Antrekket var bare med på å forsterke inntrykket. En glitrende blå kjolen, en fluffy hvite jakka og svarte boots. Hen hadde til og med litt glitter i skjegget. Jack så, til Nora’s store fortvilelse, alltid bra ut. Hen klarte til og med å få håret til å se elegant ut selv om det bare var satt opp i en rufsete knute.
+++Mens Jack sto rolig og så like kul og avslappet ut som alltid da de så hverandre, så hylte Nora av glede og kastet seg rundt halsen hens som en ekte fjortis.
+++“Se, det er akkurat sånn jeg vil alle skal reagere når de ser meg,” sa Jack og klemte henne så hard at det knaste i noen av leddene hennes.
+++“Ro deg,” flirte hun og skjøv seg av hen. “Blir ikke mye skøyting på meg hvis du knekker ryggen min!”
+++Jack himlet overdramatisk med øynene og smilte ned til henne – alltid avslappet og uten å vise tennene. Det var reservert for de helt spesielle øyeblikkene.
+++“Jeg har ikke knekt ryggen på noen enda, så jeg tror jeg har kontroll,” sa hen og tok hånden hennes, og dro henne med mot spikersuppa.
+++De sto et minutt og kritiserte taust musikken som ble spilt ute på banen – ord var overflødig, de trengte bare å se skrått på hverandre og himle litt med øynene, før de fikk leid seg skøyter og kom seg ut på isen.
+++Mens en fæl remix av en eller annen grusom pop låt dundret over høyttalerene, prøvde Nora veldig hardt å holde balansen. Hun veivet rundt med armene, sjanglet hit og dit, mens Jack skled elegant rundt og forbi henne. Forover og bakover, til og med noen sirkler og piruetter. Nora ble litt skuffet over at hen ikke like greit tok en salto midt i det hele. “Show off!” ropte hun og hen stanset brått i en sving så snøspruten sto.
+++“Sa du noe?” spurte hen og løftet litt på et øyebryn.
+++Hun skulte på hen og børstet snøen av seg der de sto midt på isen. Folk skøytet rundt dem og Nora la merke til alle de rare blikkene som var rettet mot Jack, der hen sto med skjegg og kjole. Hun tvilte på at det var mangelen på strømpebukser som fikk dem til å glane. Hen hadde i det minste barbert leggene, og alle visste jo godt hvor viktig det var for dagens samfunn.
+++Jack derimot tok alle blikk som et kompliment. Ikke at hen var ute etter oppmerksomhet, det var bare mye hyggeligere å tolke dem slik enn at de hadde noe imot hen.
+++“Jeg kommer aldri over at du er så dårlig til å stå på skøyter,” sa hen og strakte ut hendene, og tok et let grep om skuldrene hennes for å holde henne litt mer stødig. “Du som kommer fra nordpolen og greier!”
+++Hun himlet med øynene. Den spøken ble visst aldri gammel. “Ha. Ha.” sa hun med like mye innlevelse som en duracell-kanin uten batterier.
+++“Stemmer, Kautokeino var det,” sa hen og dro henne inn i en varm klem. Selv om hen nesten ikke hadde klær på seg, så strålte varmen av hen. “Min lille same.”
+++“Jeg er ikke same!” fnøs Nora. Hun lot være å klage på Kautokeino-delen, siden det var mye nærmere en nordpolen. Noen ganger måtte man bare si seg fornøyd med det man fikk.
+++Jack gispet. “Sier du det er galt å være same? Det er veldig fordomsfullt av deg, Nora.”
+++Nora stønnet oppgitt og himlet med øynene. “Du er så dust, Jakob.”
+++“Jack, din dust,” rettet hen og flirte og rufset til håret hennes. “Jeg liker den nye frisyren din forresten. Du kler det.”
+++“Takk,” sa hun mens hun forgjeves prøvde å få håret på plass igjen. “Mor har forresten forlanget at du kommer på middag en dag. Jeg stemmer for at du kommer i morgen!”
+++De krystallblå øynene til Jack lyste opp, men så trakk hen raskt på skuldrene. “Ja, hvis hun forlanger det så,” sa hen likegyldig, for kul til å innrømme at hen veldig gjerne ville komme på middag til en gammel bestemor. “Tomorrow it is.”
+++“Best det,” sa Nora og slo hen lett i skulderen før hun gjorde seg klar til å skøyte videre. Hen tok lett tak i albuen hennes og holdt henne igjen.
+++“Nora… hvorfor er du her egentlig?” spurte hen og stirret ned på henne. “Jeg mener, nå, av alle tider.”
+++Da hun så opp for å møte det nå alvorlige blikket hens, dalte snøen rolig rundt dem og hun kjente en knute forme seg i brystet. Hun skremte den vekk med et smil og trakk på skuldrene.
+++“For å besøke deg vel,” sa hun og vred seg ut av grepet hens før hun satte avgårde bortover isen.

2 desember

2

+++Neste dag var det like grå og like slapsete, og det hele var ganske perfekt symbolsk for Nora’s humør. Ordentlig klisjéfylt, sånn som det skal være. Helt siden det kleine møtet med munken dagen før, hadde den gretne gubben vandret rundt i tankene hennes. Ordentlig høylytt var han også, trampet rundt som det passe ham og jamret seg noe helt skrekkelig. Hun begynte å bekymre seg for at han kanskje hadde forlatt Nidarosdomen og nå hadde tatt opp plass i hodet hennes i stedet. Men det var vanskelig å si hvem man skulle synes mest synd på. For det var jo i så fall litt synd på ham også, som måtte høre på alt det Nora tenkte på hele tiden.
+++Sandra, observant og smart som hun var, merket godt at Nora ikke var helt i slaget. Det hadde hun faktisk innsett samme sekund som hun våknet av seg selv, istedenfor å bli vekket av Nora, som enten ville bli matet eller ut på oppdagelsesferd. I dag var det hun som måtte dra Nora ut av senga, og så ut av leiligheten.
+++De gikk ikke så langt, bare langt nok til å finne seg en hipp kafé med vintagestoler som så finere ut enn de var å sitte i. Nora’s knirket faretruende da hun satte seg ned, og det som hadde sett ut som en myk og innbydende stol viste seg å være en slem illusjon. Hadde hun hatt en bedre dag ville hun ha byttet stol, men i dag lente hun seg tilbake med et sukk.
+++“Jeg fikser te!” sa Sandra muntert og forsvant bort til disken, ivrig i gang med prosjekt Få Nora Glad Igjen.
+++Tekoppene var alt unødvendig store og det gamle bordet, som sikkert var hentet fra et loppemarked og full av termitter, sto ikke det minste stødig. Nora holdt godt om koppen mens hun lot blikket vandre rundt i rommet og lurte på når interiør ble så mye viktigere enn at ting faktisk fungerte og var praktiske. Hun stirret stivt ned i tekoppen som om det var dens feil og mumlet litt for seg selv. Eller med munken, hvem vet.
+++Nora skiftet stilling i stolen og de gamle fjærene klaget høylytt. Nora sukket tilbake, himlet litt med øynene og flyttet blikket ut av vinduet. En svart ravn føk forbi og Nora himlet nesten med øynene igjen over symbolikken som skulle bli slengt mot henne alle veier.
+++Sandra holdt seg stille mens hun drakk av teen og betraktet bestevennene sin. Samtidig var hun godt i gang med en indre jakt etter de rette ordenene. Det var best å trø litt forsiktig når Nora hadde en dårlig dag. Si feil ting og man hadde en rakett som gikk av, eller hundre raketter, og hun trodde ikke kaféen ville takle det. Hun smilte litt av sine egne morsomme tanker, og så fikk hun dårlig samvittighet over å overdramatisere Nora på den måten. Hun var jo ikke en NSB reklame heller.
+++“Nora…” begynte hun, men lengre kom hun ikke før myke bevegelser i vinduet fikk henne til å snu hodet og se ut. Hun gispet begeistret og rettet seg opp med et stort smil. “Se!”
Snøen kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt enn dette. Ingenting fikk Nora til å smile som snø gjorde. Det var som en mirakelkur mot hvilket som helst dårlig humør.
+++Nora hadde gått tilbake til å skule på tekoppen, men løftet nå blikket og så ut. Store, lodne, hvite flak dalte sakte ned mot bakken, og bare i løpet av de få sekundene de satt i stillhet og stirret på dem, så la det seg et tynt lag av snø på bakken.
+++Sandra smilte så alle tennene vistes og så forventningsfullt mot ansiktet til Nora. Smilet sluknet igjen da det ikke var noen forandring. Nora virket ikke det minste glad for å se snøen. Øynene var like uttrykksløse og det var ikke det minste rykning i munnviken.
+++“Det skal snø i hele dag og i natt, og i Oslo også,” sa Sandra, litt roligere nå, og tittet opp fra mobilen og over på Nora.
+++“Fint,” sa Nora med et påklistret smil. “Da overlever jeg vel å dra sørover denne gangen også.”
+++Nora sa sørover med så stor forakt at det ikke ville være tvil for noen om hva hun syntes om sørover. Det var et sted man helst ikke reiste, med andre ord.
+++“Hvorfor drar du dit nå igjen…?” spurte Sandra som om hun ikke husket det, men hun husket veldig godt hvordan Nora hadde unngått spørsmålet hver gang hun hadde spurt.
+++Nora trakk litt på skuldrene og kremtet. “Nei… Ingenting egentlig. Bare litt variasjon.”
+++“Åja,” sa Sandra og tygde litt på underleppa. I det minste dro ikke Nora ut av landet, da hadde Sandra blitt ordentlig bekymret og muligens vurdert om et romvesen hadde tatt over kroppen til en av hennes beste venner. Det ville jo vært en spennende vri på denne historien.

+++Kaféturen ble ganske kort. Når tekoppene var tomme tuslet de hjemover. Nora følte seg faktisk litt lettere til sins da de vandret gjennom snøen som dalte tung ned på dem. Munken hadde nok ikke flyttet inn i hodet henne’s allikevel. Da han han vil sagt ganske klart ifra.
+++De så på overvurderte filmer resten av dagen, med hver sin kakao laget på first price sjokoladepulver, og dro seg til slutt til togstasjonen så Nora kunne dra til det herlige Sørover. Sandra ga henne en lang klem, en av de skikkelig gode som det var umulig å ikke smile av, og plasserte henne så på toget med matpakke og noe godt å drikke. “Så overlever du snorkinga til alle!” sa hun og vinket henne avsted. Det var nok ment oppmuntrende, men den eneste effekten det hadde, var å få Nora til å angre på at hun hadde valgt nattoget.
+++Toget kjørte avgårde uansett hva Nora følte om det, suste gjennom det mørke landet så snøfnuggene flimret forbi. Små hus lyste opp landskapet her og der, og fikk det til å seg ganske idyllisk ut. Nora ble raskt optimistisk til nattoget igjen.
+++“Billett?”
+++Nora trakk blikket vekk fra vinduet og stirret opp på konduktøren. Han hadde en tjukk bart som skjulte hele overleppa, og i brystlomma var det festet et lite kunstverk laget av filt. To grønne blader og noen små røde bær. Kvisttorn. Nsb hadde tydeligvis bestemt seg for å gå fullt inn for julestemningen i år.
+++“Her,” mumlet Nora og rakte ham billetten etter å ha gravd den ut av bukselomma. Hun prøvde å tvinge frem et vennlig smil til ham, men det rykket så vidt i munnvikene.
+++“Oslo?”
+++Nora nikket og han stemplet billetten før han rakte den tilbake. “God tur, og god jul,” sa han muntert før han gikk videre.
+++“God jul,” mumlet hun tilbake selv om han alt var borte. Noe som nok var like greit, for hun klarte ikke å skjule bitterheten i stemmen uansett hvor hardt hun prøvde. For hva var egentlig så jævlig godt med denne julen?
+++Posen med godsaker fra Sandra fikk opp humøret igjen, men det ble raskt klart at det manglet noe varmt å drikke til. Etter å rotet litt i de smulete jakkelommene, kom hun seg avgårde mot kafévognen. Det var godt å få rørt seg litt, også fikk balansen seg en liten utfordring.
+++Hun var nesten fremme da to jenter kom mot henne. Kvinner. Unge damer? Nora klarte aldri helt å bestemme seg for hva som var best å kalle folk på hennes alder, for hun følte seg iallfall ikke som en kvinne eller en dame.
+++Begge hadde langt mørkt hår og boblejakker på, og Nora måtte motstå trangen til å himle med øynene. Hun klarte aldri å forstå hvorfor de grusomme jakkene kom på moten igjen og igjen.
+++De unge dame-kvinnene fniste og lo, og da den bakerste fikk øye på Nora, gispet hun begeistret og utbrøt, “Se der da, enda en hipster!”
+++Nora bråstanset og gispet hun også, men det var den fornærmede typen. “Jeg er IKKE hipster!” protesterte hun, der hun sto i ullgenser og doctor martins, og nå med en ganske hipster-hårfrisyre også, hvis vi skal være helt ærlige.
+++Begge jentene stanset også, med oppsperrede øyner. Så brøt hun fremste ut i latter mens hun bakerste fortsatte å se helt forskremt ut. “Herregud, så flaut!” pep hun og ble knallrød i ansiktet.
+++Hun foran bare ristet på hodet, tydelig oppgitt over hun bak seg, og gikk opp til Nora. “Ignorer lillesøsteren min, hun er litt dum i hodet,” sa hun og smilte det mest sjarmerende smilet Nora noen gang hadde sett. Først ble hun litt satt ut, og så tenkte hun at det var akkurat sånn hun burde lære seg å smile. Hun så for seg at det kunne være ganske nyttig i enkelte situasjoner.
+++“Javel, men jeg syns ikke man skal gå rundt og kalle folk for hipster,” sa Nora sta og la armene i kors, før hun gløttet nedover seg selv. Var det ullgenseren som gjorde det? Kunne man ikke en gang gå med en ussel ullgenser uten å bli satt i en teit bås?
+++Storesøsteren smilte og nikket seg enig. “Det er sant. Du snakker forresten skikkelig bra. Du har bodd i Italia, eller?”
+++“Hæ?” Nora blunket forvirret, før en mørk rødfarge spredde seg over hele ansiktet. Det kom så naturlig til henne nå at hun merket det ikke en gang. Her snakket en Italiener til henne på morspråket sitt, og hun svarte like flytende italiensk tilbake uten å ense det. “Øh, jo, ja. Jeg var på utveksling et år.”
+++“Et år bare?” spurte italieneren overrasket.
+++“Eh, det var kanskje mer to…” sa Nora og kremtet litt. Det var brått veldig varmt på toget. Som om hun ikke angret ullgenservalget nok fra før av.
+++Italieneren lo og Nora kunne ikke annet enn å smile tilbake og flire litt selv.
+++“Du snakker veldig bra, iallfall,” sa hun og børstet håret elegant over skulderen. Som tatt rett ut av en Hollywood film. En av de bedre. “Jeg heter Rosangela.” Hun holdt frem hånda. Nora ristet den litt ivrigere en sikkert nødvendig.
+++“Nora,” sa hun og slapp raskt hånden igjen.
+++Lillesøsteren kom smygende forbi dem med et uttrykk som minnet om en hund som hadde gjort noe galt, og var veldig klar over det. Nora bare stirret tilbake med leppene presset hardt sammen.
+++“Unnskyld!” pep lillesøsteren før hun raskt forsvant nedover gangen. Nora så etter henne, før hun henvendte seg til italieneren med sin største, og veldig nye, frykt.
+++“Ser jeg virkelig så hipster ut?”
+++Rosangela smilte med perlehvite tenner og ristet på hodet så de mørke bølgene danset rundt skuldrene hennes, og de kastanjebrune øynene glødet mot Nora’s alminnelige grå. Alt ved henne utstrålte en sprudlende selvsikkerhet, en sånn selvsikkerhet som fikk deg til å mislike personen i ren misunnelse.
+++“Hipster eller ikke, jeg syns du ser veldig bra ut, Nora,” sa Italieneren med en myk og kjærlig stemme.
+++Nora ble veldig varm igjen og flakket litt med blikket. Hun hadde aldri vært noe flink med komplimenter. I tillegg hadde navnet hennes aldri hørt så fint ut som da Rosangela sa det.
+++“Dere er på familieferie?” kremtet hun, ivrig på å skifte tema.
+++Italieneren ristet på hodet. “Nei, det er bare meg, søsteren min og noen venner på tur.”
+++Nora løftet litt overrasket på øyebrynene. “Vennetur altså? Og dere drar til Norge av alle steder?” Personlig syntes hun jo Norge var et ypperlig reisemål, det beste faktisk, men hun hadde inntrykk at det ikke var der en gruppe unge voksne vanligvis dro på ferie. Iallfall ikke midt på vinteren.
+++Italieneren skar en grimase. “Vi ville gjøre noe utradisjonelt…?” sa hun litt nølende, og det var en anelse rosa i kinnene hennes nå. Som om hun visste hva som ville komme nå.
+++Nora gispet. “Noe så hipster!” sa hun med et triumferende glis.
+++Italieneren lo høyt, kastet til og med hodet tilbake et øyeblikk. “Avslørt! Vi er de ekte hipsterne her,” flirte hun og gjemte hendene sine i boblejakken. Nora hadde aldri sett noen kle boblejakke så bra. “Også hadde jeg aldri sett snø før da. Dette virket som et bra sted å lete.”
+++Nora prøvd å forestille seg et helt liv uten snø. Det virket grusomt. “Hva syns du om snøen da?”
+++“Våtere enn jeg forventet,” lo hun, og så smilte hun så det glitret i øynene. “Men den er veldig vakker.”
+++Nora smilte stort da hun hørte det. Et sånt smil man kjente helt ned i magen.
+++“Hva med deg?” spurte Italieneren og skakket litt på hodet.
+++Nora blunket litt forvirret. “Hva jeg syns om snø?”
+++“Nei!” lo hun og ristet på hodet. “Hvor og hva skal du? Eller kjører du bare tog for gøy?”
+++Nora flirte litt. “Jeg skal bare til Oslo for å…” For hva? Komme seg vekk? Rømme? Ikke bare hørtes det ut som en veldig klisjé ting å si, men det hadde litt hipsterhet over seg. “…henge med noen venner i jula.”
+++Italieneren lyste opp. “Å? Så bra, vi skal også dit! Blir der et par uker.” Så kom hendene opp av lommene igjen, nå med en lapp, og hun fikk en penn fra mannen som satt i setet ved siden av der de stod. Nora følte en masse sympati for ham, som måtte sitte og høre på dem skravle i vei på italiensk. På et nattog av alle steder.
+++“Her, send meg en melding på Facebook, og så kan vi finne på noe,” sa hun ivrig og rakte Nora lappen. Hun hadde skrevet navnet sitt på den. “Kanskje du kan vise meg den parken jeg har hørt så mye om,” sa hun mens hun gikk forbi Nora, uten å bryte øyekontakt. “Den med alle de crazy statuene,” lo hun mens hun gikk bakover noen skritt. “Hadet, Nora,” sa hun på gebrokken norsk før hun snudde seg og forsvant før Nora fikk samlet tankene nok til å komme på noe kult å si tilbake.

1 desember

1

+++Og så var vi her igjen, da. Julestress og mas og tull. Nisser og røde sløyfer og snøkuler og pepperkaker. Så. Mange. Pepperkaker. Første desember, det store startskuddet for all galskapen. Julegaver og julebord og juleøl. Julefrokost. Juleferie. Julefaenskap. Julegalskap.
+++Det var i de banene tankene til Nora vandret i mens kjøkkensaksa jobbet seg rundt hodet hennes. Hun hadde ankommet Trondheim med mørkebrunt hår til langt ned på korsryggen, og hadde brått bestemt seg for at hun skulle forlate med mye kortere. For første gang i sitt 24 år lange liv skulle hun skifte frisyre. Bestevennen Sandra hadde fått æren av å utføre oppdraget. Eller, helt ærlig, så var det mest tvang.
+++“Er du sikker på dette?!” spurte Sandra nok en gang. Nora hadde håpet hun ville gi seg med det innen nå, med tanke på at over halve håret hennes alt lå på gulvet.
+++“Nei, vet du hva, jeg angrer. Sett det på plass igjen,” sa Nora med et tungt sukk.
+++Sandra skulte ned på henne og begynte å klippe igjen. Hun hadde egentlig ikke noe imot å klippe håret til Nora, så lenge hun ikke fikk det for seg at Sandra også burde klippe seg. Hun var fortsatt veldig glad i det lange, blonde håret sitt.
+++Etter noen minutter var resten av håret på gulvet, og hun gikk over en siste gang for å passe på at det var jevnt å fint.
+++“Sånn,” sa hun og tok et skritt tilbake da hun var ferdig. “Hva syns du? Godkjent?”
+++Nora dro fingrene gjennom håret noen ganger og smilte. Nå rakk det ikke ned til skuldrene en gang. “Jeg digger det!” sa hun og reiste seg. “Og hodet mitt føles fem kilo letter. Magi!”
+++Sandra flirte og gravde frem feiebrettet fra under vasken. “Det blir iallfall ni hundre tusen og ørten kroner,” sa hun høytidelig.
+++“Yes, det høres riktig ut,” sukket Nora og klødde seg rundt halsen. De tusen små hårbitene som nå gjemte seg i ullgenseren begynte å gjøre seg til kjenne. “Jeg tar en dusj, og så skal vi ut!” sa hun før hun forsvant opp den gamle, knirkende trappa.
+++“Hva?!” ropte Sandra etter henne. Eneste svaret hun fikk var baderomsdøra som smalt igjen. Hun feiet raskt opp resten av håret og kastet det før hun rettet seg opp og så ut av kjøkkenvinduet. Jo, været var fortsatt like grått og guffent som da hun hadde hentet Nora på togstasjonen for noen timer siden.
+++Hun hadde et lite håp om at Nora bare hadde tullet, men så fort hun var nydusjet og kommet ned igjen, begynte hun å dra på seg yttertøyet. Det var egentlig ikke så overraskende. Sånn var det med Nora på besøk. Alt gikk i et, noe måtte skje hele tiden. I tillegg var Nora var en av de plagsomme folka som sa ‘fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær!’. Hun var også plagsom spontan og ombestemte seg sjeldent, og det nyttet absolutt ikke å protestere. Ikke med mindre du hadde noe bedre å friste med.
+++Så yttertøy ble dratt på og de forlot Sandra’s skakke rekkehus til fordel for  Trondheims snirklede gater, fulle av sørpe og faenskap.
+++“Det er jo fint å få besøk av noen som faktisk vil dra på sightseeing!” måtte Sandra innrømme, positiv som alltid.
+++“Stedtitting,” sa Nora. Sandra ga henne et forvirret blikk. “Sight seeing. Sted titting. Vi snakker norsk, vet du.”
+++Sandra’s blikk forandret seg til det mer oppgitte.
+++“Andres skeptisisme har kanskje noe med stedsvalgene dine å gjøre,” fortsatte Nora. “Er ikke Nidarosdomen litt oppskrytt?”
+++Sandra gispet forskrekket inni skjerfet sitt og stirret på Nora med forskrekket øyner, som om hun hadde bannet i kirken og Sandra var en sånn person som brydde seg om sånt.
“Nidarosdomen er ikke oppskrytt, det er et kulturminne!” sa hun bestemt der hun småløp ved siden av Nora for å holde følge.
+++Nora passet på å gjøre et nummer ut av å himle med øynene, og Sandra svarte med å dultet til henne.
+++“Dust!” lo hun og dro endelig ned skjerfet så det ble lettere å snakke. Jogginga hjalp på å holde varmen, som var fint når man var en frysepinne som Sandra. Alle kunne jo ikke være like varmblodige som Nora, som ikke hadde skjerf eller lue på, og jakken var åpen.
+++“Hvis du oppfører deg, så møter vi kanskje munken,” ertet Sandra.
+++Nora ga henne et skeptisk blikk. “Tror du på spøkelser nå plutselig?” Sandra hadde aldri trodd på noe overnaturlig. Ikke en gang julenissen som liten, noe de hadde kranglet høylytt over flere ganger som små.
+++“Å jaja,” sa Sandra og nikket entusiastisk før hun lo. “Er det ikke du som alltid sa at så lenge noen tror nok på noe, så finns det?”
+++Nora skar en liten grimase før hun smilte, med glimt i øyet og hele pakka. “Noe sånt.”

+++Arm i arm vandret de gjennom Trondheims slapsete og julekledde gater. Nora plystret da de kom frem og Nidarosdomen lente seg over dem. Tårnene strakte seg opp mot den grå himmelen. Det hele så ganske dramatisk ut. Bare litt torden nå, så hadde det vært begynnelsen på en skrekkfilm. En b-film, kanskje.
+++Sandra lo og klemte om armen til Nora. “Bare vent til du ser innsiden!”
+++De var langt ifra de eneste som hadde bestemt seg for å dra på stedstitting denne dagen. Folk vrimlet utenfor mens de skravlet hverandre i ørnene og knipset bilder fra alle vinkler. Alle ivrige på å suge til seg så mye av julegleden som mulig, før den stupte over i julestress og folk begynte å bite hodene av hverandre.
+++I inngangen var det helt kaos, og Nora var nærme med å dra frem de spisse albuene da de endelig kom seg gjennom menneskeproppen.
+++“Se så fint det er da!” sa Sandra begeistret.
+++Nora strøk håret vekk fra ansiktet og så seg rundt i den store hallen. Det så egentlig ikke så alt for galt ut, men hun så ingen grunn til å innrømme det for høyt. “Det hadde vært finere uten all julepynten,” sa hun i stedet.
+++Sandra så ordentlig sjokkert ut av det utsagnet. “Hæ? Siden når liker ikke du julepynt?!”
+++Nora trakk på skuldrene. “Det må være den nye hårfrisyren.”
+++“Vel, jeg liker det, og jeg vil titte litt rundt,” sa Sandra muntert og tuslet så avgårde.
+++Nora ble stående og lot blikket vandre over folkene som tuslet rundt mellom søylene. Et ungt søskenpar løp nedover midtgangen mens de hylte og lo. To eldre damer satt på en av benkene og holdt hender mens de snakket lavt til hverandre. Noen japanske turister tog ivrig bilder av hverandre etter tur mens en vakt forgjeves prøvde å forklare at det ikke var lov. For en idyll! Det vrimlet av folk, overalt, og ved inngangen, rett ved den evige strømmen av folk, sto han.
+++Han så ut akkurat som forventet. Kappen hang tungt på den skranglete kroppen, og det mørke håret lå tynt over hodebunnen. Uttrykket var grettent, og armene fullt opptatt med å veive armene sine gjennom alle som gikk forbi.
+++“Hedninger!” ropte han og slo den høyre knyttneven gjennom bakhodet til en gammel dame. “Av med lua, du trår på hellig grund!”
+++Damen så ikke ut til å merke noe og gikk videre med et smil om munnen. Bak henne kom en gjeng indere, flere av dem med et kamera klart i hendene mens de snakket til hverandre i en rasende fart.
+++“Vik vekk!” skrek han og veivet dramatisk med armene mot dem. “Djevelens sendebud er ikke velkommen her!”
+++“Åhoi…” sukket Nora og fulgte ham med blikket mens hun ristet litt oppgitt på hodet. Hun hadde hatt et håp om at hvis det faktisk gikk en munk igjen her, så ville han vært litt mindre klisjé, men det var tydeligvis for mye å håpe på.
+++Munken snudde seg brått og fikk øyekontakt med Nora, som reagerte med å rykke overrasket til og så raskt se i en annen retning. Det var en mulighet for at hun hadde sukket litt høyere enn planlagt, og det var ganske sikkert at hun ikke hadde snudd seg vekk raskt nok.
+++“Hei!” ropte munken og kom med raske, lydløse skritt rett mot henne. “Jeg så deg! Jeg så at du så meg!” Munken stoppet så tett på henne at nesetippen stakk gjennom kinnet hennes, og hun tenkte en liten bønn som takk for at spøkelser ikke hadde ånde.
+++“Øøøh…” Nora rynket pannen og ble brått veldig opptatt av søylen foran henne. Så mye at hun måtte skakke på hodet og ta seg til haken. Det var ikke det at hun generelt hadde noe imot å snakke med spøkelser, men å snakke med et bittert og rasistisk et ville nok mest sannsynlig ikke gi henne noe. Å snakke ut i løse lufta så dessuten sjeldent bra ut for de som var rundt deg.
+++“Hallo???” sa han irritert og veivet hånden rett foran øynene hennes. Hun fant raskt noe annet å bli oppslukt i og vendte seg gradvis vekk fra han. Dessverre til ingen nytte da han bare fulgte etter. “Svar da! Lille frøken, har du det minste anelse om hvor lenge siden det er sist noen snakket med meg?”
+++Nora sa ingenting da heller, men var veldig fristet til å informere ham om at det nok var flere grunner til at ingen ville snakke med ham. Gode grunner. Heldigvis dukket Sandra opp før hun fikk mulighet til å irritere Munken noe mer. Nora smilte bredt og sperret opp øynene, og viet bestevennen sin mer oppmerksomhet enn noen gang. “Hei!”
+++“Eh, hei…” Sandra så litt satt ut av den veldig glade velkomsten. “Så du noe spennende?” spurte hun med et lite forhåpningsfullt smil.
+++“Nei, egentlig ikke,” svarte Nora og hektet armen sin i hennes. Munken hadde begynt å veive hånden gjennom hodet hennes på det punket, så iveren etter å komme seg vekk var vokst seg ganske stor. “Klar for å gå?” Før Sandra fikk mulighet til å svare, dro Nora henne med mot utgangen.
+++“Svar meg, din hedning!” ropte Munken og småløp etter dem, mens han peste og stønnet. “Jeg kommanderer deg til å se på meg!”
+++Sandra, som var godt vandt med Nora sin utålmodighet, tenkte ikke noe spesielt over den raske gangen de hadde mot utgangen. “Hva vil du gjøre nå?” spurte hun da de hadde trengt seg ut gjennom dørene igjen.
+++“Hjem og drikke kakao,” svarte Nora og gløttet seg over skulderen. Munken kom trampende etter dem ned midtgangen med et blikk så intenst at det så ut som om øynene var klare for å poppe ut av skallen.
+++“God idé! Alt for kaldt for sightseeing i dag,” sukket Sandra, som var godt i gang med å surre seg inn i skjerf og lue igjen.
+++De var halvveis over den åpne plassen foran katedralen da Nora våget å se seg tilbake igjen. Til hennes store lettelse hadde ikke Munken satt en tå utenfor bygget. Han bare sto der, midt i den folksomme inngangen, og hyttet med neven mot henne.

En liten julekalender!

intro

Det blir julekalender på bloggen i år! I tekst-form! Jeg har altså skrevet en liten historie til dere, fordelt på 24 kapitler. Historien handler om Nora, som har en litt tøff måned. Den inneholder magi, kjærlighet, raseriutbrudd, alkohol og alt det en god historie trenger. Jeg håper dere vil lese og gi tilbakemeldinger, og ikke minst at dere liker den!

Hvis jeg ikke husker veldig feil, så er dette første gang dere får lese noe av det jeg har skrevet. Det er jo litt kult! Nå er skrivestilen i denne fortellingen litt annerledes enn det jeg vanligvis skriver, men gøy blir det nok uansett!

Det som blir litt spennende er at jeg ikke har skrevet den ferdig. Oi, jeg vet! Egentlig skulle jeg det denne måneden, men dårlig form og en tidvis travel timeplan satte en stopper for det. Nå håper jeg at en daglig deadline skal sparke meg i gang. Og et julemirakel. Yey! Dere må heie på meg, ok?

Svar fra legen

Foto fra unsplash.com
photo-1477554193778-9562c28588c0

Jeg var hos legen på mandag, for å få svar på blodprøvene. Som forventet var det ikke noe galt med dem. Faktisk var de bedre enn på flere år. Ingen mangler, ingen diabetes, stoffskiftet var perfekt. Det eneste var at jeg virket litt dehydrert, så jeg prøver å bli flinkere til å drikke nok hver dag. Det bør gå bra, for med den nye contigo-flaska drikker man en halv liter på null komma niks. Jeg forstår ikke helt hvordan en flaske kan ha så mye å si, men det har det visst.

Nå sporet jeg litt av. Jeg ville bare komme med en oppdatering. Formen er fortsatt ikke helt god for tiden altså, men det er nok bare samme greia som skjer hver vinter. Bare litt verre i år. Og til helgen har jeg planer tre dager på rad, så nå slapper jeg av så mye som mulig. Ligger rett ut fra morgen til kveld i håp om at jeg skal klare de tre dagene. Jeg har ikke lyst til å avlyse noe jeg har gledet meg til i flere måneder.

*krysser fingrene*

Vegansk Julefestival denne helgen i Oslo!

screen-shot-2016-11-23-at-14-58-09

Til helga braker det løs med en ny vegansk julefestival, og JEG GLEDER MEG SÅNN! Har gledet meg i flere måneder allerede, og jeg tror i år blir enda bedre enn i fjor. Det er på et nytt sted denne gangen, som forhåpentligvis betyr at det ikke blir like trangt som i fjor, og denne gangen er det to dager! Mer info her. Skal du dit? Jeg skal faktisk jobbe litt frivillig – med å fotografere! Gjorde det samme i fjor, satser på å gjøre en enda bedre jobb i år.

12401012_786269881479173_6192814309675471560_n
12400968_786275214811973_4238797266299498253_n 7492_786274228145405_4412819606806557583_n
12509645_786273704812124_2362575092306454958_n 1003585_786272994812195_1393695191925331370_n
12552597_786272708145557_5467683777863332408_n 12548887_786270201479141_4201469230955676574_n
12553103_786271411479020_1168695578605000593_n 12439087_786271358145692_5565726069747825063_n
12507674_786270648145763_8022445554024709607_n 12400466_786270294812465_5441891979559229258_n 12509274_786270278145800_139040772372773006_n
12512708_786269961479165_5573354919182182377_n 12508696_786270148145813_3703352408917368349_n

Kvartinger [bok]

Bok sponset av Aschehoug

kvartinger

Samfunnet er redd for at en ny epidemi skal bryte ut, og Samuel er redd for at noen skal finne ut av søstera alt er smittet. Ved å svømme gjennom søppel og snike seg gjennom den nedlagte t-banen, både handler og selger han piller på svartebørsen. Livreddende medisiner for søsteren. Men så en dag oppdager han den største hemmeligheten av dem alle. Hemmeligheten bak de rødkledde, som hver natt rydder gatene for søppel og vasker dem med antibac, og sitt eget liv. Hemmeligheten om Kvartingene.

kvartinger2

Jeg likte boken. Det er spennende å lese litt norsk scifi, selv om det er en ungdomsbok. Og det var ikke den beste ungdomsboken jeg har lest, men den holdt spenninga oppe og jeg klarte aldri helt å gjette hvordan det egentlig skulle slutte. Jeg ble til og med overrasket et par ganger, og det skjer ikke ofte! Så anbefales. Lettlest og bra bok.

Litt optimistisk og litt ikke

screen-shot-2016-11-10-at-20-50-06

Det blogg-hver-dag prosjektet er iallfall dødt. Jeg er dårlig på å gjøre ting klart på forhånd, men hvis jeg skulle klart dette, så burde jeg ha innlegg liggende klare til når jeg plutselig har en travel dag eller er veldig dårlig, Jaja, kanskje neste gang. Denne måneden har jeg egentlig nok med å fokusere på NaNoWriMo, som ikke går sånn superbra, hvis noen lurer. Ellers er det ganske fullt program ellers. Denne uka reiser jeg inn til Oslo fire ganger, og jeg kjenner at det tar på kreftene, men det går bra. Ting går bra! Hadde en god time hos psykologen på tirsdag og det ser ut som om de grå og tunge ukene har tatt slutt. Optimismen er tilbake. Sånn ang meg iallfall, jeg er ikke særlig optimistisk for resten av verden.

Føler alle allerede har sagt det som er å si om hvordan valget i USA endte. #heltpåtryne! Jeg er overrasket, men samtidig ikke. Mest av alt føler jeg bare masse sympati for alle de som bor i landet som nå har sagt at det er helt greit å være rasistisk og kvinnefiendtlig. Det er iallfall sånn det føles for alle rasister og idioter. “Hvis presidenten vår kan oppføre seg sånn, da kan jo jeg også!” Det har bare gått en dag og det har alt begynt. Jeg forstår ikke hvordan det går ann.