her er noen portretter som ble tatt på 17 mai. de av meg har russeren tatt, og jeg liker hvordan han kuttet føttene mine på de fleste bildene…

liker veldig godt det han ser så seriøs ut på (var det bildet som jeg brukte lengst tid på å redigere også).

hver gang jeg tar bilder av han lager han grimaser på over halvparten av bildene…

her er et par jeg tok av meg selv. vet jeg ser litt rar ut på det ene, men liker det for det om. er mitt “kom igjen dumme kamera, fokuser og ta et bilde daa!!!”-uttrykk. alle som har tatt selvportrett når man selv holder kamera skjenner seg sikkert igjen…

her prøvde jeg meg på den ‘free lens’-teknikken jeg nevnte i det andre innlegget. bildene ble tatt inne, så lyset er ikke så bra, også må jeg øve meg på å få fokuset bedre til.

hipp hipp hurra!

english:
here are the portraits i mentioned in the other post! the photos of me are taken by my boyfriend, and he is good at cutting my feet…. and making faces on more than half of the pictures i take of him! i really like the one where he looks so serious, haha! and I look a little funny on of the photos of me in black and white because i’m a bit frustrated and thinking “come on stupid camera, focus now so we can snap a picture!”. anyone who has taken a self-portrait when holding the camera themselves know what i’m talking about … the last two of my boyfriend are taken with the ‘free lensing’ technique i also mentioned in the other post.

jeg forstår jo at det kan være vanskelig å gjøre noe med en pasient som har en sykdom det er så mange spørsmål rundt. man vet jo enda ikke hva det er som gjør at man får ME - noen feks blir født med det, andre får det etter kyssesyken, og noen blir bare gradvis dårligere -, hva ME egentlig er - symptomene varierer fra person til person, og fins i forskjellige grader -, eller hva som kan gjøre en frisk - noen blir friske av en ting, men andre blir dårligere av den sammen tingen -. men det føles fortsatt ganske håpløst og fælt når men ikke får noe som helst hjelp.

det at jeg i det hele tatt måtte kjempe så mye for å bare bli trodd på er alene ganske skuffende. “nei, det er ikke noe galt med blodprøvene dine, da kan du umulig være syk.”… jeg måtte bytte lege flere ganger før jeg endelig møtte noen som hørte på det jeg sa og tok meg alvorlig (en som ikke bare maste om at jeg sikkert bare var deprimert, og til tider fikk det til å virke som om de trodde jeg bare ville være syk), men selv etter det tok det nesten et år før jeg fikk noen diagnose, og da hadde jeg alt vært syk over et år. nå har jeg vært syk i minst to og et halvt år, men har bare hatt en diagnose i seks måneder.

jeg var hos spesialisten igjen, som ga meg diagnosen, forrige uke da han ville høre om jeg fortsatt var like dårlig for å bekrefte at diagnosen var riktig (det at jeg hadde vært like dårlig i to år før jeg fikk diagnosen var vist ikke bekreftelses nok?). og hva nå? nei, det var ingenting han kunne hjelpe meg med. jeg må bare hvile og pent sitte å vente på at jeg kanskje blir bedre. jeg får ingen informasjon eller forslag til hva jeg kan gjøre, av hverken spesialist eller fastlege.

så selv om jeg som sagt forstår litt hvorfor det er sånn, så føles det veldig som om jeg bare blir satt til å råtne vekk. hvis jeg vil ha noe informasjon må jeg finne det selv, om det så er om undersøkelser som er gjort eller alternative behandlinger. og slikt tar mye på kreftene, pluss jeg sliter mye med konsentrasjonen for tiden som gjør det vanskelig å lese.

heldigvis har jeg fått en stor dose motivasjon i det siste til å ta saken i egne hender. så jeg prøver leser om ting, sakte men sikkert, og lager planer for forandringer som jeg tror vil hjelpe. det føles godt å kjenne håpet stige noen ekstra hakk. (samtidig som det er litt skummelt da jeg har blitt skuffet så mange ganger før…)

(skal oppdatere dere på hvilke forandringer som skal skje og hva jeg har planlagt å gjøre etterhvert)

english:

(more…)

det beste med 17 mai var at jeg endelig hadde kameralader igjen, så da kunne jeg endelig stilne fotolysten min litt. så måtte selvfølgelig plage russeren med å knipse en del portretter (som det kommer mer av senere). ble noe snaps shots også, men siden vi ikke gjorde så mye var det ikke så mye å ta bilde av (pluss det var ikke helt sånne bilder jeg hadde savnet å ta, så jeg følte mer for å bare slappe mest mulig av den dagen).

byen var ganske folketom, kunne vel takke vinden for det.

de andre spiste is, jeg tok bilder!

en pip pip som spiser popcorn!

kom litt flere folk når det var tid for borgertoget, men var fortsatt ganske tomt syns jeg.

toget kom, og kanonene sa pang fem ganger!

kameraet gikk selvfølgelig tom rett før toget kom til der vi sto… hadde vært for knipseivrig resten av dagen. som når vi var på restaurant tidligere på dagen, hvor russeren måtte vente lenge før han fikk drikke kaffen sin fordi jeg bare måtte ta et bilde til. og et til.

det siste her ser litt rart ut fordi jeg testet dette. veldig gøy, plutselig har man en lensbaby uten å ha brukt en krone. gleder meg til å prøve det mer i portretter og slikt!

english:
photos from our national day, yey! the best thing about that day was that i had a camera charger again, so i finally got to snap some photos. my poor boyfriend got the camera shoved in his face all the time … but now there will be some portraits showing up here on the blog! (on the strange image of the coffe cup i did this, try it!)

håper alle hadde en bra dag i går! her føltes det ikke helt som 17 mai, selv om vi hadde pyntet oss og var i byen for å se borgertoget. kanskje var det fordi det blåste så surt, eller fordi vi egentlig ikke hadde planlagt noe ordentlig, eller bare fordi jeg var så sliten. fin dag var det uansett!

i dag er været enda bedre, håper det fortsetter sånn! russeren drar straks tilbake til oslo for å lese videre til eksamen, mens jeg blir igjen i mandal noen dager til for å nyte sørlandsidyllet litt lengre. det skal slappet heftig av!

og så vil jeg bare si tusen takk for alle de fine kommentarene jeg fikk på det innlegget. takk for alle fine ordene, det føles så bra å lese dem.

english:
yesterday was nice, but didn’t really get in the ’17 mai’-feeling. today my boyfriend is going back to oslo wile i’m staying in mandal a little longer. i’m gonna relax like crazy! and thank you for all the lovely comments on this post.

leste det var meldt regn i oslo i morgen, så vi flykter til mandal for å feire 17 mai der, hvor det er meldt sol! (ok, turen var kanskje litt mer planlagt enn det) håper dere får en fin feiring! spis masse is!!!

english:
today we are traveling to mandal where we are gonna celebrate norway’s national day tomorrow. crossing my fingers for lots of sun and ice cream!

før hadde jeg en bestevenninne som hadde hester. vi brukte mange timer i stallen og på hesteryggen, spesielt om sommeren. har mange fine sommerminner hvor vi red turer barbak, badet i elven med hestene, plukket hasselnøtter fra trærne, og bare slappet av i sola mens vi lå strekt utover hesteryggene. jeg syntes det alltid var litt skummelt å tenke på hvor sterke de faktisk var, og etter at jeg ble kastet av etterfulgt av at hesten hoppet opp på korsryggen min med forbeina sine, så ble jeg en smule mer skeptisk. heldigvis gikk det bra da jeg hadde på en slik beskyttelsesvest, og det var ikke akkurat den største type hesten. nå foretrekker jeg å beundre dem fra bakkenivå og stryke dem på mulen, og gi dem litt gress fra den andre siden av gjerdet. disse møtte vi på vei hjem fra skogsturen i påsken.

hesteoverdose!

english:
a little picture overdose of the horses we met on our way home after taking that walk in the forest. i’ve always liked horses. before i had a best friend who owned horses, so i have lots of nice summer memories from that time. but it always scared me a little thinking about how strong they where, and it got a little worse after i once got thrown off and then tramped on… luckely i wore a safety-west-thing, and the horse wasn’t that big. but from that on i prefer to look at them from ground level and pet their soft noses.

noe av det verste med å være syk (dette kommer vel på andreplass, det at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil vinner førsteplassen) over en så lang periode er at det føles som om man gradvis mister seg selv, at man ikke helt vet hvem man er lengre. eller, jeg vet jo hvem jeg virkelig er, men jeg kan ikke være den personen. sykdommen stopper meg.





jeg liker å være aktiv, og det jeg liker aller best er å reise – det er det jeg har drømt om hele mitt liv (jeg hadde lett sittet i kassa på rimi så jeg kunne tjent penger til å oppleve verden). også liker jeg å gå turer, lange og harde. jeg liker å være med vennene mine, flere ganger i uka og finne på alt mulig gøy. jeg liker å dra på konserter og danse, å teste nye kaféer og spisesteder, å sykle og gå hit og dit istedet for å være avhengig av kollektivtrafikken. jeg elsker dyr og natur, og liker å gjøre det jeg kan for å hjelpe (være med på arrangementer som ‘vi vil ikke ha dyr i sirkus’ og ‘drit i å borr etter olje i lofoten da!’). jeg liker å treffe nye mennesker og å prate masse med dem, og å støtte og hjelpe vennene mine når de trenger det. jeg liker å trene, kjenne kroppen jobbe og bli sterkere. jeg liker å lese bok etter bok, og se flere filmer hver dag.





men jeg kan ikke gjøre noe av det. jeg kan ikke jobbe, som igjen gjør det vanskelig å få råd til å reise. jeg orker sjeldent å gå tur (og de er aldri lange eller harde) eller å treffe vennene mine. å dra på kaféer og spisesteder er slitsomt da det ofte er for mye “bråk” til at jeg klarer å få med meg hva andre sier. jeg er avhengig av kollektivtrafikken, sykling går egentlig bare i nedoverbakker, jeg orker aldri å være med å arrangementer, og jeg klarer ikke å trene. jeg kan ikke være der for vennene mine i den stor grad jeg ønsker, for jeg er tvunget til å tenke på meg selv først. jeg kan lese og se på filmer så klart, men konsentrasjonen min er så svekket at det går tregt og tar veldig på kreftene. og å møte nye mennesker er vanskelig da jeg sliter veldig med den enkle tingen ‘å prate’.





tenk det, at man kan være for sliten til å prate. og det plager meg veldig. det er jo ikke det at jeg ikke klarer å snakke, jeg har jo ikke mistet taleevnen, men det tar så utrolig på kreftene. sosiale sammenkomster blir alltid noe jeg gleder og gruer meg til på samme tid. jeg gleder meg til å treffe venner og familie igjen, men så vet jeg hvordan det blir. de stiller meg spørsmål, spør hvordan det går, hva jeg driver med. og jeg svarer. …og det er det. stillhet. jeg vil jo spør om ting tilbake, jeg lurer jo veldig på hvordan det går med dem. hvordan har du det? skal du noe spennende i sommer? hørte du har fått ny jobb, så spennende! men jeg orker ikke, klarer ikke. de fleste ordene setter seg fast i halsen min, og jeg klarer i beste tilfeller bare å delta halvveis i samtaler.

(og det er så vanskelig å forklarer hvordan noe så enkelt kan være så slitsomt, det bare… er det.)





så, mens jeg sitter der og hører på alle andre prater, merker jeg hvordan jeg gradvis mister kontakt med folkene rundt meg. hvordan min egen familie gradvis blir til fremmede, hvordan venner slutter å ta kontakt da jeg aldri orker å gjøre noe uansett og ikke er den kuleste personen å være med lengre.

(og jeg har en viss forståelse for det, jeg skulle bare ønske jeg i det minste orket å fortelle grunnen til at jeg er blitt så stille. “it’s not you, it’s me…”)





det er så alt for mye mer jeg ikke klarer lengre, så alt for mye jeg savner (som å skrive. før skrev jeg historie etter historie, store bunker med ark fylt med min fantasi. nå får jeg ingenting ut av pennen.). men det går bra, for det meste. man lærer seg å sette pris på det man fortsatt kan, å finne store gleder i små ting,

å ikke være trist over at man er syk, men glad for at man ikke er sykere.





(men det stikker alltid litt hver gang noen sier “uff, så fælt at du er syk, men det må være deilig å slippe skole og jobb!“. jeg forstår hvor det kommer fra, men folk må virkelig lære seg å tenke litt lengre enn nesa. jeg er ikke på ferie. jeg kan ikke gjøre noen av de tingene jeg vil, og de fleste dagene orker jeg ikke en gang de enkleste ting som å lese en bok eller skrive et brev. jeg er innestengt i leiligheten flere uker i strekk, og det er ikke deilig. jeg er fanget i min egen kropp, og hadde det ikke vært for at jeg ikke ønsker noen å oppleve dette, så kunne vi godt ha byttet.)





(og så tenker jeg på dem som har vært syk i så mange flere år enn meg. jeg syns så utrolig synd på dere, og sender dere et hav med gode tanker og ønsker <3)

english: (more…)

når vi var i mandal i påsken gikk vi en tur i skogen, også skrev jeg jo at jeg skulle vise dere bildene senere… det glemte jeg selvfølgelig. kanskje like greit, men her er dem iallefall!

(more…)

jeg har lyst til å vise dere forskjellige ting jeg bruker i brevene mine. etter at jeg bestemte meg for å gjøre brevskriving til en skikkelig hobby fant jeg ut at jeg ville kjøpe inn litt småtteri til å pynte opp brevene med. så jeg trykket meg hjem noen ting fra etsy og ebay;

- paper lace doilies (fra ebay)
- glassine envelopes og bags (fra ebay)
- washi tape (fra ebay)
- envelope template (fra etsy)

de to siste er veldig greie, de gjør at jeg enkelt kan lage konvolutter av hva enn jeg vil!

jeg hadde også en god del fra før av, som jeg nå har organisert i forskjellige esker slik at jeg enkelt finner hva enn jeg vil ha.

store binders (gøy!), norske flagg til brev som skal til det store utlandet, latterlig mange penner og tusjer, forskjellige typer ark, tynne og tykke , en eske med klistermerker og slikt fra jeg var liten, en litt større eske med små gaver, enda en eske full av postkort og bilder, og en med bånd og slikt, pressede blomster (laget helt selv, oioi!), forskjellige tegneserier og aviser fra andre land, masse ark i forskjellige farger og mønster, en eske full av konvolutter, og alt for mye mer.

(håper ikke dere syns det blir for mye brevsnakk. i neste brevinnlegg skal jeg komme med noen forslag til hva man kan skrive i brev, siden noen spurte om det. en liten skrive-brev-guide!)


english:
just showing my snail mail things!

10.37
jeg har fått stått opp og sitter i sofaen med min daglige grønne juice mens jeg ser på glee.

13.04
sitter fortsatt i sofaen! har slappet av med dataen og alt for mange episoder glee. (og ja, stua våres er tragisk rotete)

13.56
jeg har klart å kle meg, og demonstrerer dette med et dårlig forsøk på et ekte fjortisbilde. (og oi, der så jeg trøtt ut!)


14.26
ut på tur, aldri sur. selv om det selvfølgelig begynte å regne akkurat når jeg satte foten ut døra… (også må jeg skryte litt av at jeg styrtet ned enda en grønn juice før jeg dro, og den smakte ikke særlig bra)

14.28
gir meg selv et minutt til å nyte de fine blomstene og grønne bladene. vår folkens!

14.47
har ankommet oslo og venter på bussen. og regnet har sluttet. (det regnet ikke mer resten av dagen heller, så var kjempegøy å måtte drasse på paraply for ingenting…)

15.03
hei kjære st.hanshaugen.

15.21
er fortsatt i parken, venter på selveste…

15.24
…kjersti!

15.40
tid for nistepakke mens vi så på alle de fine hundene som går på tur!

17.19
har vært på røtter, som var hovedmålet med byturen.

17.56
etter en tur på nille har vi rotet oss inn på h&m, hvor jeg beundrer disse flotte plastikksandalene. og klappet meg selv på skulderen som ikke kjøpte noe.

18.11
stortorvet!

18.30
russeren kom og kjøpte blomster til meg! (/jeg tvang han til det…)

19.10
vi har vært i brugata og handlet mat. venter på tbanen!

19.30
endelig hjemme igjen, til et bomba kjøkken.

19.50
steketid for de mange vårrullene vi kjøpte.

(
20.01 – kjøkkenet ble ryddet. og se, blomster!)

20.20
tid for middag (jeg hadde salat til altså!) og harry potter!

22.57
god natt!


oioi, fikk engelig gjennomført en dag hvor jeg tok bilder hele tiden. er jo selvfølgelig inspirert av alle dem som lager slikt time-for-time innlegg, men jeg valgte å ta en liten vri med å heller ta bilder når jeg følte for det. og bildene er tatt med kompactkameraet (da jeg nok en gang har rotet vekk ladere til speilrefleksen), derfor ser bildene litt mindre fine ut enn de pleier. jeg må lære meg å ta fine bilder med kompaktkamera! (tips?)

(hva syns dere er kulest? time for time, eller sånn her? jeg tenker bare at det kanskje blir litt rart å ta bilde hver time hvis jeg gjør det samme hele tiden, som å se på film i fire timer. det er jo ikke så spennende?)

english:
finally managed to take pictures trough a whole day! inspired by all the people who do those hour-by-hour posts, i just did it a little different. not a very exciting day; i relaxed for many hour before i went to the city where i met a friend and ate lunch in the park while watching all the dogs walking by. then we visited some stores before i meet my boyfriend, who bought me flowers. after that we bought some food before we finally went back home and ended the day with a tasty dinner and harry potter.

and yes, the photos are taken with my compact camera. really need to learn how to take pretty pictures with it… any tips?